Når flammen tennes

Fakling, altså brenning av olje og gass som ikke utnyttes, er den nest største utslippsfaktoren innenfor olje- og gass.

Reduksjon av fakling anses å være en av de mest effektive måtene å få ned de totale klimeutslippene fra olje- og gassektoren.

Sysla setter i denne artikkelserien søkelyset på fakling. Hvor fakles det mest? Hva fører faklingen til? Og hva gjøres for å redusere faklingen?

– Vi var en av de verste, og hadde en del å ta tak i, sier Mona Riis.

Hun er produksjonssjef for Gullfaks-feltet, et av de virkelige pengemaskinene på norsk sokkel. Ifølge Riis var fakling noe som man får bare få år siden sjelden, eller aldri snakket om. Hadde man faklet mye en periode, vel, da var det bare slik det var.

Mye har skjedd de siste årene.

–  Vi har redusert CO2-utslippene fra fakling med 40 prosent siden 2010, forteller hun.

Kuttet 190 000 tonn

I en artikkelserie i sommer har Sysla satt søkelys på fakling. Flammen på norske olje- og gassinstallasjoner, står for hele to prosent av Norges samlede CO2-utslipp. Som vi har fortalt, øker faklingen ved hvert fjerde norske felt. Selv om Norge i et internasjonalt perspektiv havner langt nede på listen over fakle-verstinger, er det bred enighet om at fakling både kan og bør reduseres.

Dette innså Statoil også. Helt til topps i selskapet ble det bestemt at faklingen måtte reduseres.

Knut Simon Helland, Energileder for Norsk Sokkel i Statoil. Foto: Chris Ronald Hermansen

– Resultatene har vært over all forventning. Siden 2007 har vi redusert CO2-utslippene fra fakkel med over 190 000 tonn. Ned fra 779 396 tonn i 2007, til 590 786 i fjor, forteller energileder Knut Simon Helland.

Elektriker vant forslags-konkurranse

Hvordan får man til en så kraftig reduksjon? Ifølge produksjonssjef for Gullfaks-feltet, Mona Riis, har kulturendring vært den viktigste delen av oppskriften.

– Fra å være noe som man omtrent ikke snakket om ute på installasjonene, er fakling nå en obligatorisk del av de daglige produksjonsmøtene. Det har nærmest gått sport i å redusere faklingen mest, sier hun.

Som et ledd i å få til denne kulturendringen, utlyste selskapet en intern idé-konkurranse. De spurte sine ansatte: Hva skal til for at fakling blir noe som “alle” er opptatt av?

Mona Riis Produksjonssjef Gullfaks Statoil. Bergen kontor Statoil Sandsli Foto: Chris Ronald Hermansen

– En av elektrikerne våre sa at det var vanskelig å forholde seg til tonn CO2, standard kubikkmeter gass, og andre lignende “vage” størrelser. Han foreslo å vise ansatte hvor mye det koster oss, altså hva fakling fører til i tapte kroner og øre. Dette har vi lagt inn i et digitalt verktøy vi bruker for å analysere faklingen. Når man ser at en natt med fakling kostet oss 240 000 kroner, er det vanskelig å ikke ønske å gjøre noe med det, sier Riis.

– Elektrikeren vant konkurransen, legger hun til med et smil.

Kutter mer i 2017

Foruten en holdningsendring, som ifølge Riis og Helland har vært det viktigste, er det også utført en rekke tekniske forbedringer på noen av installasjonene. Fakling er foreløpig en helt nødvendig sikkerhetsmekanisme for å kvitte seg med gass ved overtrykk. I må det fakles ved uforutsette produksjonsstanser. Dermed kommer man ikke utenom en viss grad av fakkel.

Statoil mener imidlertid at de har gjort mye riktig i arbeidet med å kutte fakkel, der det kan la seg gjøre. Likevel viser prognosene for 2017 at potensialet for ytterligere kutt er tilstede.

– Basert på tall fra årets fem første måneder ligger 2017 an til å bli året med lavest C02-utslipp fra fakkel, sier Helland.