Artikkelforfatterne mener det finnes gode grunner til å la miljøutfordringene være styrende for reguleringen av lakseoppdrett. Illustrasjonsfoto: Adrian Nyhammer Olsen (arkiv)

«Mer differensiert regulering vil styrke norsk lakseoppdrettsnæring»

Mer laks på de beste lokalitetene og utfasing av de dårligste lokalitetene vil være gunstig både for bedriftene, miljøet og laksenæringens innovasjonsevne.


  • Professor Arnt Fløysand
  • professor Stig-Erik Jakobsen og ph.d.-kandidat Emil Tomson Lindfors (Mohnsenteret for innovasjon og regional utvikling
  • Høgskulen på Vestlandet)
Publisert

Havforskningsinstituttet foreslår å redusere antall lakseoppdrettsanlegg på Vestlandet for å få bukt med de store problemene med lus, smittespredning og høye dødsrater i oppdrettsmerdene. Samtidig foreslår de å øke produksjonen på de beste lokalitetene. I utgangspunktet høres dette ut som et radikalt brudd med eksisterende standardiserte reguleringspraksis. Våre studier av lakseoppdrettsnæringen i Tasmania peker imidlertid i retning av at en bør gå enda lengre i en differensiering av reguleringen.

Det aller meste av lakseproduksjonen i Australia foregår i Tasmania. Årlig produserer regionen ca. 55 000 tonn. Dette er relativt beskjedent sett i forhold til den norske produksjonen på 1,3 millioner tonn. Tasmania har likevel utviklet dynamiske koblinger mellom industrien, forsknings- og utdanningsmiljøene og regulerende myndigheter som har resultert i et sofistikert og velfungerende innovasjonssystem.

Hovedutfordringen til industrien på Tasmania er å takle klimaendringer i form av havtemperaturøkning. For å møte disse utfordringene, har man utviklet et særdeles effektivt reguleringsregime hvor hensynet til klimaendringene og naturmiljøet kommer i første rekke. Industrien reguleres ved at oppdrettsaktivitetene avgrenses til noen kystområder.

Det totale produksjonsvolumet defineres med utgangspunkt i de særegne naturforholdene i disse områdene. Produksjonen tilpasses stedssæregne strøm, dybde, temperaturforholdene, etc. til det enkelte anlegg. Selskapene kan søke om å flytte et anlegg lokalisert i et «dårlig» egnet kystområde til nyopprettede produksjonsområder. Det er med andre ord bæreevnen til det enkelte kystområde og til det enkelte produksjonsanlegg som definerer hvor og hvor mye laks som kan produseres i Tasmania.

I Tasmania har dette reguleringssystemet bidratt til innovasjoner og en praksis som gir produksjon med mindre miljøavtrykk. Gjennom en differensiering av reguleringen forsøker man å tilføre industrien fleksibilitet til å håndtere «naturlige» svingninger i produksjonen som følge av klimaendringer. For eksempel som følge av temperaturstigninger i havet har de regulerende myndighetene opprettet nye produksjonssoner i eksponerte kystområder som de mener er bedre egnet for oppdrett enn de eksisterende lokalitetene innaskjærs.

Dette har stimulert industrien til å innovere. Blant annet har industrien utviklet mer robuste, fjernstyrte åpne merdanlegg som kan operere i områder med bølgehøyder på opptil ti meter. Dette har bidratt til at en har kunnet flytte produksjon fra «problemområdet» Macquarie Harbor til fordel for produksjon i det eksponerte kystområdet Storm Bay. Resultatet er større produksjonskapasitet.

Om en ser til Tasmania, er det altså gode grunner til å la miljøutfordringene være styrende for reguleringen av lakseoppdrettsnæringen gjennom kontinuerlig overvåking og løpende vurderinger av hvordan næringen samspiller med de ulike marine naturmiljøet den inviteres inn i. Vi tror at en lignende regulering vil kunne bidra til å redusere næringens fotavtrykk også i Norge. Som kjent er det lakselus som utgjør den største miljøutfordring her, både fordi den truer villfiskbestander og fordi den fører til høy dødelighet i laksemerdene.

En tasmansk reguleringsvri vil kunne bidra til å løse dette gjennom å tilrettelegge for at områder av særlig betydning for villfiskbestander, som for eksempel Hardangerfjorden, skjermes for oppdrettsaktivitet, samtidig som det reguleres for økt bruk av mer eksponerte kystområder som er uegnet for dagens merdteknologi. Det kan igjen stimulere til at industrien og relaterte forsknings- og utdanningsmiljøer utvikler ny teknologi som egner seg for eksponerte områder.

I tillegg bør reguleringsmyndighetene åpne for fleksibilitet i valg av produksjonsområde for den enkelte konsesjon, slik at produksjonsselskapene, i takt med den teknologiske utviklingen i næringen, inspireres til utfasing av de dårligste lokalitetene. Muligheter til byttehandler der en dårlig konsesjon innaskjærs skiftes ut til fordel for en ny og mer bærekraftig utaskjærs, kan være det som skal til for å få ekstra fart i både teknologiutviklingen og selskapers omstillingsevne.

Det er med andre ord mye som taler for at en differensiering av reguleringen vil være gunstig både for bedriftene, miljøet og næringens innovasjonsevne.

Hvordan oppdrettsnæringen kan vokse, til tross for sykdommer, lus og miljøproblemer har vært tema i Sysla-podkasten Det vi lever av. Hør episoden her:

Del på
facebooktwitterlinkedinemail