Våren 1965 var kunnskaper om leting etter og utvinning av det sorte gull i praksis lik null i Norge. 20 år etter krigens slutt var nasjonen i ferd med å bygge seg opp som en viktig energimakt innen vannkraft. Høye demninger skapte enorme nye innsjøer i den urørte norske fjellheimen.

Der kraftmagasinene og fossene tømte seg, i fjorder omgitt av høye fjell, ble de rasende vannmengdene gjort om til elektrisitet som la grunnlaget for et stort antall smelteverk. Hit, hvor folk samlet seg og bygde nye industrisamfunn, kom skip fra alle hav med råmalm som ble smeltet og foredlet ved hjelp av billig strøm. Ut av fjordene gikk skip fullastet med ulike former for aluminium, stål eller jern til fjerne steder på kloden. Igjen lå arbeidsplasser og hardt tiltrengt valuta. Og fosser i rør som aldri ville gå tomme.

Fra Ocean Viking. Foto: Scanpix

I tillegg til kraftkrevende industri var det skipsbygging, sjøfart, fiske, landbruk og skogsdrift som gjaldt i det vesle landet langt mot nord hvor rundt tre millioner innbyggerne kunne konstatere at det meste gikk framover. I løpet av få tiår var fattige Norge i ferd med å bli et veldrevet samfunn hvor stadig flere kunne glede seg over både kjøleskap, tv og egne biler. På ett område var Etterkrigs-Norge en stormakt. Det var innen skipsfart, hvor norske redere satt med en av verdens største tankflåter.

Nordmenn og norske tankere hadde i mange år fraktet råolje fra Midtøsten til Europa, USA, Japan. Fra sjøfolkene hadde nok mange hørt om oljesjeikenes ufattelige formuer, men for folk flest var tanken om Norge som oljenasjon helt vill. På land hadde vi ikke en eneste ørken. På havet regjerte fiskerne. Norges geologiske undersøkelse hadde allerede i 1958 slått fast at det ikke var olje under Nordsjøens bunn.

Raus runde

For Oljerådet og Industridepartementets bergverkskontor var det imidlertid alvor. De internasjonale oljeselskapene hadde vært på plass en god stund. Nå var det første norske oljeregimet på plass. Det eneste som gjensto, var å åpne kontinentalsokkelen og få oljeselskapene i arbeid.

Første konsesjonsrunde ble utlyst 13. april 1965, bare fire dager etter at resolusjonen om virksomheten ble vedtatt. Nordsjøen var delt opp i et blokksystem i samarbeid mellom kontinentalsokkelutvalget, Oljerådet og Sjøkartverket. Delelinjeavtalen med Storbritannia nordover til Norskehavet – 62 grader – var underskrevet, slik at det ikke var problemer med utlysning i blokker på vestflanken.

Men siden Norge ennå ikke hadde undertegnet en grenseavtale med danskene, ble alle blokkene som ikke i sin helhet lå på norsk side på sørflanken, holdt tilbake. Men det var nok å velge i. Oljeselskapene ble tilbudt ikke mindre enn 278 av 314 blokker i Nordsjøen. Norskehavet var ennå ikke aktuelt for oljeleting.

Denne første runden er blitt stående som den rauseste i norsk oljehistorie.

Den famlende nye oljenasjonen, som nettopp og i full fart hadde snekret sammen et oljeregime, la i praksis alle de hele blokkene i Nordsjøen ut på tilbud. Verken Norge eller oljeselskapene hadde garantier for at det virkelig var petroleumsforekomster i den jomfruelige norske undergrunnen. Det verste som kunne skje, var at oljeselskapene ga opp uten å ha undersøkt mulighetene som lå der.

Fritt valg

Den norske delen av Nordsjøen er i oljesammenheng inndelt i 36 felt – eller rektangler – som er nummerert fra 1 helt i sørvest på grensen mot Storbritannia og Danmark og østover langs breddegradene, slik at Oslofjorden, mellom 58. og 59. breddegrad, er felt 23. Lengst i nordøst, mellom 61. og 62. breddegrad, ligger det siste feltet, nummer 36 ligger inntil land utenfor Nordfjord og Sognefjorden. Hvert hele felt er 500 kvadratkilometer og i utgangspunktet inndelt i 12 like store blokker.

Den norske delen av Nordsjøen er innrammet av grenselinjene mot England og Danmark, 62. breddegrad i nord og av den norske kysten sør for Stad.

I alt dreier det seg om 314 hele blokker og deler av blokker. 278 av disse, alle de hele blokkene, ble altså utlyst i første konsesjonsrunde. De fleste blokkene som ble beskåret av grenselinjer eller kystlinjen, ble spart. De kunne tildeles senere, ved eventuelle funn. Selv om det ikke kunne merkes i departementet for øvrig, begynte temperaturen å stige i Oljerådet. Resten av Industridepartementet, med statsråd Karl Trasti (Ap) i spissen, var ifølge Oljerådets Nils B. Gulnes ikke mer enn middels engasjert.

Heller ingen andre politikere, eller mediene for den saks skyld, viste spesielt interesse for det nye som var i ferd med å skje. 15. juni, to måneder etter utlysningen, går søknadsfristen ut. 11 selskap har søkt på til sammen 208 blokker, mange har søkt de samme blokkene. Gulnes var litt skuffet. Han hadde forventet enda flere interessenter og konstaterte at Esso og Shell var de to eneste av de virkelig store og kjente oljeselskapene som hadde meldt sin interesse for norsk sokkel. Søknadene varierte stort i tykkelse, noen var grundige og detaljerte, andre lå det ikke fullt så mye arbeid bak.

Etter en foreløpig gjennomgang i Oljerådet fikk Gulnes i oppdrag å kartlegge hvem som hadde søkt hvor. Han fant fram et stort kart over Nordsjøen og plasserte små symboler for hvert selskap i blokkene de hadde søkt på. Problemet var at selskapene stort sett hadde konsentrert seg om de samme områdene. Derfor var det bare praktisk mulig å gi utvinningstillatelser for 81 blokker.

Esso

Standard Oil ble etablert i Pennsylvania av John D. Rockefeller i 1882 og solgte såkalt jordolje, som vi i dag bare kaller olje.

John D. Rockefeller. Foto: Ap/Scanpix

I Norge erstattet denne oljen tre- og hvalolje i lampene som hadde utkonkurrert talglys. Da Østlandske Petroleumscompagni begynte import av amerikansk olje i 1893, var representanter for Standard Oil med på eiersiden via Det Danske Petroleums Aktieselskab. På den bakgrunn regner Esso seg som det eldste oljeselskapet i Norge.

I 1953 skiftet Østlandske Petroleumscompagni navn til A/S Norske Esso, som åpnet Norges første oljeraffineri på Slagen i Oslofjorden i 1961. I første konsesjonsrunde på norsk sokkel, i 1965, fikk Esso Exploration Norway Inc. tildelt lisens 001, 002 og 003.

I 1985 skifter Norske Esso navn til Esso Norge, som i praksis overtok Esso Exploration. (Moderselskapet Standard Oil skiftet i 1972 navn til Exxon. I 1999 slo Exxon og Mobil seg sammen til ExxonMobil.)

Oljerådet fikk i oppdrag fra Industridepartementet å føre forhandlinger med selskapene om hvem som skulle få hva. Det betød i praksis at jobben ble overlatt rådets formann og sekretær, Jens Evensen og Gulnes. To måneder og to dager etter søknadsfristens utløp var innstillingen klar. Oljerådet viste oljeselskapene at den norske forvaltningen var både rask, effektiv og ryddig. To av de 11 selskapene som søkte, fikk ikke tildelinger i første konsesjonsrunde.

Det ene, Det Bergenske Dampskibsselskab, var rask til å trekke søknaden når det fant ut hvor stor økonomisk risiko oljeleting innebar. Gulnes hadde inntrykk av at selskapet sendte inn søknaden fordi det trodde oljen lå og ventet på avtalt sted. Den andre søkeren som ble avvist, var den amerikanske Superior-gruppen. Den ville gjerne være med på et norsk oljeeventyr, men godtok ikke boreprogrammet Oljerådet satte opp. Superiors offisielle begrunnelse for tilbaketoget var at de ikke hadde hatt nok tid til å forberede seg.

Liten tro

Ellers er det interessant å merke seg at av alle selskapene som tidligere har fått tillatelse til å skyte seismikk, var det bare to som ikke søkte utvinningstillatelser i første konsesjonsrunde. De var til gjengjeld «søstrene» Mobil og BP. Mobil hadde vist stor interesse og deltatt i alle relevante møter med kontinentalsokkelutvalget og Oljerådet før utlysningen, men glimret med sitt fravær på søkerlisten.

Nils B. Gulnes syntes det var skuffende, men hadde hele tiden hatt en mistanke om at det internt i selskapet var sterk uenighet om mulighetene på norsk sokkel. Han kommer i alle fall aldri til å glemme uttalelsen Mobils representant kom med under sonderingene:

«Jeg skal påta meg å drikke all den oljen som blir funnet på norsk kontinentalsokkel.»

Hvorvidt uttalelsen bunnet i manglende geologisk innsikt eller falt i et øyeblikks forbannelse over de halsstarrige nordmennene, er ikke brakt på det rene. Men sett på bakgrunn av det som siden skjedde, og ikke minst den sentrale rollen nettopp Mobil kom til å spille i oljeutvinningen i Norge, er dette en uttalelse med virkelig historisk sus. BP begrunnet sin manglende interesse med at de hadde nok å gjøre på britisk sokkel.

På bakgrunn av de forhandlingene som var ført, fant Gulnes BPs holdning nokså «overlegen britisk». Han antok at den virkelige begrunnelsen var misnøye med vilkårene. I likhet med Mobil skulle også BP etter hvert komme til å forandre syn og spille en sentral rolle i det norske oljeeventyret. Etter å ha gått gjennom alle søknadene lærte Evensen og Gulnes seg raskt hvilke spørsmål de skulle ha svar på i oppfølgingen mot de ulike selskapene.

De fleste svarte villig vekk, men ingen viste større velvilje enn Phillips’ mann i Norge, Fred Terry. Han kom til Oslo i begynnelsen av september 1963 og var den først ansatte i Phillips Petroleum Norsk A/S. Han ble nok noe overrasket da han skulle bestille telefon og fikk beskjed om å stille seg i køen som alle andre. Det var neppe vanlig kost for amerikanske oljesjefer, men i det sosialdemokratiske Norge var det ingen vei utenom.

Bøndene

Lillebror Phillips Petroleum var på den tiden ikke skikkelig godtatt av de andre store internasjonale amerikanske «søstrene». Siden hovedkontoret lå i det amerikanske bibelbeltet «på prærien» i Oklahoma, ble selskapets leder bare kalt The Farm Boys.

Ifølge Gulnes var Terry en usedvanlig behagelig oljesjef som gjorde hva han kunne for å hjelpe nordmennene i etableringen av det nye oljeregimet. I forhandlingene med Gulnes i første konsesjonsrunde sa Terry seg blant annet villig til å forplikte Phillips Petroleum til boring av minst fem letebrønner. Det var i overkant av hva nordmennene hadde håpet å få til. De unnlot å takke, men brukte tallet overfor andre selskap, for eksempel Shell, Esso og Gulf, som i utgangspunktet ville ha mulighet til å trekke seg ut tidligere dersom det ikke ble gjort funn.

Ikke så rart kanskje, siden hver brønn på den tiden kostet 5–6 millioner dollar, eller rundt 30 millioner kroner. Men når Phillips hadde tilbudt seg å bore minimum fem brønner, måtte konkurrentene forplikte seg på samme måte.

Verken Gulnes eller Terry visste ennå hvor viktig amerikanerens velvilje skulle komme til å bli. I tildelingsprosessen hadde myndighetene hele tiden ønsket om et mangfold av selskap i bakhodet, samt søkernes praktiske erfaring og finansielle styrke. Oljeleting i et uåpnet område var ikke for amatører.

Men det ble også åpent lagt vekt på «hvor vidt søkerne ved markedsføring i Norge, bygging av raffinerier, bruk av norske skip eller på annen måte har bidratt til eller vil bidra til å styrke Norges økonomi generelt. Videre har departementet lagt vekt på i hvilken utstrekning norske interesser har deltatt.» (St.meld. nr. 22 – kap. IV.)

Søkerne ble altså uten omsvøp bedt om å dokumentere hva de hadde gjort for Norge. Dette kravet ga ringvirkninger på land som ellers ikke ville kommet, og bidro utvilsomt til utviklingen av Norge som oljenasjon. (I dagens situasjon ville ingen slike tilløp til nasjonal prioritering blitt godtatt av EØS-avtalens overvåkningsorgan ESA (EFTA Surveillance Authority). )

Forfatter Arnt Even Bøe. Foto: Tommy Ellingsen

Dette er vel greit?

Det mest bemerkelsesverdige med denne viktige perioden i norsk oljeforvaltning er hvor raskt alt gikk. 9. april 1965 ble kongelig resolusjon om sokkelvirksomheten vedtatt, fire dager senere ble de første leteblokkene utlyst, fristen for å søke var 15. juni, mens søknadene var ferdigbehandlet i Oljerådet 2. august.

Deretter tok Nils B. Gulnes og hans sjef, Jens Evensen, saksmappen under armen og gikk den korte veien til industriminister Karl Trasti (Ap) for å presentere saken og tildelingslisten de hadde satt opp.

Fagstatsråden var ikke mer inne i oljevirksomheten enn andre politikere på den tiden. Han ble, ifølge Gulnes, nokså overveldet over informasjonen han nå fikk. Det hele topper seg med opplysningen om at konsesjonsrunden omfattet et boreprogram på mer enn 30 hull til en samlet verdi av rundt 600 millioner kroner over seks år. En himmelsk sum, selv høyt oppe i etasjene i Høyblokken.

Da statsråden fikk høre at oljeselskapene skulle betale 15.000 kroner bare for å søke, ristet han på hodet og synes det var uhørt. Etter at Evensen var ferdig med sin gjennomgang, var industriministerens første kommentar:

– Kan vi gjøre dette’a gutter?

Gulnes minnes at statsråden så nølende på de to, og selv hadde svaret:

– Dette må vi ta i regjeringen.

For å gardere seg ville industriminister Karl Trasti varsle sin sjef.

Tre dager senere tok han med seg Evensen og Gulnes til toppetasjen i Høyblokken for å legge saken fram for en samlet regjering. Det var torsdag, dagen før statsråd hos Kongen, og travelt. Idet Jens Evensen entret rommet, sa statsministeren, Einar Gerhardsen, ifølge Evensen:

– Hva har dere funnet på nå gutter?

Jens Evensen fant replikken helt naturlig.

Den var godt ment. De to kjente hverandre fra før. Det var liten tvil om at den effektive ekspedisjonssjefen nøt statsministerens fulle tillit.

Evensen fikk 15 minutter på seg. Gerhardsen lyttet interessert til den fokuserte redegjørelsen hvor det blant annet kommer fram at de aktuelle oljeselskapene skulle pålegges å ha baser i Norge, og prioritere norsk industri og norsk arbeidskraft. På den måten ville en betydelig del av de 600 millioner kronene som skulle investeres i borevirksomheten, komme norsk økonomi til gode. Da Evensen var ferdig, spurte statsministeren til slutt ut i rommet:

– Dette er vel greit?

Alle statsrådene nikket, forteller Gulnes. Dermed var første konsesjonsrunde på norsk sokkel avgjort.

Det skjedde fire måneder og fire dager etter utlysningen. Behandlingen i Oljerådet tok halvannen måned, og dermed mye mindre tid enn den omstridte fristen på tre måneder som var foreslått av et flertall i kontinentalsokkelutvalget. Uansett: Den første og største tildelingsprosessen i norsk oljehistorie er også den raskeste.

12 dager etter at Oljerådet var ferdig med sin behandling av søknadene, tirsdag 17. august 1965, offentliggjorde industriminister Karl Trasti tildelingene på en pressekonferanse: Åtte selskap/grupper fikk 74 blokker å lete i. Murphy Oil kom med etter hvert som det niende selskapet, slik at første runde totalt omfattet 9 selskap og 78 blokker.

Selskapenes søknader viste at de var nokså enige om hvor eventuell olje eller gass kunne være gjemt. 200 av de utlyste blokkene var uten interesse. Av de 9 søkerne kom Esso og Petronord best ut, begge fikk 3 tillatelser à 12 blokker.

Jens Evensen (t.v.) og industriminister Karl Trasti på pressekonferansen i 1965. Her de to med et kart over mulige oljefelt i Nordsjøen. Foto: NTB / Scanpix

Reddet fra kaos

I ettertid er det kommet kritikk mot den altomfattende utlysningen.

Skrekkscenariet var at oljeselskapene hadde så god informasjon om undergrunnen at de kunne ha søkt og fått de fleste av de store oljefeltene som etter hvert skulle oppdages og i en periode gjøre Norge til verdens nest største eksportør av råolje. På bakgrunn av den utilstrekkelige kompetansen og saksbehandlingskapasiteten vertsnasjonen da hadde, kunne det resultert i et slags Olje-Klondyke hvor selskapene i iveren etter å realisere de enorme verdiene mer eller mindre fikk ta seg til rette.

Et slikt scenario ville vært en nasjonal ulykke også ut fra et ressursforvaltnings og samfunnsøkonomisk perspektiv. Men da beslutningene ble fattet i 1965, var det ingen innvendinger. Ikke så rart, kanskje, siden ingen ennå visste om det virkelig var olje og gass på norsk sokkel. Drivkraften bak tidenes tildeling var å få undersøkt norsk sokkel så raskt som mulig, og før funn andre steder lokket selskapene dit.

Dessuten blir det hevdet, til myndighetenes forsvar, at bare de sørvestligste delene av Nordsjøen i realiteten var tilgjengelige for datidens oljeselskap, som ikke kunne bore på større havdyp enn 70–80 meter. Så å si alle de store feltene som siden ble funnet lenger nord, ligger på over 100 meters havdyp. På den bakgrunn kan en kanskje si at datidens teknologiske yttergrenser i teorien kan ha reddet Olje-Norge fra kaos.

Blokkene i den nordlige delen av Nordsjøen var utlyst, men i praksis ikke tilgjengelige.