Marit Mazzetti leder lavutslippssentert ved Sintef – finansiert av Forskningsrådet. Foto: Marie von Krogh

Hun leder jobben med å gjøre norsk oljeproduksjon utslippsfri

Målet er å produsere norsk olje og gass uten utslipp i 2050. Sintef-forsker Marit Mazzetti tror de skal være godt på vei lenge før den tid.


  • Erlend Skarsaune/Stavanger Aftenblad
Publisert

Hun smiler i mørket. En blå flamme brenner bak henne. Marit Mazzetti leder et arbeid som vil gjøre produksjonen av norsk olje og gass utslippsfri.

Det er en formidabel oppgave. Selv om norsk olje og gass produseres med de minste utslippene i verden, er plattformene på sokkelen de største kildene til CO₂-utslipp.

I New York har verdens statsledere vært samlet til ekstraordinært klimatoppmøte i regi av FN. Klimaaktivisten Greta Thunberg har beskyldt dem for å bry seg lite om klima og langt mer om økonomisk vekst – og etter møtet oppsummerte blant annet klimastiftelsen Zero med at det var mye gammelt nytt som ble lagt fram i New York.

I Trondheim prøver forskere å få til noe nytt for å kutte store CO₂-utslipp i Norge. I desember i fjor ble lavutslippssenteret «Low Emissions» ved Sintef i Trondheim åpnet. 15 millioner kroner i året over åtte år er innvilget fra Forskningsrådet. I tillegg deltar sju oljeselskap og en rekke leverandørselskap med finansiering og eget arbeid, sammen med flere forskningsinstitusjoner. Senteret skal bidra til at utslippene fra olje- og gassproduksjonen kuttes med 40 prosent til 2030 og er så godt som borte innen 2050.

Marit Mazzetti følger med på forsøket Samuel Wiseman kjører i laboratoriet på NTNU. Foto: Marie von Krogh

Mens gassflammen brenner i laboratoriet, er senterleder Mazzetti ved godt mot. Ikke bare tror hun de skal klare målene.

Mazzetti mener at de vil være langt på vei mot nullutslipp i olje- og gassproduksjonen i Norge allerede innen 2030.

Kjapt kutt

Forsøkene i laboratoriet til NTNU på Gløshaugen i Trondheim er ett steg på vei mot målet. For store deler av utslippene på sokkelen – 84 prosent – stammer fra produksjonen av den kraften som trengs for å holde plattformene i gang. I dag brukes i stor grad gassturbiner for å lage strøm, men de er langt mindre effektive enn turbiner på land (utnyttelsesgraden er på det beste rundt 40 prosent på sokkelen mot rundt 60 prosent på land).

– Å gjøre turbinene som allerede er på plattformene mer effektive, er altså et naturlig sted å starte. På land utnyttes varmen turbinene lager, til å drive en dampturbin. Dermed blir mer av energien utnyttet. Kan vi få til det samme på plattformene, vil utslippene kuttes med 25 prosent, sier hun til Stavanger Aftenblad.

Løsningen for å omgjøre gassturbinene offshore til kombikraftverk, der overskuddsvarmen brukes til å produsere damp som igjen driver en dampturbin, er i ferd med å bli utviklet. En utfordring er å gjøre komponentene små og lette nok – siden det er begrenset med plass på plattformene – men Mazzetti er sikker på at de skal få dette til.

Så blir neste steg å gjøre noe med det gassturbinene fyres på – selve gassen. Og det er her forsøkene i laboratoriet kommer inn.

Marit Mazzetti følger med på forsøket Samuel Wiseman kjører i laboratoriet på NTNU. Foto: Marie von Krogh

Ustabil gass

Han lukker døren, skrur av lyset. Samuel Wiseman setter seg ned ved tastaturet og skriver inn noen nye kommandoer. Straks kommer noen jamrende pipelyder ut fra rommet.

– Dere hører lyden? Nå brenner hydrogen ustabilt, sier Wiseman, som er forsker (postdoktor) på Institutt for energi- og prosessteknikk på NTNU.

Turbinene på plattformene fyres nå på naturgass – noe som igjen fører til store CO₂-utslipp. Men hvis man kan bruke hydrogen eller ammoniakk, vil utslippene fjernes. En utfordring er at modifiseringen av turbinen til å brenne hydrogen eller ammoniakk kan gi ustabil forbrenning – og det er ikke noe man ønsker på plattformer med produksjon av olje og gass.

– Vi må vite hvordan dette fungerer og at det er sikkert, sier Mazzetti.

Olje på vind

I tillegg kommer altså vindmøller. Kan de brukes til å gi strøm til olje- og gassplattformer, vil utslippene reduseres betydelig. Et eksempel er Equinors planer om at elleve flytende turbiner skal gi strøm til fem plattformer på Tampen-feltet, vest for Florø.

Rundt 35 prosent av kraftbehovet på Snorre-feltet og Gullfaks-feltet – utslippsverstingen på norsk sokkel – skal dekkes av vindkraft, hvis Equinor og partnerne sier ja til prosjektet som allerede har fått 2,3 milliarder kroner i statsstøtte.

Tiltaket vil kutte årlige utslipp med 200.000 tonn CO₂.

Slik ser forskerne for seg en mulig framtid på norsk sokkel. Illustrasjon: Viktor Klippen

Fornybar og fossil

Også John Olav Tande, Sintef-forsker som er blant de ledende i verden på havvind, bidrar til lavutslippssenteret. Både han og Mazzetti er enig i at nøkkelen nå er å tenke stort om hvordan framtidens produksjon av olje og gass vil skje – og det vil måtte være en blanding av fornybar og fossil energi.

– De gamle olje– og gassplattformene vil være et sted også for fornybar energi, og kan også være ladestasjoner for elektriske skip, for eksempel supplyskip, sier Mazzetti.

For det finnes teknologi – utviklet på Sintef – for trådløs lading av for eksempel supplyskip. Allerede i dag har en del av dem en elektrisk motor, men de må til land for å lade batteriet.

Gigantiske vindturbiner til havs skal være en del av overgangen til fornybar energi. Men hvordan ser det ut for Norge? Dette har vært tema i Sysla-podkasten Det vi lever av. Hør episoden her:

Med mer strømproduksjon offshore ser også vindforsker Tande for seg at olje- og plattformer kan fungere som ladestasjoner for elektrifiserte fartøy, ved hjelp av vindmøller.

Ta for eksempel et av områdene regjeringen har foreslått for havvind – sør i Nordsjøen.

– Havdybden der er 60 meter, så dermed er både bunnfaste og flytende turbiner aktuelle. Men området er veldig langt fra land, rundt 200 kilometer. Da blir det veldig vanskelig å bygge ut som et rent anlegg for vindkraft, fordi det vil bli for dyrt.

Men Tande peker på at i samme område er det flere store olje- og gassplattformer.

– Så hvis en tenker seg en vindkraftutbygging her som en del av elektrifisering av plattformene, blir det flere å dele regningen på. Det går også an å tenke seg at overskuddskraft kan sendes videre til Danmark og Tyskland, sier Tande.

Slik ser Equinor for seg at det kan se ut når elleve flytende vindmøller skal levere strøm til fem plattformer på Snorre- og Gullfaks-feltene. Illustrasjon: Equinor

Revolusjon!

Tande mener slik kombinasjonstenkning må gjøre seg gjeldende på hele sokkelen.

– For å nå målet om null utslipp i 2050, skal vi gjennom en energirevolusjon. Det er en ekstrem omlegging som må til. Da er den beste løsningen å integrere ulike teknologier og se mer overordnet. Vi klarer aldri å nå målet om nullutslipp hvis en ikke tar store steg på plattformene, samtidig som betalingsviljen for elektrisk kraft offshore er høy hos oljeselskapene. Så vindkraft kan være med på å løse utslippsproblemet til olje- og gassindustrien.

Tande ser også for seg at oljeselskapene selv kan bidra til å minske utslippene også fra bruken av fossile brennstoff.

– Hydrogen kan tas ut av naturgassen på plattformene. Så kan CO₂ pumpes tilbake i havbunnen, mens hydrogen sendes videre til bruk som erstatning for naturgass.

– Men da ser du langt fram, skyter Mazzetti inn.

– Å ta ut CO₂ fra naturgass på plattformen og lagre den, kan være en veldig god løsning på sikt. Under dagens forhold er det for dyrt.

Forretning i kutt

Mazzetti påpeker at norsk produksjon av olje og gass allerede er effektiv. Utslippene er lave, sammenlignet med de fleste andre produsenter.

– Dermed er de lavest hengende fruktene for lavere utslipp allerede tatt. Men vi mener altså at det er gode muligheter for videre kutt. Og den teknologien vi utvikler, vil selvsagt ikke bare være aktuell for norsk sokkel, men også være noe som kan brukes verden over. Så det ligger også forretningsmessige muligheter her, sier hun.

Del på
facebooktwitterlinkedinemail