Linda Nøstbakken. Foto: NHH

«Nytt skatteregime for havbruksnæringen er nødvendig»

Havbruksnæringen trenger et skatteregime der den ekstraordinære profitten fra eksisterende og
fremtidige tillatelser deles mellom næringen, havbrukskommunene og hele det norske folk.


  • Professor Claire Armstrong (Universitetet i Tromsø) og professor Linda Nøstbakken (Norges Handelshøyskole)
  • medlemmer i Havbruksskatteutvalget
Publisert

Oppdrettsnæringen har generert betydelig grunnrente i havbruksnæringen i senere år – det vil si profitt ut over det som er normalt.

De siste årene ligger denne superprofitten på 20 milliarder kroner årlig, viser studier. Og det er stor optimisme om at den høye lønnsomheten i oppdrettsnæringen skal vedvare.

De store summene havbruksselskapene i dag legger på bordet for å få økt konsesjonskapasitet illustrerer dette, ikke minst her i vest. Eksempelvis kunne vi i slutten av september lese nyheten om at tre oppdrettsselskaper i regionen betaler kr 1240 millioner for seks oppdrettskonsesjoner i Rogaland og Hordaland gjennom oppkjøpet av Norway Royal Salmon sitt datterselskap Sør Farming.

Dette innebærer at de verdsetter hver oppdrettskonsesjon til over kr 200 millioner.

Mandag denne uken presenterte Havbruksskatteutvalget NOUen om grunnrentebeskatning i havbruksnæringen.

Foto: Terje Bendiksby / Scanpix

Utvalget ble bedt om å utrede alternative modeller for å skattlegge grunnrente i havbruk. Vi og resten av flertallet foreslår en tredelt skattlegging av grunnrenten. På denne måten sikrer vi at fellesskapet – både lokalt der verdiene skapes, og nasjonalt – får glede av det ekstraordinære overskuddet fra laks- og ørretoppdrett i de velegnede områdene langs kysten vår.

Foto: Terje Bendiksby / Scanpix

Dette skattesystemet sikrer at både havbrukskommunene og hele det norske folk får andeler av ekstraordinært overskudd på eksisterende oppdrettstillatelser, i tillegg til at auksjonsinntekter fra tildeling av nye tillatelser kommer både nåværende og framtidige generasjoner til gode.

Vi foreslår å beskatte 40 prosent av det ekstraordinære overskuddet i oppdrett av laks og ørret til havs, en skattesats som er på linje med vannkraft. Det vil si at hele 60 prosent av dette overskuddet forblir i oppdrettsnæringen, i tillegg til den normale avkastningen på arbeidskraft og kapital.

Vi ønsker å gi havbrukskommunene en del av særskatteinntekten, for at man også lokalt skal få del i verdiskapingen som skjer med utgangspunkt i naturressursene langs kysten. Fordelingsnøkkelen som sikrer havbrukskommunene skatteinntekter, er en produksjonsavgift, basert på kapasitetsbiomasse.

Videre forslår vi at nye tillatelser auksjoneres ut, slik som i dag. I motsetning til dagens modell, foreslår vi at inntekten fra auksjonen går inn i et fond, og at kun avkastningen på dette fondet brukes hvert år. Begrunnelsen for dette er todelt. For det første auksjonerer staten bort en produksjonskapasitet som er begrenset, bestemt av hva som er teknisk og biologisk mulig. I tillegg reflekterer auksjonsinntekten den forventede framtidige verdien av grunnrenta, som kan sies å også tilhøre framtidige generasjoner.

Ved å bruke disse inntektene umiddelbart, slik dagens Havbruksfond tillater, utbytter man potensielt framtidige generasjoner. Vårt forslag med et fond sikrer at de ekstraordinære inntektene kommer alle generasjoner til gode, slik også Norges oljefond fungerer.

Vi mener mindretallets forslag ikke tar hensyn til framtidige generasjoner, ved at de ønsker at all forventet framtidig grunnrente fra nye tillatelser blir delt ut umiddelbart. Vi stusser over at både fagforeningene og kommunenes representant i utvalget synes å foretrekke å fylle kapitalistenes lommer ytterligere fremfor å sikre at flertallet av befolkningen også får ta del i grunnrenta.

Hva om vi hadde tenkt på samme måten om grunnrenta fra olje og gass?

Det norske petroleumsforvaltningssystemet er en suksesshistorie, kanskje nettopp fordi grunnrenta har kommet flere til gode uten at dette har gått på bekostning av innovasjonsevne eller vekst. Det kan være fristende å argumentere mot skatt på enkeltnæringer, som havbruksnæringen.

Samtidig er det slik at den norske velferdsstaten er avhengig av skatteinntekter. Det beste er å skatte noe vi ønsker mindre av, som forurensende aktivitet. Det gir en dobbelgevinst – skatteinntekter og mindre forurensing. Dessverre må vi også skatte aktivitet som er ønskelig, for å få inn nødvendige skatteinntekter. Vi betaler skatt på arbeidsinntekt, selv om det er ønskelig at folk skal være i arbeid og motta lønn. Det samme gjelder en rekke andre skatter – de virker vridende, ved at de får oss til å gjøre mindre av noe som er bra.

Et unntak er grunnrentenæringer. En skatt på grunnrenta vil ikke ha de samme vridende effektene som skatt på annen type aktivitet. Dette er grunnen til at grunnrentenæringer er særlig aktuelle for særbeskatning – de representerer en fornuftig måte for samfunnet å skaffe nødvendige inntekter, uten negative bivirkninger. Skatt på grunnrente bidrar til å holde nivået på vridende skatter nede.

Del på
facebooktwitterlinkedinemail