I Skipavika, en kort båttur over Fensfjorden fra Mongstad, ligger seks rigger.

– Det er litt dystert her når de ligger helt stille, sier Stian Bogtvedt, driftslederen ved Skipavika Terminal, til Bergens Tidende.

Han skynder seg å legge til at det ikke var parkeringsplass for uvirksomme borerigger de hadde i tankene da havnen åpnet i 2013.

Fakta

Oljekrisen

  • Oljeprisen falt fra 114 dollar fatet i juni 2014 til 30 dollar fatet i januar 2016.
  • Fallende oljepris, og en økende erkjennelse av at den kanskje aldri skal opp igjen på de nivåene den var før den falt, har ført til et dramatisk fall i nye investeringer i sektoren.
  • Mange nye oljefelt i Nordsjøen er krevende å finne, bore og operere og det gjør at oljeselskapene er avhengig av en høy pris for å sette i gang.
  • Når oljeselskapene legger felt på is, faller etterspørselen etter rigger, offshoreskip og alle som leverer inn mot disse.
  • I dag mener mange at oljeprisen har stabilisert seg mellom 50 og 60 dollar fatet.

Enn så lenge er det som opplagshavn Skipavika er blitt mest kjent.

Når vi nærmer oss sjøveien, er det første vi ser de mektige boretårnene som kommer til syne over en holme. Idet båten svinger rundt holmen ser vi resten av fartøyene. Seks enorme flyttbare borerigger og et boreskip. Fortøyd. Helt i ro. Nesten ikke et menneske i syne.

Bildene vi vanligvis ser av disse riggene er ute i kavete hav, på jobb for å finne olje på store dyp.

I dag er bildene av de samme riggene, og av offshoreskip fortøyd til kai, blitt et svært synlig symbol på den pågående nedturen i oljeindustrien.

Kaldt opplag

Vanligvis ankommer man oljeinstallasjoner luftveien. Klatrer ut av helikopteret på et forblåst helidekk og skynder seg inn i et varmt ankomstrom.

Når vi skal om bord i «Songa Dee», en arbeidshest av en borerigg fra 1984, klatrer vi opp et stillas over havnen under oss. Vi snirkler oss rundt den ene foten til riggen, og ender til slutt oppe på et stille dekk.

Riggen er én av tre eldre rigger selskapet Songa har liggende i såkalt kaldt opplag i Skipavika. I praksis betyr det at det ikke er noe ansatt mannskap knyttet til denne riggen.

– Heldigvis har vi fått levert fire nye rigger som alle er på kontrakt for Statoil, så en del av mannskapet herfra jobber nå på dem, sier Frode Strand som er med oss som guide fra riggrederiet.

Her på møterommet som Statoil disponerte da «Songa Dee» var i deres tjeneste i fjor, er det klart for ny planlegging, men lenge mellom hver gang noen er innom. Foto: Eirik Brekke

Her på møterommet som Statoil disponerte da «Songa Dee» var i deres tjeneste i fjor, er det klart for ny planlegging, men lenge mellom hver gang noen er innom. Foto: Eirik Brekke

– Mye følelser i sving

I tillegg til de tre fra Songa Offshore, ligger det tre rigger og et boreskip fra North Atlantic Drilling, som igjen er eid av gigantselskapet Seadrill, i havnen.

Rigger kan enten ligge i kaldt opplag, som riggene i Skipavika, eller varmt opplag. Det siste betyr at det beholdes mannskap tilknyttet riggen, som gjør at den kan dra raskt ut på arbeid.

– Vi har tatt godt vare på alt utstyret, og denne riggen – selv om den ligger i kaldt opplag – kan også relativt raskt bli klar for operasjoner igjen, sier Strand.

Ifølge selskapet regner de med at det går 90–120 dager å få riggen i stand og bemanne den opp for å kunne dra ut på jobb.

Inne i byssen er stolene satt på bordene, og alt er ryddet og klart for nye gjester. Det begynner å bli noen måneder siden sist noen spiste her. «Songa Dee» ble lagt til kai i september i fjor. Foreløpig siste jobb var på Gullfaks-feltet.

– Det var mye følelser i sving da vi gikk i opplag. Noen av de ansatte hadde vært med på riggen hele veien fra den ble bygget på 80-tallet, sier Strand.

Mer enn 100 arbeidere var hele døgnet i arbeid på «Songa Dee» da den var i aktivitet. Da ble det spist både sent og tidlig. Ikke nå lenger. Nå spiser ingen her. Foto: Eirik Brekke.

Mer enn 100 arbeidere var hele døgnet i arbeid på «Songa Dee» da den var i aktivitet. Da ble det spist både sent og tidlig. Ikke nå lenger. Nå spiser ingen her. Foto: Eirik Brekke.

Millioner dollar

Songa kjøpte riggen i 2006 for 270 millioner dollar. Borerigger har et eget form for godkjenningssystem (kall det gjerne riggenes EU-kontroll) hvor de må inn for full gjennomgang hvert femte år. Den såkalte klassingen.

– Dee er klasset for tre år til, så vi jobber hardt for å finne nye jobber til den, forklarer Strand.

Jobben med å få en rigg klasset kan koste mer enn 50 millioner dollar, så hvis klassingen på en rigg går ut, må neste jobb være godt betalt for at det skal lønne seg å klasse den på nytt.

Så var det også god butikk å eie rigger når etterspørselen var høy. Døgnleien var gjerne på oppunder en halv million dollar. Altså for hver eneste dag den var i drift.

Stille

Selv om riggene ligger i kaldt opplag er det litt varme og ventilasjon på for å holde fukten borte.

Utstyret blir grundig passet på og vedlikeholdt etter beste evne. Alt viktig utstyr på boredekket er pakket inn i krympeplast, og de ansatte på Skipavika er om bord et par ganger i uken for å sjekke at alt er i orden. Songa sender også egne folk opp med jevne mellomrom.

Resten av tiden ligger de gigantiske stålkonstruksjonene helt alene. Dieselaggregatene er skrudd av. Alle riggene er koblet til landstrøm.

Kontrasten til en borerigg i full aktivitet er skrikende. I drift er det er umulig å bevege seg om bord uten hørselsvern. I gangene står store plastbeholdere fulle av ubrukte, gule ørepropper som man stapper inn i ørekanalen.

Nå er stillheten bare brutt av sjøfugl som skriker og noen alarmer som piper i det fjerne.

– De piper bare fordi det ikke står strøm på alle kretsene, beroliger Stian Bogtvedt.

Når en rigg ligger i kaldt opplag betyr det at det ikke er knyttet noe mannskap til riggen. Foto: Eirik Brekke

Når en rigg ligger i kaldt opplag betyr det at det ikke er knyttet noe mannskap til riggen. Foto: Eirik Brekke

2000 arbeidere

Boreriggene er frontkjemperne i Nordsjøen. Det er disse oljeselskapene leier inn for å bore nye brønner. Når produksjonen kommer i gang for alvor, slepes de videre for å bore flere brønner et annet sted.

På hver av riggene i Skipavika jobber det vanligvis i overkant av 100 mennesker i døgnkontinuerlige skift når de er i aktivitet. Totalt var mer enn 2000 oljearbeidere ansatt bare på disse boreinstallasjonene da de var i aktivitet, ifølge Strand.

I tillegg sysselsetter en rigg anker- og forsyningsfartøy, verkstedstjenester og en hel rekke underleverandører.

Skipavika er ikke det eneste stedet hvor nedturen i Nordsjøen er synlig. Langs hele Vestlandskysten ligger det skip og rigger i opplag.

Langvarig krise

Når oljeselskapene kutter i aktiviteten på grunn av lav oljepris, blir det behov for færre rigger til å bore nye brønner.

Med det faller aktiviteten for alle andre.

Ifølge Sysla Maritimes opplagsregister er det 151 ulike offshoreskip i opplag nå. Dette er skipene som sleper rigger, legger ankere og forsyner både dem og de faste installasjonene i Nordsjøen med mat, snop, kaffe, dopapir og alt det andre man trenger for å holde samfunnet der ute i havet gående.

– Den pågående krisen er ikke bare en av de verste krisene vi har opplevd, man kanskje den verste. Den har nå pågått mye lenger enn vi hadde trodd, og mye lenger enn det vi opplevde på 80-tallet, sier Inger-Louise Molvær som er senioranalytiker ved skipsmeglingskontoret Westshore i Kristiansand.

Hun vil ikke anslå noen verdi på alle skipene og riggene som ligger i opplag.

– Hvordan skal vi verdsette noe nesten ingen vil kjøpe? spør hun retorisk.

Verdien på riggene er mer en regnskapsteknisk, teoretisk størrelse for tiden. At en operasjonell, effektiv borerigg er kostbar, er det ingen tvil om. Songa Offshore betalte 800 millioner dollar for hver av de fire nye riggene som har blitt levert fra verft i Korea de siste årene.

Resultatet kan bli at vi må venne oss til å se skip og rigger i opplagsbøyene en god stund fremover.

ac06a67b-c558-464c-9425-9f29bc164e24

Alt viktig utstyr pakkes inn i krympeplast når riggen ikke er i virksomhet. Foto: Eirik Brekke.

Lysning

Molvær ser imidlertid tegn på at pilene begynner å peke oppover.

– Markedet nådde bunnen i vinter. Nå ser ting litt bedre ut, men spørsmålet er hvor raskt oppgangen vil skje, sier hun.

I januar lå det totalt 63 borerigger og boreskip i opplag rundt Nordsjøen, ifølge tall fra Westshore. I dag er tallet redusert til 55.

– Det er en betydelig nedgang, sier Molvær, som likevel peker på at 40 prosent av riggene på norsk sokkel fortsatt står uten arbeid.

Analytikeren mener utviklingen framover er svært usikker.

– Det er veldig vanskelig å si noe sikkert. Men for tre år siden var det ingen skip eller rigger i opplag. På det tidspunktet var det ingen som kunne forutse at vi ville havne der vi er nå. På samme måte er det ingen som nå vil si at alle kommer i arbeid igjen innen kort tid. Det eneste som er sikkert, er at vi er i en syklisk bransje, og ting vil snu igjen, sier hun.

Hun går heller ikke med på at det er blitt bygget for mange rigger og offshoreskip.

– De ble jo bygget fordi det var behov for dem på det tidspunktet de ble bygget. Men så har etterspørselen falt mer enn noen kunne forutse.

Molvær tror spesielt mange av de eldre offshoreskipene aldri vil komme tilbake til Nordsjøen som oljearbeidere, men kanskje bli bygget om til andre formål. Kostnaden med å ha dem liggende er uansett ikke så høy.

Bekymret for kompetansen

Tilbake på «Songa Dee» studerer vi et svimlende antall brytere, ventillåser og rør på boredekket.

– En av utfordringene våre med å få den ut på jobb igjen er at vi trenger mannskap med lokalkunnskap om riggen. Disse eldre riggene er ofte veldig effektive, men du må helst kjenne dem litt for å få dem til å yte på sitt beste, sier Frode Strand fra Songa.

Utfordringen med mannskap kan vise seg å gjelde flere, ettersom populariteten til yrkene i oljeindustrien faller i takt med antall negative nyheter.

Daglig leder for Skipavika Terminal, Lars Hellandsjø, trekker parallellen til 70-tallet, da en rekke tankskip ble lagt i opplagsbøyer langs kysten.

– Mange trodde det var over, og vi mistet en hel generasjon sjøfolk, sier han.

Det bekymrer ham at mange nå snakker som om det er slutt på oljen.

– Vi trenger kompetente folk for å drifte disse riggene. Det er ikke bare å laste ned en app, sier han.

Ingen driftige hender rører for tiden knappene på kontrollbordet. Foto: Eirik Brekke

Ingen driftige hender rører for tiden knappene på kontrollbordet. Foto: Eirik Brekke

Tror det snur

På kontorene til Norges Rederiforbund i Oslo har de fulgt utviklingen hos rigg- og offshorerederiene over lang tid.

Administrerende direktør Sturla Henriksen mener det vi ser føyer seg inn i den større historien om norsk og internasjonal skipsfart.

– Historien er full av opp- og nedturer. Industrien samlet sett har begrenset evne til å lære av sine feil, selv om det finnes dyktige enkeltaktører. Samtidig var det ingen som så kollapsen i oljeprisen komme. I tillegg har norske rederier blitt rammet hardt av både russiske sanksjoner og problemene rundt Petrobras i Brasil, sier han.

Han tror 2017 blir nok et krevende år, men så ser også han litt mer positivt på fremtiden.

– Nå er det uansett for lite virksomhet til å dekke etterspørselen etter olje i årene fremover. Jeg er overbevist om at det tar seg opp, sier han.

Riggene ruver i landskapet i Skipavika. Foto: Eirik Brekke.

Riggene ruver i landskapet i Skipavika. Foto: Eirik Brekke.

Rolige dager

Fra kaikanten er det langt opp til toppene av boretårnene til riggene vi går forbi.

Det tusler en enslig kar om bord i boreskipet «West Navigator».

– North Atlantic Drilling har noen karer som bor om bord, forklarer driftslederen i Skipavika, Stian Bogetvedt.

Skipet har ligget i opplag her siden januar 2015.

– De har ganske rolige dager, tror jeg, sier han.

Selv om den nystartede kaianlegget på et vis har funnet en nisje etter bare noen få år i drift, er ikke daglig leder, Lars Hellandsjø, helt fornøyd.

– Vi håper det skal snu. Det er det vi gleder oss til. Da skal vi drive servicehavn og lager for skip og rigger, forklarer han.

Kaianleggene ble kjøpt i 2013. Ironisk nok har nedturen i næringen, og behovet for kaiplass til alle riggene i opplag, ført til at området har utviklet seg raskere enn planlagt. Nå vil Hellandsjø ha mer liv.

– Vi får håpe det snart brummer litt i disse skrogene her.

Saken ble først publisert i Bergens Tidende i januar og er oppdatert med ferske tall per april.