Oppdrettsselskapet Lingalaks driver oppdrettsanlegget Saltkjelen i Hardangerfjorden. Dette er et av de største anleggene i Hardanger. Foto: Roar Christiansen

Vil ha 60 færre oppdretts­anlegg på Vestlandet

Havforskningsinstituttet foreslår å redusere antall oppdrettsanlegg på Vestlandet med opp til 60 anlegg, for å få bukt med de store problemene med lus, smittespredning og høye dødsrater i oppdrettsmerdene.


  • Einar Aarre
Publisert

– Vårt forslag er å redusere antall oppdrettsanlegg ganske kraftig, men beholde de beste lokalitetene og øke produksjonen her, sier forskningsdirektør Geir Lasse Taranger ved Havforskningsinstituttet.

De radikale forslagene presenteres i dag på et møte mellom Havforskningsinstituttet og næringen, der det blant annet skal diskuteres hvilke anlegg som kan tas ut av produksjonen, og hvilke anlegg det skal satses på videre.

Intensjonen er at den samlede produksjonen ikke skal gå ned, men at produksjonen flyttes fra problemanlegg til anlegg med mindre lus og sykdom.

Det røde lyset blinker

Det er fiskeriminister Tom Harald Nesvik (Frp) som har bestilt utredningen fra forskerne. Forslagene omfatter den såkalte produksjonssone 3, som strekker seg fra Karmøy til Sotra, og inkluderer blant annet den svært utsatte Hardangerfjorden. Nærings- og fiskeridepartementet har lenge vært bekymret for de store problemene med lus og sykdom nettopp her.

Knapt noen steder i landet står oppdrettsanleggene like tett som i produksjonssone tre.

I løpet av de neste månedene setter myndighetene også på det såkalte trafikklyssystemet etter å ha vurdert hvor mye villfisk som dør av lusepresset fra oppdrettsmerdene. Blir det rødt må produksjonen ned seks prosent.

For øyeblikket lyser hele produksjonssone 3 rødt.

167 oppdrettsanlegg

Forskningsdirektør Geir Lasse Taranger i Havforskningsinstituttet sier forslagene om redusert antall oppdrettsanlegg ikke har direkte sammenheng med trafikklyssystemet, men at målet også nå er å redusere lus og smitte. Samtidig innebærer forslaget å opprettholde produksjonen av laks i sonen.

I dag finnes det rundt 167 oppdrettsanlegg i produksjonssone 3.

– Selv om vi tar bort rundt en tredel av antall oppdrettsanlegg, mener vi det er fullt mulig å opprettholde produksjonen. Det skjer ved at 22 prosent av biomassen flyttes til nye og større anlegg, mener Taranger.

Biomassen er størrelsen på hvor mye laks som finnes i merdene.

Strømmene i fjorden og på kysten skaper nærmest motorveier som frakter lus og virus fra anlegg til anlegg. Enkelte av disse anleggene fungerer som hovedkryss, og sprer smitten videre. Lusesmitte kan spres svært langt, mens sykdommene PD og ILA som nå er utbredt på Vestlandet, når kortere.

Hovedkryss for lus

Dersom akkurat anleggene i hovedkryssene fjernes og produksjonen flyttes, reduseres transporten mellom anleggene kraftig og oppdrettslaksen vil trolig få mindre av både lus og sykdommer. Dette vil gjøre det lettere å drive bærekraftig og bedre fiskevelferden, mener Havforskningsinstituttet.

Havforskningsinstituttet avholder i dag et møte mellom forskerne og oppdrettsinteresser for å diskutere nærmere hvordan dette skal skje.

– Havforskningsinstituttet kjører komplekse analyser av fjordsystemet der vi ser hvilke områder som er utsatt. Nå ønsker vi å høre mer om oppdretternes erfaringer, og få deres forslag til hvilke anlegg som kan egne seg for å øke produksjonen, og hvilke anlegg som kan gå ut, sier Taranger.

På bakgrunn av dette skal Havforskningsinstituttet utarbeide forslag som igjen oversendes til Nærings- og fiskeridepartementet.

Del på
facebooktwitterlinkedinemail