Foto: Dag Bæverfjord

«Alexander Kielland-katastrofen fortjener en bok til»

BOKANMELDELSE: Hva skjedde egentlig da plattformen veltet og 123 mennesker omkom? Fremdeles er spørsmålet viktig.


  • Gunnar Nerheim
  • professor emeritus
Publisert

Det er utgitt mange bøker om Alexander Kielland-ulykken. Er det noen grunn til å utgi en ny bok nå, nesten 40 år etter?

I forordet skriver forfatteren at han vil forsøke å finne svar på hvorfor det fortsatt er så mange teorier om årsaken til ulykken.

Hva skjedde ute i havet på Ekofisk i løpet av et par timer om kvelden den 27. mars 1980? Det ene av fem ben på det nedsenkbare borefartøyet «Alexander Kielland», som ble brukt som boligplattform, løsnet eller ble revet av.

Fartøyet kantret og «Alexander Kielland» gikk til bunns. Mange overlevde, men 123 mennesker mistet livet.

Det finnes fortsatt overlevende, skriver Skretting. Han mener de har viktige ting å fortelle om det som skjedde i de dramatiske minuttene. Men at de ikke ble hørt eller trodd.

Mange har aldri kunnet akseptere den offisielle årsaksforklaringen fra Granskningskommisjonen.

Skretting har hørt på hva mange av dem har å si og forteller deres historier. Store mengder arkivmateriale er blitt tilgjengelig for forfatteren.

Dette materialet har Skretting brukt godt. Det nye kildetilfanget har gjort det mulig «å sjekke påstander, utfordre etablerte sannheter og sette ulike fortolkninger opp mot hverandre.»

Så langt jeg kan se, har ikke forfatteren noen klar konklusjon, og dette er faktisk en av bokens store styrker.

Dette er en bok om hva som hendte, hvorfor det hendte, og hvordan perspektivene endret seg etter hvert som tiden gikk.

Fra ulykken skjedde og frem til i dag har det vært to hovedteorier om hva som var årsaken til ulykken:

Her er Granskningskommisjonens konklusjon: En utmattingssprekk i ett av de horisontale stagene i undervannskonstruksjonen hadde vokst uten å bli oppdaget.

Den 27. mars 1980 røk staget som en følge av bølgebelastninger dag ut og dag inn. Etter at staget røk, røk også beinet. Da beinet røk, mistet fartøyet stabiliteten og kantret.

Ulykken var altså et resultat av konstruksjonsfeil.

Foto: Knut Uppstad

Den andre teorien lyder slik: «Alexander Kielland» ble forhalt bort fra Edda-plattformen på grunn av at været ble stadig dårligere rundt klokken 18 den 27. mars.

Da ble det gjort en operasjonell feil. Fartøyet ble utsatt for langt større belastninger på ankrene enn tillatt.

Dette førte til at det ene beinet ble brutt av og fartøyet kantret i løpet av få minutter.

Hvis årsaken var konstruksjonsfeil, kunne ansvaret for ulykken plasseres i Frankrike – hos dem som hadde konstruert og bygd fartøyet.

Hvis det ble begått en operasjonell feil, falt ansvaret for ulykken på dem som hadde det maritime ansvaret for operasjonen der og da, og de som hadde laget og godkjent prosedyrene.

I det siste tilfellet ville ansvaret bli liggende i Norge – hos de ansatte i rederiet, hos ledelsen i rederiet, i Sjøfartsdirektoratet, Oljedirektoratet og Det Norske Veritas.

Skretting har hatt tilgang til styreprotokollene for Stavanger Drilling II AS, som var ansvarlig for driften av «Alexander Kielland».

Fortellingen han har skrevet med utgangspunkt i styreprotokollene må kunne sies å være noe av det beste i hele boken. Det samme gjelder hans gjennomgang av det franske materialet.

Etter at Phillips Petroleum og gruppen av norske forsikringsselskaper hadde varslet et stort søksmål mot de franske selskapene som designet og bygde borefartøyet, oppnevnte Tribunal de Commerce i Paris sin egen undersøkelseskommisjon i mai 1982.

Den franske kommisjonen leverte en rapport på rundt 430 sider i 1985. Den franske kommisjonen og franske domstoler kom til en annen konklusjon enn den «helnorske undersøkelseskommisjonen».

Det endte med et forlik mellom de norske saksøkerne og de franske saksøkte i 1991, etter at det ble gjort til en politisk sak.

Fremstillingen er en blanding av vitenskapelig historieskriving og journalistikk uten kilder.

Det kan virke som om Skretting ofte har ansett det som overflødig å dokumentere med noter når han bygger på intervjuer med overlevende eller journalistkolleger eller politikere.

Språklig er den omfattende bruken av historisk presens i en bok om fortiden trettende.

Enkelte kapitler ville blitt langt lettere å lese ved små endringer i rekkefølgen av momentene.

Etter hvert aksepterte jeg skrivestilen, og ble mest opptatt av forfatterens sobre gjennomgang av teorier om årsakene, drøfting av interesser og interessekonflikter på enkeltmenneskers nivå, mellom bedrifter og aktører, til konsekvenser på høyeste politiske nivå.

Det jeg leste og refleksjonene rundt det jeg hadde lest, kom til meg om natten i halvvåken tilstand.

Jeg lærte mye av denne boken som jeg vil ta med meg.

Les også:

Del på
facebooktwitterlinkedinemail