I februar satt vi ny rekord for skip som seiler under norsk flagg.

Men hvordan har utviklingen vært for norske sjøfolk, og hvordan er egentlig situasjonen i dag?

I boken “Hardt vær”, laget for Norsk Sjøoffiserforbund i 1999, skriver maritim historiker Dag Bakka:

“Den norske sjømannsstanden som i 1975 stod om bord i 1200 skip over hele verden, skulle de neste årene oppleve ikke bare drastisk reduksjon i antall arbeidsplasser, at deres plass om bord ble overtatt av sjøfolk fra utviklingsland, at skipsmiljøene ble omsnudd og gjort ugjenkjennelige, men også at velferd og organisasjon ble avviklet og rettigheter i samfunnet vannet ut.”

– Sjøfarten var den første næringen som ble rammet av globaliseringen, oppsummerer han i dag.

Mangler gode tall

Det er ingen enkel sak å få full oversikt over hvor mange nordmenn som har jobbet i den norske handelsflåten til enhver tid.

Grafen under viser utviklingen i norske og utenlandske arbeidstakere i den norske handelsflåten fra 1960 til 2009.

Det er så langt det finnes sammenlignbare tall, siden SSB sluttet å føre statistikk over ansatte sjøfolk i 1998, og Rederiforbundet sluttet å hente inn bemanningstall i 2009.

– Statistikkgrunnlaget er notorisk dårlig, spesielt for de senere år. Likevel ser vi en klar utvikling, med åpenbare årsaker og drivkrefter, sier Bakka.

(Artikkelen fortsetter under grafen).

 

80.000 norske sjøfolk

1960 til 1964 var sjøfolkets storhetstid.

– Da hadde vi en velutviklet struktur for maritim utvikling, med et eget direktorat for sjømenn, og sjømannsskatt-ordningen. På det meste var det rundt 80.000 personer innunder ordningen, forteller Bakka.

Mot slutten av 1970-tallet og i starten av 80-tallet begynner dollaren å falle for alvor, og årene som fulgte var preget av utflagging og salg.

– Kriseforståelsen slår inn. Kåre Willoch jobber med en stortingsmelding om hvordan beholde den norske flåten. Da han går av i 1986 tar Gro Harlem Brundtland opp fakkelen og får NIS vedtatt i mai året etter, med virkning 1. juli.

Dette ble effekten:

– Vi stod for det meste igjen med norske senioroffiserer, og fikk utenlandske underordnende, med Filippinere som den største gruppen, sier Bakka.

Deretter fulgte det historikeren kaller for en “en ganske hardhendt sanering” av hele strukturen rundt sjøfolk.

– Direktoratet for sjøfolk ble nedlagt og velferdstjenester ble sterkt redusert.

(Se faktaboks om NOR og NIS under).

NOR og NIS

  • I 1987 ble Norsk Internasjonalt Skipsregister (NIS) etablert, sideordnet med Norsk Ordinært Skipsregister (NOR).
  • Intensjonen var at norskeide skip registrert i utlandet skulle bli overført til NIS, og derved tilbakeført til norsk flagg.
  • Regler om NOR finnes i sjøloven av 1994 kap. 2, mens NIS er regulert i en spesiallov av 12. juni 1987. Begge registrene er landsdekkende og administreres fra samme kontor i Bergen.
  • Både NIS og NOR stiller krav til skipenes sikkerhet og sjødyktighet.
  • Den viktigste forskjellen mellom dem er at skip kan registreres i NIS på grunnlag av en løsere tilknytning til Norge enn den som kreves for registrering i NOR, og at NIS-skip stilles friere enn NOR-skip i forhold til visse deler av norsk lovgivning, blant annet lovgivningen om mannskapets lønns- og arbeidsforhold.
  • På den annen side kan NIS-skip ikke føre last eller passasjerer mellom norske havner eller gå i fast rute med passasjerer mellom norsk og utenlandsk havn.

Kilde: Sjøfartsdirektoratet og SNL

– En villet politikk i en uønsket situasjon

Elisabeth Solvang Koren er historiker og førstekonservator ved Norsk maritimt museum. Hun forklarer rasjonalet bak NIS-innføringen.

– Etter oljekrisen på 70-tallet lå shipping fullstendig nede for telling, og man var redd for at Norge skulle miste hele handelsflåten. For å motvirke at alle norske skip flagget ut innførte man NIS, sier Koren.

Kravene om å ha et visst antall nordmenn om bord, og norske tariffavtaler, kunne dermed unngås.

– Dette dreier seg om å være del av en global økonomi der norske ansatte har relativt gode rettigheter og lønninger, som internasjonalt sett ikke er konkurransedyktige.

Hun oppsummerer NIS som en villet politikk i en uønsket situasjon.

Bitterhet

Historikeren Dag Bakka har i løpet av sin karriere skrevet over 40 bøker om sjøfart, og har dermed snakket med utallige sjøfolk, både nåværende og forhenværende.

– Om en skal bedømme ut fra innlegg på sosiale medier, kan det virke som det finnes en god del bitterhet rundt dagens situasjon for sjøfolk rundt om i landet. Hva er ditt inntrykk?

– Jeg tror den observasjonen er riktig. Det er nok mye bitterhet blant sjøfolk i dag. Hvorvidt dette er berettiget eller ikke, skal jeg være litt forbeholden med å slå fast, sier Bakka.

Han forteller at det på 80-tallet ble satt i gang omfattende beredskap for å ta hånd om det man fryktet ville bli en massiv bølge av arbeidsledige sjøfolk.

– Men det viste seg at sjøfolkene forflyttet seg ganske sømløst over i offshore eller på land, sier Bakka.

Historikeren mener sjøfolk generelt har hatt en tendens til å “syte” litt, og kanskje ikke helt innsett at tidene forandrer seg for alle.

– Når man stadig får bedre goder, kortere seilingstid og bedre lønn forutsetter det at produktiviteten øker, altså at det blir færre om bord. Det har nok ikke alle skjønt opp gjennom historien.

– Dårlig håndtert

Samtidig slår han fast at rederiene ikke er uten skyld.

– Sjømannsstanden som helhet har alltid hatt en høy grad av lojalitet mot skip og flagg. De hadde sin kultur og sitt samhold om bord. Så, etter lang og tro tjeneste, får du plutselig et brev på fire linjer hvor det nærmest kun står: “Ditt arbeidsforhold er nå opphevet”, uten engang å få takk for arbeidet. Mange av oppsigelsene var helt klart håndtert på en dårlig måte, sier Bakka.

– I dag forsøker vi å opprettholde et maritimt element ved hjelp av nettolønnsordningen, legger han til.

Nettolønnsordningen innebærer at staten refunderer det rederiet betaler i arbeidsgiveravgift for sjøfolkene sine. De får også utbetalt tilsvarende det sjøfolkene betaler i skatt.

Jobber for bedre statistikk

Nettolønnstallene viser at sysselsettingen av nordmenn har gått opp i NIS, mens den har gått ned i NOR.

Johnny Hansen i Norsk Sjømannsforbund synes det er merkelig at ingen offentlig instans har oversikt over norske ansatte til sjøs. Selv har de også en svært mangelfull oversikt.

– Vi får kun inn mannskapslister når rederiet registrerer endringer i antall mannskap om bord, og vi samler kun inn fra NIS-skip, siden det i hovedsak er på disse skipene vi oppdager regelbrudd. Men vi har altså ikke mulighet til å si med sikkerhet at all informasjonen vi får er korrekt, sier Hansen.

Han legger til at Sjømannsforbundet nå jobber aktivt for å få bedre statistikkgrunnlag. Hansen og forbundet anslår at det finnes mellom 20.000 og 25.000 nordmenn på NOR-skip i dag. På NIS-skip var det rundt 1330 nordmenn i fjor, ifølge nettolønnoversikten (se graf over).

Færre får pensjonstrygd

Sjøfartsdirektoratet kan heller ikke svare på hvorfor statistikkgrunnlaget er så manglende, men flere Sysla har snakket med her mener det henger sammen med at Direktoratet for sjømenn ble nedlagt. I takt med at antallet norske sjøfolk ble mindre og velferdstjenestene færre, ble det både vanskeligere og mindre matnyttig å innhente nøyaktig antall.

Den beste indikatoren for antall norske sjøfolk i nyere tid er nok antall medlemmer av Pensjonstrygden for sjømenn (PTS).

Den siste årsrapporten ble publisert i fjor, og viser at antallet aktive medlemmer har ligget på rundt 30.000 siden 2011. Rapportene fra PTS viser også at medlemsmassen har vært synkende de siste tre årene.

Kilde: PTS

Det som i hvert fall er sikkert, er at nordmenn i stor grad har forsvunnet fra utenriksflåten, og befinner seg nå i hovedsak her:

  • Offshore-flåten, organisert i Norges rederiforbund.
  • Nærsjø/frakteflåte, vesentlig ansatt i Kystrederiene.
  • Innenriks rutefart, organisert i NHO Sjøfart.

Ved utgangen av 2017 var det registrert 1400 skip i handelsflåten.

Her kan du se hele oversikten.