Byggingen av Statfjord B i full gang. Foto: Mobil Exploration/Norsk Oljemuseum

Feltet har vært en gullgruve. Men historien handler også om maktkamp og dødsulykker.

Statfjord-feltet har vært en eventyrlig pengemaskin. Men historien handler også om nedsiden av oljeindustrien og om en Statoil-direktør som tok sitt eget liv.


  • Tor Gunnar Tollaksen/Stavanger Aftenblad
Publisert

Det slo ned som en bombe. Moss Rosenberg Verft i Stavanger hadde nylig blitt tildelt kjempekontrakten med å bygge plattformdekket til Statfjord B-plattformen. På det tidspunktet var dette Norges største industriprosjekt. Rosenberg hadde snappet kontrakten foran øynene på Aker Stord Verft. Vi skriver oktober 1978, og Moss Rosenbergs anbud lå på 7 milliarder kroner.

Et par dager etter kontraktsigneringen ble Kåre Frank, teknisk direktør i Statoil, funnet død på hybelen sin i Stavanger. Flere dager med massiv skittkasting iscenesatt av Aker-ledelsen og tillitsmannsapparatet i Aker-gruppen hadde tatt på. Kåre Frank hadde skutt seg selv. Statfjord-utbyggingen var blitt en kamp på liv og død for Olje-Norge som definitivt hadde mistet dyden.

Når Statfjord-feltet 24. november feirer 40 år med produksjon, har inntjeningen vært på over 1500 milliarder kroner. Svimlende 5 milliarder fat oljeekvivalenter (totalt av olje og gass) er produsert. Men Statfjord er ikke bare en historie om velstand, rikdom og banebrytende teknologi. Historien om Statfjord-feltet handler også om oljeindustriens brutale nedside: Dødsfallene og de menneskelige ofrene.

Faksimile fra Rogalands Avis 14. oktober 1976

Hva hadde skjedd?

Forut for tildelingen var kontrakten for plattformdekket til Statfjord B, var det knyttet lite spenning til hvem som skulle få oppdraget. De fleste regnet med at det var Aker Stord, som også hadde bygget Statfjord A, som skulle stikke av med kontrakten. Overraskelsen var derfor stor da Statfjord-gruppen med Mobil i spissen gjorde det klart at Moss Rosenberg i Stavanger skulle ta seg av Statfjord B.

Her hadde Rosenberg for alvor gjort hjemmeleksen for å omstille seg fra skipsverft til oljeverft. Rosenberg leverte det rimeligste anbudet, og det var derfor enighet i den Mobil-ledede Statfjord-gruppen om at Rosenberg skulle ha jobben.

Dimensjonene var ytterligere oppskalert fra Statfjord A. Et teknisk vidunder av en plattform skulle bygges som den neste i rekken på verdens største oljefelt til havs, Statfjord-feltet. Under oljemessa ONS i Stavanger i 1978 lekket operatør Mobil ut at Aker hadde levert dyrest anbud på byggingen.

Stord Verft hadde hatt store problemer med byggingen av Statfjord A-dekket med forsinkelser og store overskridelser, og nå hadde altså Rosenberg snappet Statfjord B-kontrakten foran nesen på de.

Selvmordsbrev: Skitten kampanje

Men det var svært dramatiske omstendigheter som førte Rosenberg for alvor inn på oljearenaen.

På den tiden var Hans Jørgen Frank administrerende direktør på Moss Rosenberg, mens broren, Kåre Frank, var teknisk direktør i Statoil. I munnhuggeriet som fulgte i mediene etter kontraktstildelingen, ble det også satt fram beskyldninger om at Kåre Frank i Statoil hadde hjulpet broren sin.

I industrien og i mediene foregikk det tøffe debatter. Anklager og beskyldninger haglet. Selv om det viste seg at det ikke var hold i påstandene om urent spill i kulissene, var det på det aktuelle tidspunktet en tung bør å bære for Kåre Frank. For tung.

Kvelden etter at kontrakten med å bygge Statfjord B-dekket var signert med Rosenberg, skjøt Kåre Frank seg. Men da dødsfallet ble offentliggjort lørdag 14. oktober, var omstendighetene fortsatt uklare. VG hadde saken på førstesiden om at driftsdirektør Kåre Frank i Statoil var funnet skutt på sin hybel i Stavanger.

Statfjord B under bygging i januar 1981. Foto: Mobil Exploration/Norsk Oljemuseum

Tøff tone av tillitsvalgte

Avisen fortalte at politiet i Stavanger hadde bedt kriminalpolitisentralen, Kripos, om assistanse og at mordkommisjonen var på vei. Mandag 16. oktober 1978 kunngjorde Aftenbladet at det var «intet kriminelt ved direktør Franks død”.

Tidlig ble det nemlig klart at Kåre Frank hadde skutt seg selv. Dette kom fram i et selvmordsbrev. I dette brevet anklaget han Aker for den skitne kampanjen som var satt i gang mot han. Til sin sjef, Arve Johnsen i Statoil, skrev han:

«De metoder som Aker-gruppens ledelse hadde tatt i bruk overfor ham, ville føre til at han resten av livet ville bli mistenkt for å ha foretatt seg noe uhederlig i forbindelse med Statfjord B-plattformen.»

Den tøffe tonen som Akers tillitsmannsapparat hadde brukt etter kontraktstildelingen, og som mediene ofte helt ukritisk plukket opp, gikk ikke inn på det faktum at det var Akers dyre anbud som var årsaken til at selskapet ikke fikk tilslaget. Svertekampanjen mot Kåre Frank førte til en kraftig ripe i Aker-lakken, og hele ledelsen ble byttet ut. Den nye ledelsen kom også med unnskyldning til Statfjord-gruppen.

Statfjord-utbyggingen var høytid også for norsk industri. Alle betongunderstellene ble bygget i Jåttåvågen av Norwegian Contractors. Bare halvannet år etter at Statfjord B kom i produksjon på feltet i 1982, var Statfjord C klar for uttauing fra Rosenberg.

Overnattet i livbåten

I Norge var det ikke nok kvalifisert arbeidskraft som kunne jobbe offshore med ferdigstillelsen av Statfjord A. Årene 1977, 1978 og 1979 var preget av høy aktivitet på konstruksjons- og utbyggingssiden. Mangelen på arbeidskraft var stor, og det ble importert arbeidsgjenger fra utlandet. For å ferdigstille Statfjord A i Nordsjøen, var det hyret inn arbeidstakere fra 26 forskjellige land. Av en arbeidsstokk på 2600, var 650 utenlandske.

Det førte også med seg språklige og kulturmessige forviklinger, noe Statoils tidligere informasjonsmedarbeider Håkon Lavik tar opp i sin bok om Statfjord-utbyggingen.

Da det en dag kom nye spanjoler ut på plattformen, fikk de orientering og sikkerhetsinstruksjoner. De fikk utlevert lugarnøkler, hvor det også hang en brikke med nummer på livbåten de skulle mønstre ved. Ved leggetid om kvelden var det noe som ikke stemte. Spanjolene hadde nemlig vært og hentet seg ulltepper. En sikkerhetsleder ville finne ut hvor de ble av, og han fant de to spanjolene i livbåten hvor de hadde rigget seg til for natten.

Statfjord A på plass på feltet med flotellene «Nortrym» og «Polymariner»Foto: Mobil Exploration/Norsk Oljemuseum

Oljedirektoratet ville ha to plattformer

Men ved siden av det som i dag framstår som kuriøse og morsomme glimt fra en annen tid i Olje-Norge, handler Statfjord-utbyggingen om den gang Oljedirektoratet og den norske staten for alvor tapte initiativet overfor de store operatørselskapene. Eller er det kanskje historien om da Oljedirektoratet satte makt bak kravene når det gjaldt sikkerhetsspørsmål kontra økonomi? Det kommer nok an på øynene som ser.

Høsten 1976 skrev nemlig Oljedirektoratet et brev, kalt «verdens dyreste brev», til Statfjord-gruppen med operatør Mobil i spissen. Erfaringene Oljedirektoratet hadde med den pågående Statfjord A-utbyggingen var så dårlige at nå ville Oljedirektoratet komme i førersetet.

Oljedirektoratet krevde at det ble bygget en separat industriplattform med bore- og produksjonsutstyr og en separat boligplattform. I artikkelen «Slik forsvant den sikreste løsningen», skrev Halvor Elvik at Oljedirektoratet nå tok de politiske signalene om sikkerhet for oljearbeidere på alvor: Få mennesker bort fra fareområdene og gi dem trygg grunn under føttene.

Med denne løsningen kunne sikkerhetsutfordringer løses, uten at det ble gjort kompromisser med halvgode tilpasninger som ivaretok oljearbeidernes sikkerhet «på en best mulig måte».

Men forslaget satte sinnene i kok i de multinasjonale oljeselskapene. På styrerommene var gode råd dyre. Frykten var at separate boligplattformer på norsk side i Nordsjøen kunne spre seg til andre deler av verden. Statfjordgruppen truet med at all planleggingsarbeidet med Statfjord B måtte gjøres om igjen. I tillegg hevdet selskapene at det ville koste enorme summer å bygge separate boligplattformer med betongunderstell.

«Fra et statlig kontrollorgans siden var det noe nytt og offensivt ved at Oljedirektoratets ville ta lederskap til et grunnleggende sikkerhetsspørsmål», skriver Halvor Elvik.

Manglet politisk støtte

Kontrollorganet som vanligvis satte sitt stempel på innsendte dokumenter og kom med noen tilføyinger, ville her være en spydspiss i sikkerhetsarbeidet. Akkurat det var en tøff oppgave overfor de multinasjonale selskapene. Industridepartementet med Aps Bjartmar Gjerde i spissen var ikke helt blid på denne manøveren fra Oljedirektoratets side.

Oljedirektoratet fikk ingen politisk støtte, og fra britisk side ble det også presset på for å unngå den fordyrende løsningen med separat boligplattform. Prisanslagene ble skrudd opp fra Statfjord-gruppen, bare for å vise politikerne hva konsekvensene ville bli. Situasjonen var tilspisset sommeren 1977, men Oljedirektoratet og kontrollavdelingen med Dag Meier Hansen i spissen ville ikke gi seg. Fra Statoils side – et selskap som eide 45 prosent av feltet – kom det signaler om at det ville gi etter for Oljedirektoratets krav.

Men da stilte Mobil ultimatum: Dersom norske myndigheter gikk inn for den sikreste løsningen for oljearbeidere med to separate plattformer, ville ikke Mobil være operatør. Presset på Oljedirektoratet økte. Mot slutten av 1977 var det klart at Oljedirektoratet nå mente at en integrert bolig og produksjonsplattform for Statfjord B, var godt nok.

Dersom Oljedirektoratet hadde vunnet kampen den gang, påpeker Håkon Elvik i sin artikkel at det er lite trolig at «Alexander L. Kielland»-ulykken kunne ha skjedd, simpelthen for at de flytende hotellene ved siden av produksjonsplattformer, måtte ha vært erstattet av en bunnfast boliginstallasjon.

Professor Gunnar Nerheim er ikke helt enig i fortolkningen av at Oljedirektoratet tapte makt. Han peker på at løsningen var betydelig bedre enn tilfellet Statfjord A, og at oljeselskapene derfor måtte bøye seg.

– Hvor god var egentlig Oljedirektoratets løsning? Vi må huske på at Oljedirektoratet ikke hadde mye kompetanse i egne rekker den gang. Den store teknologiske kunnskapen satt ute i operatørselskapene. Jeg mener at Oljedirektoratet tross alt vant fram med en god løsning, sier Nerheim.

Fem omkom i brann

Bare et par måneder etter at Mobil og Statfjord-gruppen hadde vunnet slaget med Oljedirektoratet, skjedde det fatale på Statfjord A. Dette var en plattform som Mobil hadde utbasunert var «verdens sikreste plattform».

Rømningsveiene opp fra serviceskaftene (betongbeina) på Statfjord A var bygget helt uten forhåndsgodkjennelse fra Oljedirektoratet. Rundt juletider i 1977 sendte Mobil inn forslaget sitt om rømningsveier til Statfjord B. Planen var å gjøre omtrent det samme som på Statfjord A, med åpne trapper og heiser. Mobil hadde på dette tidspunktet allerede underkjent et forslag fra Oljedirektoratet om innkapslede rømningsveier opp fra serviceskaftet på Statfjord B.

Klok av skade tok ikke Oljedirektoratet den kampen til ekstraomganger på det tidspunktet. I avisreportasjer i januar 1978 ble det stilt spørsmål om sikkerheten på Statfjord A. Serviceskaftene ble karakterisert som mulige dødsfeller, for eksempel dersom det oppsto brann nede i skaftene.

Brannen oppsto i februar 1978. Fem arbeidere omkom nede i skaftet. Verken heis eller trapper kunne brukes som rømningsveier da ulykken først var ute. Fem arbeidere mistet livet som følge av økonomiske besparelser på sikkerheten. Etter ulykken trakk Mobil forslaget om usikrede rømningsveier på Statfjord B, og selskapet etterkom også et pålegg om utbedringer på Statfjord A.

Faksimile fra Stavanger Aftenblad den 27. februar 1978.

Stengte oksygentilførselen

Over 700 personer befant seg på Statfjord A-plattformen da brannen brøt ut den 25. februar 1978. Brannen var eksplosjonsartet. En oljearbeider som brukte fritiden på å jogge i skaftene var den første som oppdaget røykutviklingen da han tok den andre turen ned. Han snudde og løp oppover og utløste brannalarmen på 128 meter.

I en artikkel i Store Norske Leksikon viser historiker Marie Smith-Solbakken til at det var fire arbeidere som arbeidet på 49 metersdekket, de arbeidet på et midlertidig stillas og utførte skjærebrenning, sliping og sveising. En brannvakt på 55 metersdekket overvåket arbeidsoperasjonen.

Brannen startet nede i et av skaftene på Statfjord A. Foto: Sven Tønnesen/Norsk Oljemuseum

Like etter at brannalarmen ble utløst, ble okysgentilførselen stengt av i skaftet. Dette for å gjøre det lettere å slukke brannen og hindre spredning. Men for arbeiderne som befant seg i skaftet førte det til akutt mangel på oksygen. Brannmannskap som forsøkte å ta seg ned, måtte snu på grunn av varme og røyk.

Det gikk over en time før sprinkleranlegget ble satt i funksjon, og 20 minutter etter kunne brannmannskap ta seg ned. De fant to omkomne i heisen som hadde stanset. En omkommen ble funnet i kontrollrommet, en annen utenfor og den siste på dekket hvor arbeidet var utført.

Granskingen påpekte at brannen trolig ble utløst av at dieselolje ble antent som følge av skjærebrenning eller sveising. De fem omkomne døde som følge av kullosforgiftning og surstoffmangel.

Kritikken mot Statfjord-gruppen og operatør Mobil var hard. Selskapet hadde brutt en rekke forskrifter. Riksadvokaten slo fast at operatørselskapets arbeidsledelse hadde brutt med arbeidsmiljølovens intensjoner og bestemmelser og dermed var medvirkende årsak til ulykken. Dette var første gang et selskap ble dømt etter arbeidsmiljøloven.

– Statfjord-brannen var en tydelig markering fra norske myndigheter. Etter Alfa-ulykken på Ekofisk-feltet ble Phillips pålagt å ha en vernetjeneste på feltet i 1975. Den tragiske brannen på Statfjord burde vært unngått, viser etterforskningen. Tiden var knapp, og arbeidsoperasjonen var ikke tilstrekkelig tilrettelagt og sikret. De reparerte med brannfarlige ting og gjennomførte varmt arbeid. For å begrense brannen måtte oksygentilførselen stenges av, med det resultat at fem arbeidere ble lukket inne i brannområdet. Det positive i ettertid var at det var stor åpenhet og saken ble fulgt kompromissløst opp av norske myndigheter. Mobil ble i ettertid dømt til å betale én million kroner i bot – en ganske kraftig bot, sier professor Marie Smith-Solbakken ved Universitetet i Stavanger.

Trepartsmodellen

Smith-Solbakken trekker fram at norske myndigheter i siste halvdel av 1970-tallet lente seg på trepartsmodellen og brukte verktøyene som var tilgjengelige. Alfa-brannen på Ekofisk-feltet førte til at vernetjeneste ble innført, Bravo-utblåsingen førte til sterkere myndighetsutøvelse og en politisering av sokkelen, mens med Statfjord-brannen ble arbeidsmiljøloven brukt, og myndighetene plasserte ansvar.

Videre trekker Smith-Solbakken fram at Statfjord-utbyggingen, med horden av industriarbeidere som dro i Nordsjøen, var starten på de formende årene for trepartssamarbeidet. Røykestreiken (se faksimile) og spanjolstreiken på Statfjord bidro sammen med andre arbeidsmiljøaksjoner og streiker blant catering- og boreansatte å få hovedavtale og tariffavtaler på plass. Oljearbeiderne ble organisert, og særlig to store forbund markerte seg; Oljearbeidernes fellessammenslutning, OFS, og Norsk olje og petrokjemisk fagforbund, Nopef. Premissene og føringene for partsamarbeidet i Nordsjøen ble lagt i årene fra nedsettelse av Halden-utvalget i 1975 til den ulovlige streiken i 1990 som endte i lønnsnemd.

Faksimile Stavanger Aftenblad den 7. august 1978.

– Arbeidermakten befestet sin stilling ved slutten av 1970-årene, og myndighetene var tydelige. De stilte krav, utøvet myndighet og brukte arbeidsmiljøloven. Når vi ser hvordan Statfjord-brannen ble håndtert av myndighetene, står dette i kontrast til det som skjedde etter «Alexander L. Kielland»-ulykken i 1980.

– Det er forunderlig at linjen fra Statfjord-brannen ikke følges opp. Her ble verken vernetjenesten eller arbeidsmiljøloven brukt. Granskingen var lukket, det var utstrakt bruk av klausulering, og selv om det kom nye krav til livbåter og sikkerhetskurs, som noe av det viktigste, ble «Kielland»-ulykken behandlet helt annerledes enn de tre foregående ulykkene vi hadde på 1970-tallet, forklarer Smith-Solbakken.

Oljens pris – dødsfallene

Det er i dag ingen helt nøyaktig oversikt over hvor mange arbeidere som har omkommet i forbindelse med Statfjord-utbyggingen og driftsfase. Den omtalte skaftebrannen i 1978 krevde fem menneskeliv. Året etter var det en helikopterulykke hvor 18 mennesker omkom på vei til jobb på Statfjord-feltet. Dette er de to største ulykkene. To arbeidere omkom på Statfjord C da en livbåt løsnet og falt 30 meter ned i sjøen i 1992. I august 1980 oppsto det brann på «Polytraveller» under lossing av olje fra Statfjord A. En mann omkom.

Ved byggingen av betongunderstellene omkom en arbeider i 1976 i Jåttåvågen, bare dager før betongunderstellet til Statfjord A skulle taues til Stord. Én person døde på Statfjord C da han falt ned. Fem personer omkom da et Bell-helikopter fra Statfjord B i 1990 styrtet i fjellveggen i Sunnfjord i forbindelse med en leteaksjon.

Equinor har heller ikke tall for dødsfall på Statfjord. Serien Oljeofrene i Aftenbladet i 2012 som omhandlet alle dødsulykkene på norsk sokkel, er litt til hjelp, det samme er kulturminne om Statfjord som Norsk Oljemuseum har gjort. Anslagsvis kan det med et visst forbehold antas at et sted mellom 35 og 45 mennesker måtte bøte med livet som følge av at Statfjord-feltet ble bygget ut.

Statfjord-feltet er planlagt avviklet i løpet av 2020-årene. Statfjord A stenges etter planen ned i 2022, mens Statfjord B og Statfjord C skal minst produsere fram til 2025.

Kilder: Tore Jørgen Hanisch og Gunnar Nerheim: Norsk Oljehistorie, Bind I. Helge Ryggvik og Marie Smith-Solbakken: Norsk Oljehistorie Bind III. Marie Smith-Solbakken: «Oljearbeiderkulturen: Historien om cowboyer og rebeller». Norsk Oljemuseum: Kulturminne Statfjord. Håkon Lavik: Statfjord – Nordsjøens største oljefelt. Halvor Elvik: «Slik forsvant den sikreste løsningen» i Nordsjøtragedien. Gunnar Nerheim, Lars Gaute Jøssang, Bjørn S. Utne: «I vekst og forandring – Rosenberg verft 100 år». Aftenbladets arkiv.

Del på
facebooktwitterlinkedinemail