Seabed Worker inne til vedlikehold på Laksevåg i Bergen. Arkivfoto: Bjørn Erik Larsen

«Vår ære og vår makt – og en umoderne forretningsmodell»

At maritimt prestisjeselskap legges ned, kan være den første dominobrikken i en langt større krise.


  • Lars-Kristian Trellevik
Publisert

Du har hørt om Swire Seabed. De har berget hundrevis av tonn med sølv fra et skipsvrak på nesten 5000 meters dyp. På oppdrag for Jeff Bezoz hentet de opp rakettmotorene til Apollo 11 fra et enormt dyp midt i Bermudatriangelet.

Swire Seabed er den undervannsentrepenøren du har lest om i avisen fordi de har gjort helt ekstraordinære ting. I november annonserte Swire Seabed at de kaster inn håndkle og avvikler virksomheten – alle må gå. Eierne i Singapore ser ikke lenger en fremtid i dette segmentet. Dette er selvfølgelig veldig kjedelig for de ansatte – men også for hele undervannsklyngen på Vestlandet. Jeg tror dette er første dominobrikken i en langt større krise – jeg tror dette er et kraftig faresignal.

Krise i oljeservice er ikke noe nytt. Det har vært krise i alt oljerelatert siden 2014. Det siste året har vi stadig lest at krisen avtar og at aktiviteten er på vei opp. Analytikerne har langt på vei friskmeldt bransjen.

Det er ikke denne krisen jeg snakker om. Jeg snakker om en annen krise – som vi så de første tegnene på lenge før oljekursen brått kollapset i 2014. Krisen jeg snakker om handler om et oversupplert marked av subsea- og offshorefartøy – og en forretningsmodell som ikke lenger fungerer.

Innovasjon og nisjemarkeder

Swire Seabed ble født under en krise – da de sjøsatte Seabed Worker i 2009 var det finanskrisen som herjet. Som et ekte krisebarn vokste Swire Seabed opp med en slank organisasjon og satset på teknisk innovasjon og aktivitet i nisjemarkeder.

Swire Seabed fokuserte på arbeid på store havdyp, altså dyp større enn 3000 meter. Når ratene for subseafartøy begynt å falle hadde Swire Seabed et konkurransefortrinn. De kunne levere dyphavstjenester til kunder som før fallet i markedspris på subsea-kapasitet ikke kunne finansiere bruken slike tjenester. I tillegg kunne de levere tjenester til olje og gass med antatt bedre margin enn mange av konkurrentene.

Så mens krisen i 2014 grep om seg var Swire Seabed i stand til å vokse – og de satset hardt. De doblet flåten fra 2 til 4 avanserte subsea fartøy – hvor de nye fartøyene ble stadig større. De gikk fra fem til 11 ROV-systemer (fjernstyrte undervannsfarkoster, red.mrk), og de tiltrakk seg betydelig høy-kvalifisert arbeidskraft.

Å rekruttere i et kriserammet marked er i utgangspunktet ikke vanskelig – folk vil ha jobb. Når du i tillegg fremstår som det mest nyskapende selskapet i klassen så er det enda enklere. Heri ligger en utfordring for undervannsbransjen på Vestlandet.

Ubemannede undervannsoperasjoner

Swire Seabed har gjennom kraftig vekst og rekruttering av topp kompetanse gjennom hele oljekrisen etablert seg som kraftsenteret innenfor innovasjon og nyskapning. Swire Seabed har ikke bare hentet vrak-gods og måne-raketter. Swire Seabed har, som første kommersielle operatør, allerede gjennomført flere ubemannede og fjernstyrte undervannsoperasjoner – altså operasjoner der man ikke har et skip på havet, men sitter på land og fjernstyrer roboter 60 km ut fra kysten og ned til flere hundre meters dyp. Dette er det man kaller disruptiv innovasjon.

Når et kraftsenter plutselig forsvinner sitter man igjen med to problemer. For det første har man samlet kompetanse som nå blir spredt for alle vinder – dette uthuler nyskapningskraften for bransjen generelt. For det andre har man gjort prosjekter som peker frem mot helt nye måter å gjøre ting på – som presenterer den gjenværende bransjen med betydelige utfordringer i forhold til kundenes forventninger.

Hadde det vært bonanzatider i bransjen hadde ikke disse utfordringene nødvendigvis vært så store – da hadde konkurrentene snappet opp folk og teknologi. Men det er ikke bonanzatider – det er lenge siden det var det. Krisen i undervannsindustrien begynte som nevnt før oljekrisen – den handler om et oversupplert marked og en umoderne forretningsmodell. Dette har vi siste tiden lest om nærmest daglig i Sysla.

Sliter med enorm gjeld

De store subsea og offshore rederiene sliter – de har enorm gjeld. De har til dels kontrakter – men prisene er elendige. Eller nærmere bestemt; prisene er ikke kostnadsbærende.

Lenge konkurrerte man nærmest kun på kvalitet. Så man bygget nye, større og bedre båter og dermed vant man kontrakter. Slike skip tar tid å bygge og når båtene endelig ble levert var ratene gått ned. Først fordi man har bygget for mange og skrotet for få – og etter hvert også fordi oljeprisen har kollapset og med den betalingsviljen.

Så sitter man der med en enorm og fenomenal flåte, som faktisk nå har en noenlunde grei aktivitet – men som simpelthen ikke kan fakturere tilstrekkelig til nedbetale noe gjeld. Det er for øvrig ikke bare rederiene som er ansvarlige her. Det er vel så mye kundesegmentet i oljebransjen og finansinstitusjonene som har klappet frem denne utviklingen.

Gjeldsmarerittet til offshore-rederiene har vært tema i en tidligere episode av Sysla-podkasten Det vi lever av. Hør episoden her:

Vanskelig å være rederi

Så hvorfor skriver jeg at forretningsmodellen er gal og umoderne? At et marked blir oversupplert er ikke nødvendigvis indikativt av dette.

Jeg mener forretningsmodellen er gal – fordi den er bygget opp rundt rederivirksomhet. Jeg tror vi er på vei mot en undervannsfremtid der skip har stadig mindre relevans. Swire Seabed har de siste to årene gjennomført jobber med 10 mann på land og to roboter i havet. For tre år siden krevde slike jobber et stort skip med 30-50 mann om bord.

I en slik fremtid er det vanskelig å være rederi. Og her er litt av poenget; kunder av undervannstjenester har ingen interesse av en skip på overflaten. Om de kan unngå å betale for et skip til 800 millioner på overflaten – så gjør de det. Den fremtiden nærmer seg med stormskritt.

Derfor tror jeg Swire Seabed er den første dominobrikken. Swire Seabed og konkurrentene er alle rederier som eier og betaler renter på dyre båter. Og i undervannsindustrien er ikke skip et poeng i seg selv – poenget er å få gjennomført et stykke arbeid under vann. Det er dette kundene betaler for. Hvordan man kommer seg ned på dypet er irrelevant. Så når Vestlandets ære og makt – den internasjonalt anerkjente og konkurransedyktige undervannsindustrien – er bundet opp i eierskap til svære skip, så har vi snart et problem.

Les også:

Del på
facebooktwitterlinkedinemail