Nylig har både Høyre, Venstre og Fremskrittspartiet sagt nei til statlig grunnrentebeskatning for norsk oppdrettsnæring. Dermed er kanskje faren over for en ny og stor skattebyrde, som i sin konsekvens kunne gått i disfavør kystsamfunnene.

Grunnrentebeskatning brukes i tilfeller der man regner med at råvarer og naturressurser utgjør den største verdien i en næring. For eksempel regner man olje og gass på norsk sokkel som store verdier som er eid av fellesskapet. Dermed er det naturlig at utvinningen beskattes, slik at fellesskapet får noe tilbake for den kommersielle utnyttelsen av ressursene.

Fornuftig

Samme logikk har blitt brukt for havbruk, og i høst oppnevnte regjeringen et utvalg som skulle vurdere beskatningen av oppdrett og havbruk. Målet var et skattesystem som bidrar til at fellesskapet får en andel av den ekstraordinære avkastningen som kan oppstå i oppdrettsnæringen.

Ved oppnevnelsen av utvalget, la finansminister Siv Jensen (Frp) vekt på at skattesystemet samtidig måtte innrettes slik at selskapene har insentiver til å gjennomføre lønnsomme investeringer. Bare et halvt år senere har tre av fire partier i regjeringen som stod bak initiativet og utvalget, vendt tommelen ned for en slik beskatning. Det er fornuftig.

Vertskommunene

Det er imidlertid verdt å merke seg at det ikke bare er selskapene som trenger stabile rammevilkår. Et av hovedpoengene i Stortingets anmodningsvedtak i juni i fjor var at vertskommuner for havbruksnæring «skal sikres stabile og forutsigbare årlige inntekter for bruk av areal, og for å tilrettelegge for nytt areal når det ikke er vekst».

Dette er en erkjennelse av at det koster å legge til rette for oppdrettsvirksomhet. Og en erkjennelse av at næringen trenger gode og attraktive lokalsamfunn for å kunne utvikle seg. Det må norske fjord- og kystkommuner kompenseres for. I dag har vi allerede Havbruksfondet som sørger for at disse kommunene får en respektiv andel av inntektene fra framtidig vekst i oppdrettsnæringen. Ordningen har imidlertid svakheter.

Avhengig av vekst

For det første er dette inntekter som er avhengig av vekst. Det kan ingen garantere for. For det andre kan denne avhengigheten føre til at man går på akkord med biologisk bærekraft for å sikre seg inntekter. Det er ingen tjent med. Det naturlige må være at vertskommunene også sikres inntekter som er uavhengig av vekst, og som speiler den ressursen kommunene stiller til rådighet.

Enkelte tar nå til orde for at havbruksskatte-utvalget bør legges ned. Da har de kanskje glemt at en sentral del av Stortingets bestilling var, at vertskommuner skal sikres stabile og forutsigbare årlige inntekter for bruk av areal og for å tilrettelegge for nytt areal når det ikke er vekst.