«Time Is Money» - historien om det norske oljeeventyret

I sommer publiserer Sysla utdrag fra boken Time Is Money, om de første årene på norsk sokkel. Boken er skrevet av Arnt Even Bøe, mangeårig oljejournalist og forfatter av flere bøker om bransjen.  Dette er fjerde utdrag.

Høsten 1969 var det boret 32 letebrønner på norsk sokkel til en samlet pris på rundt 750 millioner kroner. Etter Cod-nedturen kunne selskapene konstatere at de etter tre års leting ikke hadde gjort ett eneste kommersielt funn. Bedre ble det ikke av at kostnadene per brønn var de høyeste i hele Nordsjøbassenget. I det som skulle være høysesong for leteboring i Norge, var bare tre rigger i sving.

De nasjonale forhåpningene knyttet til statsdeltakelse som lå i tildelingene av andre runde i mai samme år, forutsatte at det var noe å delta i. Selv om selskapene i runden hadde påtatt seg boreforpliktelser, skulle ikke disse være innfridd før seks år fram i tid. Akkurat nå hadde de fleste oljeselskapene helst lyst til å følge Shell som til tross for de nye leteblokkene flyttet både rigger og folk til andre sokkelområder. Det så mørkt ut.

Ville stoppe

Heller ikke Phillips Petroleum hadde lyktes. Selskapet hadde boret fire av de fem letebrønnene selskapet hadde forpliktet seg til. Nå var alle blitt avskrevet som uinteressante. Optimismen som preget andrerundesøknaden, var som blåst vekk. Ingen i selskapet var lenger skuffet over å ha fått bare en blokk i tildelingen et halvår tidligere. Morselskapet i Oklahoma hadde hatt et dårlig år økonomisk og måtte stramme inn på letebudsjettet. En del av denne prosessen var at selskapet ikke ville bruke mer penger på norsk sokkel.

Det var budskapet Phillips’ Norges-sjef Ed Jobin hadde med seg da han oppsøkte Oljekontoret sommeren 1969 og ba om å få slippe å bore den femte og siste brønnen. Selv om Phillips-gruppen hadde drøyt to år igjen av konsesjonsperioden, ba Jobin ifølge Nils B. Gulnes aldri om å få utsatt den siste boringen. Han sa at Phillips var ferdig i Norge og ville trekke seg ut, der og da. Gulnes sa det var greit, men viste til konsesjonsvilkårene og sa at selskapet i så fall måtte punge ut med fem millioner dollar dersom det ikke oppfylte boreprogrammet med en femte brønn.

Ifølge Olav K. Christiansen skyldes «avslaget» mest av alt Nils B. Gulnes’ prinsippfasthet. Han var opptatt av at oljeselskapene skulle innfri forpliktelsene de hadde påtatt seg, og følge boka. Det var ikke myndighetenes oppgave å gi dem dispensasjoner, eller «almisser», som Gulnes kalte det.

Ocean Viking i Nordsjøen. Foto: Scanpix

Skiftet blokk

Phillips ga seg ikke og forsøkte å få leid vekk Ocean Viking til andre selskap, men forgjeves. Siden de heller ikke kunne si opp den langsiktige leieavtalen med riggen, fant selskapet omsider ut at det i stedet for å betale høy leie for å la den ligge uvirksom, like godt kunne ta de forholdsvis små tilleggskostnadene og fullføre boreprogrammet. I stedet for å bore i blokken som opprinnelig var prioritert som nummer fem, bestemte selskapet seg for å prøve lykken lenger nede på listen, på blokk 2/4. Valget overrasket Gulnes som husket at Phillips-gruppen hadde vært eneste søker på denne blokken, og at den opprinnelig var prioritert på tiendeplass. Nå rykket den plutselig opp på femte. Prospektet de skulle bore på, ble kalt Ekofisk.

Fakta

Navnet Ekofisk

Forklaringen bak det underlige navnet er egentlig nokså logisk. Phillips bestemte seg for å gi prospektene de boret på, fiskenavn – i alfabetisk rekkefølge. Cod, som var selskapets tredje letebrønn i Norge, er et eksempel på det. Da boringen i 2/4 skulle ha navn, sto femte bokstav i alfabetet, E, for tur. Men siden Eel (ål) var oppbrukt, var det umulig å komme opp med en fisk på E. Derfor ble den ikke-eksisterende Ekofisk funnet opp. Navnets skrivemåte er en bastard. På engelsk skulle det nemlig hete Echofish og på norsk Ekkofisk. Så ble da også feltnavnet skrevet svært mye feil i de første årene, også av Industridepartementet. I stortingsmelding 95 1969–70 er skrivemåten konsekvent Ekkofisk. Men det gikk ikke så lenge før de involverte lærte seg trikset: Oljeselskapet Phillips har to l-er og oljefeltet Ekofisk en k.

Olav K. Christiansen minnes at han i forkant av boringen hadde hatt flere diskusjoner med Phillips om bruken av fôringsrør. Phillips sa at det ikke var noen fare, de hadde boret massevis av huller og visste hva som var verdt å vite. I tillegg argumenterte lederen for Oslo-kontoret, Paul Tucker, med at de uansett ikke ville finne noe. Om så skjedde, skal han ha lovet å spise hatten sin. Hvor mange hatter Mr. Tucker hadde på menyen for å kompensere det som siden skjedde, er ikke godt å si. Men det ville nok bli lettere for ham å svelge måltidet om han allierte seg med Mobil-representanten som lovet å drikke all olje som ble funnet på norsk sokkel.

Da Ocean Viking 21. august 1969 senket borekronen i havet for å fullføre boreprogrammet i 2/4-1, skar det seg ganske raskt. Få dager etter borestart ble arbeidet stanset på grunn av olje- og gasslekkasje fra reservoaret. Lekkasjen ble tettet med sement, uten at problemene var over av den grunn. Etter ni dagers boring, 30. august, boblet det igjen gass opp fra borehullet. Phillips-folkene på land likte ikke rapportene de fikk fra riggen, og mente fôringsrøret var satt feil. De begynte å advare mot videre boring. Riggsjef Ed Seabourne mente folkene på kontoret i Dusavik ikke hadde peiling på det de holdt på med offshore. 7. september kom det i tillegg til gass også olje opp på riggdekket sammen med boreavfallet. Oljen ble samlet i bøtter og kar, mens Ed Seabourn, som skjønte at noe stort var på gang, sendte følgende beskjed til kontoret i Stavanger: «I can cover the North Sea from Here to The North Pole with oil.»

Lekkasjer i mediene

Selv om Phillips forsøkte å holde funnet hemmelig, begynte ryktene å gå tidlig. Først ute med nyheten var Stavanger Aftenblad som 5. september hadde et trespaltet oppslag om «Nytt Phillips-funn utenfor Norge nær det første funn», som altså var Cod. Aftenposten fulgte opp dagen etter. Begge slo seg til ro med kommentarene om at det var altfor tidlig å bekrefte noe som helst.

Den andre boringen startet 18. september. I begynnelsen var resultatene skuffende. I lagene der det var påvist olje og gass i den forrige brønnen, var det bare leire og litt gass. Boringen ble stadig avbrutt av uvær og tekniske problemer. 25. oktober snudde det. Kjerneprøvene viste at boret var i et krittreservoar mettet med olje 3000 meter under havbunnen. Håpet var tent. I slutten av november var det ingen tvil:

Alle involverte visste at Phillips Petroleum hadde boret gjennom et 200 meter tykt oljereservoar. Ryktene gikk. Var det bare et nytt Cod-funn, eller noe enda større? Dette måtte undersøkes nærmere.

Forfatter Arnt Even Bøe. Foto: Gerhard Flaaten

Tett kontakt

Phillips-gruppen, som hadde brukt 750 millioner kroner på oljeleting i Norge, visste at de endelig hadde funnet store mengder olje, men den lå i en spesiell kalkstein som det var vanskelig å produsere fra. Selv om det var god porøsitet i reservoaret, syntes det å mangle sprekkdannelsene som ga permeabilitet – gjennomstrømningsevne. Det var disse sprekkene som hadde gjort det mulig å produsere olje fra tilsvarende formasjoner i USA.

På den bakgrunn var både Phillips og Oljekontoret nokså tilbakeholdne når mediene etter hvert skrev om store oljemengder. Det stemte jo, men spørsmålet var hvor mye som kunne tas opp fra reservoaret tre kilometer under havbunnen.

For at konkurrerende selskap ikke skulle forstå hva som foregikk, ble informasjonen rundt funnet formidlet i kodede meldinger mellom riggen og kontoret på land. Under hele boringen hadde Oljekontorets Olav K. Christiansen god kontakt med Phillips’ norske sjef, Ed Jobin.

I tillegg til den formelle informasjonen som tilfløt departementet, ringte Jobin Christiansen jevnlig for å fortelle om framdriften. Christiansen visste godt fra sin tid i USA at oljefunn sjelden kommer helt overraskende på borerne som kontinuerlig overvåker hva som skjer i reservoaret, og sjekker kaksen, bitene av undergrunnen som sammen med borevæske (mud) kommer opp på riggen. Erfarne oljefolk merker fort via lukt og farge når kaksen inneholder gass og/eller olje.

Unngikk spørsmål

Av telefonsamtalene OKC hadde med Jobin utover høsten 1969, gikk det helt klart fram at Phillips var på sporet av olje i 2/4-blokken, helt i ytterkanten der norsk sokkel møter dansk i sør og britisk i vest. OKC skrev egne notater fra de nokså fortrolige samtalene med riggen.

– Phillips hadde forstått at de var helt avhengige av myndighetenes tillit og stolte på oss. Jeg visste nok mer enn det som kom fram i den offisielle kontakten mellom selskapet og departementet, og ble mer og mer overbevist om at det dreide seg om et kommersielt oljefunn. Både i oktober og november ventet jeg på at operatøren skulle gi oss den formelle bekreftelsen på at funnet var stort. Usikkerhetsmomentet var fortsatt hvor mye av oljen, som lå i tannkremliknende kalkstein, som ville la seg produsere. Erfaringene fra andre slike felt andre steder var heller dårlige, minnes Olav K. Christiansen.

28. oktober var Aftenposten ute med følgende notis: «Funn av olje og gass meldt». Phillips ville ikke bekrefte noe siden det fortsatt gjensto 2–3 ukers boring. Oil and Gas Journal mente å vite at det kunne dreie seg om et funn med hele 300 millioner fat. Phillips-ledelsen forsøkte hele tiden å unngå å svare på journalistenes spørsmål om hva og hvor mye de hadde funnet. Standardsvaret var at det ikke var mulig å si hva som er i et borehull, før boringen er over.

I begynnelsen av desember får de oljeletende amerikanerne erfare Nordsjøens villskap. En vinterstorm med opptil 15 meter høye bølger river løs vaiere og annet utstyr og herjer så mye med riggen at den kommer i drift. Flere av mannskapet blir evakuert over i skip av frykt for at riggen skal velte. Det tar flere uker før Ocean Viking kommer i normal aktivitet igjen. Oppgavene er å «logge» i borehullet for å finne ut mest mulig om reservoaret. Været er fortsatt et problem, og når en ny storm varsles å være i anmarsj, må loggingen stanses igjen. Arbeidet gjenopptas 16. desember.

Ekofisk-feltet. Foto: Jon Ingemundsen.

Bekreftelsen

Lille julaften 1969 er som arbeidsdager flest på Oljekontoret i regjeringskvartalet i Oslo, men når kontortiden går mot slutten, gleder Olav K. Christiansen seg til den forestående julefeiringen. Like før han skal forlate kontoret, kommer telefonen som forandrer Norge. Phillips har endelig bestemt seg for å informere departementet om resultatet av 2/4-2-boringen. Det er Ed Jobin som ringer, og han går rett på sak.

Christiansen husker fortsatt ordrett setningen:

– Ollie, I think we’ve got an oilfield here.

Etter en kort samtale forstår OKC at dette er bekreftelsen de har ventet på så lenge. Det er kommersiell olje på norsk sokkel. Etter samtalen går han rett inn til byråsjef Nils B. Gulnes.

– Jeg husker ikke dette som noen stor begivenhet. Vi hadde jo fulgt boringen hele høsten og gikk bare og ventet på det som måtte komme, minnes Gulnes.

Sammen oppsøker de ekspedisjonssjef Knut Dæhlin for å fortelle ham om meldingen fra Nordsjøen.

– Jeg tror jeg bør orientere statsråden før han tar juleferie, slår Dæhlin fast og går inn til industriminister Sverre Walter Rostoft med følgende beskjed:

– Statsråd. Det  synes som om vi har gjort et oljefunn på norsk sokkel.

Christiansen forteller statsråden at det ifølge de siste opplysningene kan dreie seg om et ganske uvanlig stort oljefunn, men ingen vet ennå hvor mye av oljen som kan utvinnes fra det gjenstridige reservoaret. Svarene er det bare nye boringer og produksjonstester som kan gi, og de vil ikke være klare før et stykke utpå nyåret.

Dermed tar Oljekontoret og statsråden juleferie, mens resten av Norge feirer høytiden i total uvitenhet. I reservoaret på Ekofisk skjer det ingenting. Ocean Viking har gjort seg ferdig for denne gang og plugget borehullet. Ved 12-tiden første juledag slepes riggen vekk fra åstedet og setter kursen mot nye oppdrag. Når hverdagen melder seg igjen i det nye året 1970, er operatørselskapet Phillips fortsatt svært tilbakeholdent med å gi opplysninger om funnet. Internt verserer store tall, foreløpige anslag går ut på at det kan inneholde 1,7 til 2 milliarder fat olje. Ekofisk er i tilfelle et offshorefunn i den ypperste verdensklasse.

I oljebransjen kaller de funn på over en milliard fat for elefanter. Dem er det ikke mange av. Boringen av den første avgrensningsbrønnen (2/4-3) starter 27. januar.

Den første oljelasten inn til Shell-raffineriet Risavika 4. august 1971 med tankbåten «Theogennitor». Høytideligheten ble markert ved raffineriet. Arkivfoto: Stavanger Aftenblad

Æres den som æres skal

Phillips Petroleum ventet helt til 2. juni 1970 før de bekreftet funnet. Pressemeldingen bar tydelig preg av å ha vært både eltet og knadd lenge og vel i flere nivåer i flere selskap:

«Giant oil field in Norway Sector of North Sea indicated by final testing of Phillips group well.»

I teksten var det en svært så nøktern beskrivelse av at den testede brønnen kunne produsere rundt 10.000 fat olje per dag, og at feltet var gigantisk. For å skaffe seg informasjon om hvorledes feltet skal bygges ut og oljen produseres, skal Phillips-gruppen bore to nye avgrensningsbrønner i løpet av sommeren, het det i pressmeldingen. Nå var det ingen vei tilbake.

Den formelle drivverdighetserklæringen kom ikke før 13. januar 1971 da selskapet ga et overslag over Ekofisks potensial. Det gikk ut på at feltet inneholdt totalt nærmere 4,3 milliarder fat olje. Ved 15 prosents utvinningsgrad ville det gi 644 millioner fat olje og litt over en milliard ved 25 prosents utvinningsgrad. Det var uansett gigantiske tall.

Mange har fått sin del av «æren» for Ekofisk-funnet som ofte beskrives som et resultat av at standhaftige og ryddige norske byråkrater ikke ga etter for oljeselskapenes ønsker. Men når Nils B. Gulnes nå vurderer det som skjedde, er han tilbøyelig til å føre mesteparten av æren tilbake til Phillips selv, ved selskapets norske sjef Fred Terry. Hadde ikke han foreslått at Phillips skulle forplikte seg til fem brønner, er sannsynligheten stor for at myndighetene hadde krevd fire. Det betyr at funnbrønnen på Ekofisk neppe hadde blitt boret der og da. På den bakgrunn kan en si at Phillips vant den store gevinsten og gjorde Norge til oljenasjon først og fremst takket være seg selv.

Noen har hevdet at oljeselskapene ville forlatt norsk sokkel som «tørr» uten Ekofisk-funnet, og at Norge dermed sto i fare for aldri å bli en oljenasjon. Det stemmer ikke siden andre konsesjonsrunde var tildelt i forkant av Ekofisk-boringene. Seks selskap hadde forpliktet seg til å bore et stort antall brønner i løpet av de kommende seks årene. Selv om de hadde ventet med å bore, eller betalt seg fri, ville oljen på norsk sokkel ha blitt funnet.

Den mest nærliggende forklaringen ligger i det store Brent-feltet som ble påvist i 1972. Det ligger på britisk side, men like ved delelinjen mot Norge. Indikasjonene gikk ut på at det kunne strekke seg inn på norsk sokkel. Det alene hadde vært nok til å utløse ny leteaktivitet. Brent-funnet var da også den direkte foranledningen til at det enorme Statfjord-feltet ble funnet i 1974.

Stavanger Aftenblad 9. juni 1970

Verdensklasse

Ifølge Stig S. Kvendseths bok om Ekofisks første 20 år – Funn fra 1988 – er det en stor misforståelse at Ekofisk-feltet ble funnet lille julaften og dermed var en julegave til det norske folk. De første tegnene på at Phillips var på sporet etter olje og gass, kom som nevnt etter få dagers boring, mens Ed Seaborn allerede 7. september slo fast at han hadde funnet et oljefelt som gikk fra «… Here to The North Pole …».

Den siste bekreftelsen på at Phillips hadde påvist et oljereservoar kom i oktober, to måneder før jul. Fra da av jobbet Phillips intenst for å skaffe seg oversikt over reservoarets beskaffenhet, størrelsen på funnet og den sannsynlige utvinningsgraden. Da selskapet ringte OKC 23. desember og ga den første offisielle bekreftelsen, var i realiteten alle operasjonene på feltet avsluttet og riggen på vei bort. Historien om Ekofisk har de f leste ingredienser, men noen julegave til det norske folk er det neppe riktig å si at funnet var, ut fra de faktiske forholdene.

Ut over sommeren 1970 ble det klart at Ekofisk var et oljefunn i verdensklasse med over en milliard fat utvinnbare reserver. Saken fikk store oppslag i flere av Vestens største aviser som spekulerte i at Ekofisk kunne være verdens største oljefelt til havs. I USA slo avisene fast at Norge hadde funnet «sitt eget Alaska». Storavisen El Nacional i Venezuela slo fast at de norske betingelsene overfor oljeselskapene var de strengeste i verden, og at staten kunne ta inntil 73 prosent av selskapenes nettoinntekter i skatter og avgifter. I Europa merket de seg med forbauselse at ett enkelt felt hadde gjort et helt land uavhengig av import fra det urolige Midtøsten i tiår framover.

Ingen andre vestlige land var engang i nærheten. Ikke alle fikk med seg Norges særstilling i forholdet funn/forbruk: Det nye oljelandet hadde en befolkning på rundt 3,7 millioner mennesker som ikke brukte olje, men strøm til oppvarming og koking. Dermed skulle det ikke så mye til før det nye oljelandet også ble en eksportør.