Basert på geografi og havstrømmene er norskekysten delt inn i 13 produksjonssoner for oppdrett. Mulighetene for vekst i de ulike sonene avgjøres av antall lakselus på villaksen. Er lakselustilstanden ok, lyser det grønt for vekst, gult betyr at det er ok med dagens produksjonsmengde, mens rødt betyr at produksjonen bør tas ned.

Reduksjon i 2020?

Trafikklyssystemet ble «slått på» for første gang i 2017. Til grunn lå overvåkningsdata og analyser fra 2016 og 2017. Som planlagt fikk denne første gjennomkjøringen kun konsekvens for de grønne områdene som fikk tilbud om økt biomasse. Først til neste år, basert på målinger og beregninger fra 2018 og 2019, vil overvåkningen få følger for næringen i form av redusert tillatt biomasse. Trafikklysene har foreløpig lyst rødt i produksjonsområde 3, som omfatter store deler Hordaland. Hvis dette fortsetter, innebærer det sannsynligvis at oppdrettsanlegg her vil bli pålagt å redusere lakseproduksjonen.

Størst problem for villaksen

Parasitten lakselus har levd på villaks og sjøørret til alle tider. Lusen er en parasitt som spiser seg inn i fiskeskinnet. Mange lus gjør at fisken får store sår og påfølgende infeksjoner som går ut over vekst og helse. I verste fall dør fisken. Mest sårbar er villaks-smolten på vei til havet. Det er nærmere tusen ganger flere oppdrettslaks enn vandrende villaks i fjordene og langs kysten. Når det er så mye laks i sjøen er det lett for lakselusen å finne en vert og formere seg. Det er altså først og fremst for den ville laksefisken at lakselusa er et problem. Oppdrettslaksen blir avluset når det er mer lus i anleggene enn regelverket tillater. Oppdrettsnæringen har likevel et klart ansvar for å hindre smitte til de ville bestandene.

Fysisk-biologisk modell

Nyklekte lakselus driver med strømmene til de er store nok til å feste seg på en fisk. Hvor lusene driver var tidligere uklart, men Havforskningsinstituttet har utviklet en fysisk-biologisk modell for å beregne antall og spredning av smittsomme lakselus langs hele norskekysten, og hvordan belastningen blir på vill laksefisk. Det er denne modellen – sammen med andre modeller og observasjoner på villfisk – som ligger til grunn for myndighetenes trafikklyssystem. En ekspertgruppe med deltagere fra en rekke forskningsinstitusjoner vurderer de ulike modellene og dataene og utarbeider en tilstandsvurdering av området. En styringsgruppe gir så råd videre til myndighetene. En slik vurdering gjøres i høst, og utfallet får stor betydning for oppdrettsnæringen.

Vi vet hvor lusa driver

Havforskningsinstituttets lakselusmodell er – som andre modeller – basert på at oppdretterne rapporterer hvor mye lakselus og oppdrettsfisk de har i anleggene, samt temperaturen i vannet. Disse inngangsdataene og kunnskap om lusas eggproduksjon, vannstrøm, saltholdighet og luselarvenes adferd blir lagt inn i modellene, som beregner hvor mange smittsomme lakselus det er i de ulike produksjonsområdene.

I tillegg koordinerer HI tellingen av lus direkte på villaks og vill sjøørret langs kysten fra mai til tidlig høst. Dette gjør vi når laksesmolten vandrer fra elvene til havet gjennom beltet av lus. Modellen vår stemmer godt med det vi finner i felt.

Tiltak som kan virke

Grundig karlegging av hvordan lakselus sprer seg kan også hjelpe oss å finne tiltak som reduserer smitten mellom de ulike oppdrettsanleggene, og dermed også til den ville laksefisken. Blant annet vil bedre lokalisering og drift av oppdrettsanleggene redusere smittetrykket. Dette kan en få til med tett samarbeid mellom næring, forvaltning og forskning.

Å hindre lakselus er en forutsetning for at oppdrettsnæringen skal kunne fortsette å vokse. Først og fremst fordi det beskytter villaksen, men også fordi det vil spare næringen for store utgifter. Lakselus koster norsk oppdrettsnæring langt over fem milliarder kroner årlig i direkte tap, vekttap hos fisken på grunn av stress, utgifter til kjemikaliebruk og rensefisk og ekstraarbeid til avlusning.

Vi er derfor nå klare for et faglig krafttak for å bedre situasjonen på Vestlandet.