Hurtigbåter, eller snøggbåter som vi sier her på Vestlandet, er en klimaversting. Ingen andre transportmidler har høyere utslipp per passasjerkilometer – ikke en gang innenriks fly.

Snøggbåtene mellom Bergen og Sogn/Nordfjord bruker alene 6,6 millioner liter diesel i året.

I høst skal alle 18 hurtigbåtruter i Sogn og Fjordane og mellom Sogn og Fjordane og Hordaland ut på nye anbud. Politikerne kan velge mellom ti nye år med fossilt drivstoff, eller for første gang kreve utslippsfrie båter. Valget burde være enkelt.

Norge skal være et lavutslippssamfunn i 2050. Vi skal halvere utslippene fra transportsektoren innen 2030 og kollektivtrafikken skal være fossilfri innen 2025.
Vi er gode til å vedta mål og ambisjoner. Men selv de mest ambisiøse målene er verdiløse hvis de ikke følges opp med konkret handling.

I 2018 steg Norges klimagassutslipp til 52,9 millioner tonn CO2-ekvivalenter. Det er 3,4 prosent høyere enn i 1990 til tross for at vi har klare mål om at utslippene skal ned. Hver mulighet vi har til å erstatte fossil energi med utslippsfrie alternativer, må brukes til nettopp det.

Frem til 2026 skal 75 hurtigbåtruter langs norskekysten ut på nye anbud. Sogn og Fjordane er først ut, og kan sette ny standard. Fylkesadministrasjonen har vurdert nullutslipp som mulig på samtlige ruter: enten med batterielektrisk drift eller hydrogen.

Usikkerheten handler derfor ikke om teknologi, men om politikk: Vil det nye fylkestinget stille strenge nok klimakrav? Det vet vi først etter at konkurransegrunnlaget har vært på høring16. september og det endelige anbudet offentliggjøres to måneder senere.

Det er bare ved å stille strenge krav at fylket kan «tvinge» rederiene til å levere utslippsfrie konsepter. Fergeanbudet i Hordaland er et godt eksempel på hvordan det kan gjøres, men det finnes også mange eksempler på offentlige anbudskonkurranser som ikke fremmer utslippsreduksjoner. I det kommende hurtigruteanbudet er det to fallgruver:

  • Frykt for ny teknologi: Krav om nullutslipp senkes til lavutslipp.
  • Frykt for økonomisk smell: Å være «first mover» betyr at man viser vei for andre, men også at man kjøper teknologi til en høyere pris enn det nestemann vil måtte betale.

Det er ikke vanskelig å forstå økonomiargumentet. Men det er grunn til å minne om regjeringens løfte i handlingsplanen for grønn skipsfart som sier at fylkeskommuner som etterspør nullutslipp skal støttes økonomisk av staten.

Samtidig er det viktig å huske på – både for fylkeskommuner og stat – at det å investere i batteri- eller hydrogen-elektrisk kollektivtransport er en investering i lavere driftskostnader i fremtiden.

Det er også en investering i fremtidige arbeidsplasser og verdiskaping fordi det gjør at vår maritime næring beholder posisjonen som verdensledende i å utvikle nye og mer klimavennlige fartøy. Og det er samtidig en investering i lavere klimakostnader, for en mislykket klimapolitikk har langt høyere kostnader enn kostnadene ved å erstatte fossilt drivstoff.

Hvor stor effekt har batteribruken på klimautslippene? Og hvordan påvirker satsingen på batteri de forskjellige segmentene i den maritime industrien? Dette har tidligere vært tema i Sysla-podkasten Det vi lever av: