«Alexander L. Kielland» ble snudd i Gandsfjorden i 1983. Foto: Knut S. Vindfallet

– Presset i «Kielland»-saken går ikke over før siste spørsmål er besvart

Flere ganger har Bjørn Vidar Lerøen fått anmodninger fra oljeindustrien om å la «Kielland»-saken ligge. – Hensynet til etterlatte må veie tyngre enn industriens og selskapers ønske om å glemme saken, mener Lerøen.

– Det blir ikke ro om «Kielland»-saken før det siste spørsmål omkring ulykken er besvart. Å tro at presset om ny gransking går over av seg selv, er falsk og billig trøst, sier journalist og spesialrådgiver Bjørn Vidar Lerøen til Aftenbladet.

Han fulgte saken som journalist fra den kvelden i mars 1980 da den tragiske ulykken inntraff. Senere ble han spesialrådgiver for ledelsen i Statoil (dagens Equinor), deretter var han politisk rådgiver for ordfører Leif Johan Sevland i Stavanger og så spesialrådgiver i bransjeorganisasjonen Norsk olje og gass.

  • 27. mars 1980: Boreriggen «Alexander L. Kielland», som ble brukt som boligrigg tippet rundt i Nordsjøen mens den lå ved Edda-feltet. 123 mennesker døde, 89 ble reddet i det som er norgeshistoriens verste industriulykke.
  • Eiere: Stavanger Drilling eide riggen, mens Phillips Petroleum Norway, i dag en del av ConocoPhillips, lånte riggen inn som boligplattform.
  • Årsaker: Den offentlig oppnevnte granskingskommisjonen slo i 1981 fast at årsaken var en sprekk i D6-staget på plattformen. Sprekken hadde utviklet seg over tid og oppsto som følge av sveisefeil. Årsaken la dermed all skyld på verftet CFEM i Frankrike som hadde bygget plattformen. De franske interessene tilbakeviste denne en-faktorforklaringen og så ulykkesårsaken som mer sammensatt.
  • Riksrevisjonen: Fredag 24. mai 2019 ble det klart at Riksrevisjonen skal gå gjennom «Kielland»-ulykken. Dette skjer etter krav fra pårørende, etterlatte og overlevende. De siste årene er det også kommet fram nye opplysninger om «Kielland»-ulykken i kraft av arbeidet som Universitetet i Stavanger har gjort og i omfattende artikkelserier i Stavanger Aftenblad.

 

Slipper ikke taket

I dag er han pensjonist, men har fortsatt stor aktivitet som foredragsholder, kommentator og forfatter. Han er fortsatt engasjert i og følelsesmessig berørt av «Kielland»-saken.

– Jeg har aldri sluppet tak i denne saken og saken har ikke sluppet tak i meg. Jeg har fått flere anmodninger fra oljeindustrien om å la saken ligge, men jeg følger min samvittighet og rettsoppfatning, sier han.

– Har ConocoPhillips bedt deg om å holde kjeft?

– Selskapet har i alle fall ikke oppmuntret meg til å snakke om saken, sier Lerøen.

Stig S. Kvendseth i ConocoPhillips svarer følgende:

– Dette er ukjent for oss. Vi har ingen interesse av å påvirke Bjørn Vidar Lerøens engasjement eller meninger.

Bjørn Vidar Lerøen jobbet som journalist i Bergens Tidende da «KIelland»-ulykken skjedde. I denne artikkelen uttalte en av de tidlige «Kielland»-varslerne seg kritisk til sikkerheten. Han fikk ikke komme ut i jobb igjen i Nordsjøen. Faksimile: BT

Lerøen tror ikke vi har mer å lære av saken med hensyn til sikkerhet på sokkelen. «Kielland» var et vendepunkt i vår tenking om sikkerhet.

– Vi har lært av den kostbare lærdommen da 123 menneskelig gikk tapt. Men det er ikke sikkerheten saken gjelder nå. Det er hensynet til de etterlatte som driver fram ny gransking. For disse handler det om uerstattelige tap, om ubesvarte spørsmål og om sterke følelser. Disse forhold må være overordnet selskapers og industriens ønsker om å skru historiens forseglede lokk over saken, sier han.

Store ressurser

Lerøen peker på de store ressursene som ble brukt for å granske og lære av Macondo-ulykken i Mexicogolfen i 2010. Boreriggen «Deepwater Horizon» kom i brann, 11 menneskeliv gikk tapt og olje spredte seg over et stort havområde. Lerøen mener at når ressursbruken fra norsk oljeindustri etter Macondo sammenlignes med uviljen mot ny gransking av «Kielland», er det noe som ikke stemmer helt.

Slik «Kielland»-saken står i dag med sine fortsatt mange ubesvarte spørsmål, kan den etter Lerøens mening ikke bli stående for framtiden og historien. Det har hele tiden kommet et tilsig av opplysninger og vurderinger av det som skjedde.

– Det tapte gjenvinnes aldri, men det må ikke stå i veien for å søke svar på de ubesvarte spørsmål. Oljenasjonen har den nødvendige kapasitet og myndighet til en ny gjennomgang. Det vil styrke troverdigheten ved den norske oljemodellen ytterligere, sier Bjørn Vidar Lerøen.

– Flukt fra ansvar

Nylig ble det klart at pårørende og overlevende har vunnet en stor seier da det ble klart at Riksrevisjonen skal gå gjennom «Kielland»-ulykken. Dette er første skritt på veien til det som kan bli en ny gransking av saken.

Lerøen er svært glad for utviklingen.

– Noe av det som hefter ved «Kielland» er en flukt fra ansvar. Vi kan ikke ha stående et bilde av «Kielland»-ulykken som gjør at vi drar med oss en pyntet sannhet om ulykken videre med oss i historien, sier Lerøen videre.

Bildet viser den kantrede boligplattformen «Alexander L. Kielland» liggende like ved Edda-plattformen i Nordsjøen. Det avrevne plattformbenet sees nede til høyre. Klokken 09.00 om morgenen 28. mars i 1980 ble dette bildet tatt av Aftenbladets fotograf Knut Uppstad. Ulykken skjedde på kvelden 27. mars. Foto: Knut Uppstad

I Aftenbladets omfattende artikler de siste årene om «Kielland»-saken, har flere nye stemmer stått fram med nye vitneobservasjoner. Observasjoner som ikke ble hørt, tatt alvorlig eller ble holdt tett etter at ulykken skjedde.

Dette inntrykket befestes også i en omfattende offentlig minnedatabase, hvor intervjuer med mennesker som har tilknytning til «Alexander L. Kielland-ulykken» er publisert etter initiativ av Universitetet i Stavanger. Her forteller tidligere oljearbeider Ove Urheim og andre om at oljearbeidere var klar over at dersom de uttalte seg kritisk, ville de ikke få jobb i Nordsjøen mer.

LES HELE HISTORIEN OM «Kiellands dype hemmelighet»

– Ble advart av Phillips

Oljearbeider John Reidar Gard, som arbeidet for Loffland Brothers – en underleverandør til Phillips Petroleum, fortalte til Aftenbladet at like før han skulle inn til avhør av granskingskommisjonen, ble han oppringt fra Phillips og advart mot å si noe negativt om Phillips Petroleum.

En kollega av Urheim og Gard som uttrykte seg kritisk til sikkerheten, ble svartelistet og fikk ikke komme ut igjen i Nordsjøen.

– Det skremte meg at han ble svarteliste. Jeg la meg flat og valgte å ikke gå aktivt ut i noe media. Jeg svarte på spørsmål da folk spurte meg. Det virket som noen ikke ville vite hva vi hadde sett og hørt, sier Urheim i intervjuet i minnedatabasen.

Oljearbeidere på Edda-plattformen som «Alexander L. Kielland» lå inntil på Ekofisk-feltet. Bildet er tatt i februar 1980. John Reidar Gard til høyre.
Foto fra John Reidar Gard.

En av de som uttalte seg kritisk like i etterkant av ulykken, var Tore Henriksen fra Bergen. I en artikkel i Bergens Tidende 31. mars 1980, påpekte han alvorlige mangler i sikkerhetsrutinene på Edda-plattformen, hvor Phillips Petroleum var operatør, og mangel på øvelser både der og på andre plattformer på Ekofisk-komplekset.

Allerede få dager etter ulykken bekreftet Henriksen i Bergens Tidende at livbåter fra Edda-plattformen ikke ble brukt i redningsaksjonen.

– Det var ingen som våget å sette i gang, nærmest i frykt for ledelsen. Jeg tror også at heller få av de ombordværende ville være i stand til å manøvrere livbåten med opplæringen som ble gitt på Edda-plattformen, sa Henriksen som fortalte at sikkerhetsøvelser var en form for tippekonkurranse hvor det gjaldt å sette rett kryss på spørsmålene.

«Alexander L. Kielland» ble snudd i Gandsfjorden i 1983. I November 1983 ble den senket i Nedstrandsfjorden. Foto: Egil Eriksson

Sterke argumenter for gransking

Bjørn Vidar Lerøen har jobbet for begge sider av oljebransjen. Han er klar på at argumentene for en ny gransking er sterkere enn motargumentene.

– «Kielland»-ulykken er fortsatt fersk og har trekkene til et åpent sår med mange ubesvarte spørsmål som trenger å bli besvart. Jeg tror vegringen fra bransjens side om å ta dette opp igjen, er sammensatt og går mye på ubehaget med hendelsen. Når en slik motvilje befester seg, oppstår samtidig en mistanke om at oljebransjen har noe å skjule.

– Men å ta dette opp igjen, har noe med respekten og moralen i samfunnet å gjøre. Vi har i dag et ansvar for de barna – de som i dag er i 40- og 50-årene – som aldri fikk muligheten til å vokse opp med en far, sier Lerøen.