En kommunevimpel fra Florø dukket opp i en skraphandler i India. Foto: Jens Frølich Holte

«Gjenvinning av skip er sirkulær økonomi i praksis»

Hos en skraphandler nordvest i India fant jeg en kommunevimpel fra Florø. Vimpelen fra vestlandskommunen illustrerer hvordan shippingbransjen kan bidra til en mer klimavennlig verdensøkonomi og hvorfor internasjonalt samarbeid er helt avgjørende for å oppnå det.


  • statssekretær Jens Frølich Holte (H)
  • Utenriksdepartementet
Publisert

Havet er verdenshandelens blodårer. Som blodet, transporterer skipene næringsstoffer, energi og avfall. I 1950 utgjorde verdien av eksporterte varer kun 8 prosent av verdens samlede verdiskaping. Etter snart 70 år med globalisering og mer internasjonalt samarbeid har dette tallet tredoblet seg. Globale verdikjeder gjør at både ferdigvarer og halvfabrikata produseres der det er mest effektivt og selges der det har høyest verdi. Det har bidratt til at verdens samlede levestandard er høyere enn noensinne tidligere i menneskehetens historie.

Når flere varer krysser landegrensene, øker behovet for transport. Denne veksten har ført til en kraftig etterspørsel etter skip for å frakte alt fra kull, korn til kjemikalier.

Det er en vekst som norske rederier har klart å utnytte. Norge er en stormakt på verdenshavene. Målt i skipsverdi er den norskflaggede flåten den femte største i verden. Et skip har en levetid på 30 år. For at transporten skal være bærekraftig, må skipene vrakes på forsvarlig vis.

Helse, miljø og sikkerhet

Jeg var nylig i Alang i India, sammen med Rederiforbundets administrerende direktør Harald Solberg. Langs stranden der har det bygget seg opp en verftsindustri som lever av å hugge opp skip. I 2009 demonterte de skipet Mont, en gang i tiden kjent som Jahre Viking. Det var da et av verdens største skip, med sine 586000 dødvekttonn). Giganten på 458 meter ble hugget på rundt ni måneder. Da vi besøkte området var det kjørt en rigg, et bulkskip og en supplybåt opp på stranden for demontering.

Det er spesielt å stå foran det magre skjelettet av det som en gang har vært et stolt skip. Ingen av disse skipene var norske. I Alang er det rundt 80 ulike verftsforetak, og det er stor forskjell på hvordan de ulike verftene drives. Vi besøkte verft som setter helse, miljø og sikkerhet i førersetet. De ville også å gi arbeidstakerne bedre opplæring og hadde planer for hvordan de skulle heve kvaliteten på driften sin.

Får nytt liv

Skipene vi så på stranden får nytt liv. Stålet resirkuleres. Treverk og inventar gjenbrukes.

På veien inn til verftene i Alang ligger det kilometervis med små butikker som har spesialisert seg på hvert sitt segment. De selger kjøkkenutstyr, bestikk, møbler, treningsapparater, rep, livbøyer, presenninger, skipsklokker og pyntegjenstander som har blitt hentet på skipene. Dette er sirkulær økonomi i praksis. Resirkulering og gjenbruk kan spare verden for store klimagassutslipp. Stålproduksjon står for 5-7 prosent av verdens samlede utslipp i dag, og mer gjenvinning vil være positivt for klimaregnskapet.

Imidlertid er det helt avgjørende at verftene holder høy standard for helse, miljø og sikkerhet. Vi tok opp dette spørsmålet i vår dialog med både myndigheter og verft. Det er svært positivt at Rederiforbundet prioriterer denne tematikken. Utfordringene er store og det mye arbeid som gjenstår på dette området.

Minstestandarder

Hong Kong-konvensjonen er en internasjonal avtale som setter minstestandarder for resirkulering av skip. Den vil bidra til strengere regler og bedre praksis på verft som resirkulerer skip. Den gir også plikter til skipsredere, som å fremlegge dokumentasjon om hva slags farlig avfall som befinner seg i skipene som skal hugges. Den forbyr at enkelte farlige stoffer brukes på skip. Et annet eksempel på konvensjonens krav er at skipet skal være fri for eksplosjonsfarlige gasser før skjærebrennere brukes. Det hindrer ulykker. Konvensjonen har med andre ord krav som gjør et risikofylt arbeid tryggere.

Norge har ratifisert konvensjonen, men det er til lite nytte om ikke flere av landene som mottar skipene også ratifiserer den. Derfor engasjerer vi oss internasjonalt for at denne konvensjonen skal tre i kraft. Vi trenger minst 15 land til å ratifisere den for at den skal kunne tre i kraft, og blant dem må vi ha minst et stort skipsopphuggingsland. Foreløpig har vi 13 land om bord.

India har ikke ratifisert den ennå. Jeg tok opp ratifisering av konvensjonen med indiske myndigheter og har også nevnt det for Indias utenriksminister. Vårt håp er at de skal ratifisere den snart. EU har også en liste over godkjente verft, og vi håper at indiske verft vil stå på denne listen etter hvert. Indiske myndigheter har et uttrykt ønske om å heve standarden på verftene i landet. Det vil kunne gjøre resirkulering av skip mer miljøvennlig og styrke arbeidstakernes rettigheter. Og det vil kunne bety viktige arbeidsplasser og økt økonomisk aktivitet i deler av India der utviklingsbehovet er stort.

Opphugging av skip har vært tema i en tidligere episode av Sysla-podkasten Det vi lever av. Hør den her:

Eksklusiv bordpynt

Det siste vi gjorde før vi dro fra Alang, var å besøke det mest eksklusive utsalget langs stripen av butikker. Her solgte de skipsmodeller, skipsklokker, messingbeslåtte telefoner og malerier. Øverst på butikkhyllen så jeg en liten bordvimpel. Den nøkterne og svært gjenkjennelige formen på skjoldet tilsa at dette måtte være et klassisk norsk kommunevåpen. Et kjapt google-søk med «tre fisk» og «kommunevåpen» avslørte at dette tilhørte Flora kommune. Kanskje har et skip fått det i gave ved et anløp på Vestlandskysten. Kanskje har en kaptein fra Florø hatt det med på et skip som har endt sine dager i Alang. Flora kommune har blitt til en del av Kinn kommune. Men den gamle kommunevimpelen har blitt til en del av den sirkulære økonomien og vil forhåpentligvis gjenbrukes som prydgjenstand på et bord i India.

Del på
facebooktwitterlinkedinemail