Tidlig i januar meldte oljemyggen Pandion Energy at den har nådd en produksjon på 5000 fat daglig. Det er ikke mye, men likevel en milepæl for det lille selskapet med 26 ansatte – som fikk klarsignal fra norske myndigheter for bare halvannet år siden.

Historien om Pandion passer godt inn i fortellingen om norsk sokkel de siste årene. Selskapet ble etablert etter at britiske Tullow Oil bestemte seg for å forlate Norge i 2016. 13 ansatte kjøpte opp innmaten og etablerte seg med nytt navn. I ryggen hadde de oppkjøpsfondet Kerogen Capital, som sto klar med 2,5 milliarder kroner.

Utålmodige eiere

Slike fond har fått en mer sentral rolle den siste tiden. Nyvinningen Vår Energi, resultat av fusjonen mellom Eni Norge og Point Resources, er det mest framtredende eksempelet. Det profilerte Stavanger-fondet Hitecvision, Europas største rettet mot oljenæringen, eier 30 prosent av det ferske selskapet.

Også Neptune Energy og Ola Borten Moes Okea er finansiert ved hjelp av slike aktører.

De såkalte PE-fondene (private equity) kjennetegnes av relativt kort tidshorisont. Ofte eier de selskaper i mellom fem og ti år. Det kan oppfattes som lite langsiktig, men en slik utålmodighet kan også være positivt.

Fondene vil få ting gjort og ønsker å bygge opp sine selskaper raskt. Det er bra for en norsk oljebransje som er avhengig av nye prosjekter for å holde hjulene i gang utover 2020-tallet.

Større mangfold

De siste 15-20 årene har norsk sokkel vært preget av at mange nye oljeselskaper har kommet inn. Det skyldes blant annet leterefusjonsordningen, som ble innført i 2005. Ordningen skulle gjøre det lettere for små selskaper å letebore ved å redusere den økonomiske risikoen.

I 1999 var det 12 operatørselskaper i Norge. Ved årsskiftet 2018/2019 var tallet 25. Totalt hadde 39 selskaper aktivitet her da. Det er noe lavere enn før krisen rammet oljebransjen. Toppen ble nådd i 2013.

Samtidig har internasjonale giganter solgt seg ned eller ut. Dermed har andelen små og mellomstore selskaper blitt langt høyere.

Antall aktører på norsk sokkel. Illustrasjon: Adrian Søgnen

Ambisiøse nykomlinger

Utviklingen har både positive og negative sider.

Når de etablerte selskapene trapper ned virksomheten, kan det ikke være tvil om at det skjer fordi Norge oppfattes mindre attraktivt enn tidligere. Selskapene mener mulighetene er bedre andre steder. Det har dessuten vært disiplinerende for Equinor at det finnes store konkurrenter som opererer i samme vektklasse, og også derfor kan det være et minus at gigantene bygger seg ned.

Samtidig kommer nye selskaper inn med pågangsmot og offensive planer. Nevnte Vår Energi og Aker BP er to eksempler på selskaper som har kommet inn på norsk sokkel de siste årene, og som satser stort. Lundin, som etablerte seg her på 2000-tallet, er blant de aller mest ivrige leteselskapene.

For norsk petroleumsvirksomhet er det bedre med nye aktører som satser og leter etter olje og gass, enn gamle som leter etter beste vei ut.

Det trenger derfor ikke bety solnedgang at gigantene trapper ned og nye selskaper kommer inn. Det kan tvert imot bety et lengre liv for norsk sokkel.

Kjempene som forsvant er ett av temaene i Sysla-podkasten Det vi lever av. Abonner på den i itunes, eller søk den opp der du vanligvis finner podkaster på mobilen din. Episoden kan også høres her: