Tom Hestnes. Foto: Gerhard Flaaten

Tom Hestnes vil ikke være «dritten i midten»

Alfred Berg-forvalter Tom Hestnes bestemte seg tidlig for at i denne krisen, skulle obligasjonseierne ha en plass ved forhandlingsbordet.

– Jeg vet ikke hvor mange restruktureringer vi har vært med på nå, men det er mange.

I fjerde etasje i Munkedamsveien 35, noen steinkast fra Aker Brygge, holder Alfred Berg Kapitalforvaltning til.

Gjennom usikrede lån, med høy risiko og ditto høye renter, har de som mange andre tjent gode penger på en kapitalhungrig olje- og gassbransje etter finanskrisen.

Nå er hele sektoren i krise, og alt handler om hvem som skal ta tapene.

Tom Hestnes har argumentert hardt både i pressen og i møterommene for at det ikke skal bli dem. I alle fall ikke bare dem.

– Det er usikrede investeringer dere har gått inn med her, som dere har tjent godt på i gode tider. Er det ikke rett og rimelig at dere må ta den største smellen når nedturen kommer?

– Vi er 100 prosent innforstått med at vi, som alle «stakeholdere» må være med å bidra. Men vi skal ikke behandles dårligere enn de andre. Alle må ta sin relative andel – også bankene og eierne, sier Hestnes.

Seks milliarder

Han begynte hos Alfred Berg i mars 2015.

På det tidspunktet visste alle at gjelden i oljeservice- og riggsselskapene var for høy til at de kunne komme gjennom krisen uten at kreditorene lempet på kravene.

I tillegg til bankgjelden, som i hovedsak er sikret med pant i rigger og båter, hadde norske offshore-selskaper nesten 130 milliarder kroner i obligasjonsgjeld, som skulle tilbakebetales de neste fem årene.

Mye av den gjelden var det Hestnes som nå skulle ha ansvar for. Etter bankene, var den BNP Paribas-eide forvalteren en av de største långiverne norske offshore-selskaper.

Oslo-selskapet sitter i dag på høyrentepapirer – obligasjonsgjeld med høy risiko og tilsvarende høy avkastning – for seks milliarder kroner i disse selskapene.

– Det er markedsverdien. Pålydende er vesentlig høyere, sier Tom Hestnes.

Perfekt storm

Flaggskipet til selskapet er Alfred Berg Høyrente, et fond på 1,3 milliarder kroner. I tillegg har Alfred Berg 4,5 milliarder kroner fordelt på syv andre fond.

Konsesjonsreglene er slik at ett fond ikke kan eie mer enn 10 prosent av et verdipapir. Men med syv fond, kan du i teorien eie 70.

Det er gjennom disse fondene Hestnes har skaffet seg en plass ved forhandlingsbordet i en rekke av restruktureringsprosessene som er startet i dette landet det siste året.

28 prosent av verdipapirene han sjonglerer, har de siste årene vært med på å finansiere en offshore-industri som så ut til å skulle vokse inn i himmelen.

– Jeg gikk inn i dette selskapet med en forventning om en perfekt storm innenfor oljeservice i løpet av 2015. Alfred Berg var den forvalteren som hadde størst relativ eksponering mot olje og gass. Hvis de spådommene vi hadde slo til, ville vi få et helt ekstremt år hva gjelder ressursbruk og restruktureringer, sier Hestnes.

– Solgte alt jeg kunne

Og en perfekt storm fikk han.

Det totale kaoset som rådet var ikke bare en trussel mot Alfred Bergs eksisterende investeringer. Her lå også muligheter.

– Det var dette jeg ble ansatt for å utnytte, sier Hestnes, som har bakgrunn fra andre siden av bordet,. som rådgiver blant andre hos Arctic Securities.

Det første han gjorde, var å halvere antallet selskaper de var eksponert i, fra 120 til 60.

– Tradisjonelt har eierne i obligasjonslån her til lands vært veldig passive. Vi ville være aktive og tydelige – da måtte vi følge færre selskaper, og bruke mer tid på færre ressurser, sier han.

– I fjor solgte jeg alt jeg kunne av olje og offshore. Vi fikk ut ekstremt mye risiko, som nå er falt ned.

Umulig å komme seg ut av

– Hvor store tap tok dere?

Hestnes fnyser.

– Tap? Vi sparte masse penger på å selge oss ut da vi gjorde, sier han.

Den største eksponeringen var imidlertid mot supply. Forsyningsskip. Ikke noen eiendel var det mindre bruk for, i forhold til tilbudet.

Og om ingen trengte supply-skip, var det i alle fall ingen som ville kjøpe gjelden i båtene.

– Mange av de papirene var umulige å komme seg ut av til en fornuftig pris, sier Hestnes.

Joker i Farstad

Et unntak var Farstad. Ålesund-rederiet er Norges tredje største. Mange forventet at de ville vært blant de første til å gå i forhandlinger, og finne en løsning med kreditorene, nå som inntektene var i ferd med å forsvinne for dem som alle andre.

Det skjedde imidlertid ikke. Fortsatt er ikke forhandlingene i mål, måneder etter at de største konkurrentene er ferdige med gjeldsstrukturer som skal hjelpe dem å holde hodet over vannet inn mot slutten av dette tiåret, selv om markedet ikke skulle komme tilbake med det første.

Selv om det ikke gikk som Hestnes hadde trodd, åpnet det også for en mulighet.

I september i fjor, kjøpte han seg opp igjen. Sammen med DNB kredittforvaltning har Hestnes negativt flertall i det minste obligasjonslånet til rederiet, med en flåte på 57 skip.

Men en flik av et lån som kun utgjør tre prosent av totalbalansen til rederiet, har Hestnes kjøpt seg en plass ved bordet når eierne og bankene er enige, og det er obligasjonseierne som står for tur.

– Vil behandles fair

Det har stort sett vært gangen i det, når rederiene har forhandlet med långiverne om overlevelse.

Først enighet med bankene, som har pant i eiendelene. Dernest eierne og obligasjonseierne.

– Jeg forstår at bankene som har pant i eiendelene må på banen først, sier Hestnes.

Men han nekter å få en løsning skjøvet ned i halsen.

– Vi ønsker å være en del av restruktureringene, vi ønsker  å komme inn tidlig og hvis kompleksiteten tilsier det ha en egen rådgiver, og vi ønsker å bli behandlet fair i forhold til kapitalstrukturen.

Det innebærer å være harde og tydelige, ifølge Hestnes.

– Men vi er ekstremt opptatt av å bli oppfattet som ryddige, saklige og at vi stiller de riktige kravene.

Vil gå i bresjen

Det er i utgangspunktet hemmelig hvem som eier obligasjonslån i Norge.

Ikke engang selskapet som har utstedt lånet, vet i mange tilfeller hvem som har lånt dem penger, med mindre kreditoren velger å tilkjennegi seg selv.

Men Hestnes og Alfred Berg har ikke gjort noen hemmelighet av det der hvor de eier papirer. Tvert imot.

– Det er en del av vår forvaltningsstrategi: åpenhet og tydelighet. Vi har “tatt lead” på vegne av obligasjonseierne i de fleste tilfeller, sier Hestnes.

“Dritten i midten”

Hvis du søker etter navnet hans i avispublikasjoner, finner du ett treff før han begynte hos Alfred Berg.

Etter 1. januar 2015 er tallet 16.

I media har Hestnes rettet pekefingeren mot banker som nekter å ta tap og rederiledere som har vært for sene med å ta innover seg alvoret i situasjonen.

Gjennomgangstemaet er at obligasjonseierne ikke kommer til å gi ved dørene. Selv om mange er uenige med ham,

– Historisk har obligasjonseierne vært “dritten i midten” – de som har ttet bidrauforholdsmessig mye i slike prosesser som vi er i nå, sier Hestnes.

– Den makten vi har, har de gitt oss

Med “i midten” mener han at obligasjonseierne ligger mellom de sikrede långiverne – bankene som har pant i båtene og riggene – og eierne i kapitalstrukturen.

Det vil si at dersom et selskap går konkurs, får bankene pengene sine tilbake først av disse tre. Hvis det er noe igjen etter at de har fått innløst sine pant, får de usikrede obligasjonseierne sitt. Så får eierne, de som sitter med aksjene, resten.

Noen hevder at obligasjonseierne har for mye makt, sammenlignet med hvor liten del av den totale gjelden de egentlig har lånt ut.

– I den grad vi har makt, er det selskapene som har gitt den til oss. Alle selskapene har gått inn i dette med åpne øyne. Når vi investerer er det med det som beskyttelse, at vi har en plass ved bordet om det går galt, så vanskelig og så enkelt er det, sier Hestnes.

Profitt

Den plassen er han imidlertid i høyeste grad villig til å selge.

Hestnes sitt mål er å maksimere profitten for investorene – og hvis han best gjør det ved å selge plassen ved forhandlingsbordet, for eksempel til en investor som ønsker en vei inn i et offshore-rederi i krise, gjør han det.

Hvem som kan bli kjøperen av obligasjonene de eier i Farstad, vil han ikke ut med. Ei heller hva han kan få for dem.

– Men alle posisjoner vi har nå har vi bevisst for å skape profitt, sier han.