I disse dager går SAFE-klubben i Kaefer Energy kollektivt ut av SAFE, og slår seg sammen med Fellesforbundets klubb på bedriften. I en reportasje på Sysla Offshore om overgangen sier nestleder i Parat (og sektorleder i YS Privat) Vegard Einan at han ikke aner ”hvorfor de ikke sjekket ut om Parat kunne være et alternativ for medlemmene da de meldte seg ut av Safe”.

Tvert imot, da det for en stund siden ble uunngåelig at vi måtte søke oss ut av SAFE, visste vi at Parat formelt sett kunne være et alternativ. Problemet var imidlertid at dette alternativet alltid endte opp med eksakt null stemmer hver gang det ble forelagt styret/årsmøtet/konferanser. Ting kan tyde på at Einan trenger å høre hvorfor, og om mulig få frisket opp hukommelsen ørlite grann:

Kjent på kroppen

For ISO-arbeidere (de som jobber med isolasjon, stillas og overflate ute på plattformene, red.mrk) er historien om Parats innflytelse dypt tragisk. For arbeidsgiversiden, de multinasjonale konglomeratene som har vedlikeholdskontraktene i oljen, har imidlertid Parat vært en gave fra himmelen. Vi som har engasjert oss som tillitsvalgte står godt plassert til å gjengi dette, da vi i lengre tid har kjent på kroppen det vi oppfatter som tunge, ofte bakstreverske hindre Parat har lagt i veien mot bedre arbeidsvilkår innen ISO-bransjen.

Fram til 2010 forvaltet Parat forhandlingsretten på FOB-avtalen (Fellesoverenskomsten for byggfag) i YS med bare et par dusin medlemmer på området, på tross av at SAFE organiserte over 1000 medlemmer på den samme avtalen. Selv om Parat aldri forhandlet reelt, fikk heller ikke SAFE, med hele medlemstyngden, slippe til. For oss fremstår det som åpenbart viktigere for Parat å forsvare sin ørlille tue i stedet for å jobbe for det store flertallet. SAFEs og Parats tilslutning til YS gjorde denne ”blokaden” mulig. Det førte til en blanding av avmakt, resignasjon og dårlige tariffvilkår.

Vilje og håp

Men etter hovedoppgjøret i 2010 ble endelig forhandlingsretten overdratt til SAFE på bakgrunn av en avtale mellom SAFE og Parat. Da så det ut som om SAFE ville kunne forhandle reelt på offshorebilaget til FOB, som ISO-bransjen hovedsakelig var underlagt. SAFE opplevde en sterk medlemsvekst (oss selv inkludert) og stigende engasjement innen ISO-området, og ble innen kort tid det ledende forbundet der. Det var vilje og håp.

Men noen hadde åpenbart snakket sammen, trolig allerede i forkant av SAFE-Parat-avtalen: da hovedforhandlingene i april 2012 gikk over til mekling, ble hovedorganisasjonene ”brått” enige om å flytte hele området fra FOB til VO (Verkstedoverenskomsten). På tross av løfter og intensjonsbrev fra både YS og Parat, ble SAFE effektivt parkert og over natten fratatt både forhandlings- og streikeretten. Parat signerte på vegne av alle YS’ medlemmer, mot SAFEs vilje.

Så udemokratisk fungerte altså YS, og så effektivt tok Parat knekken på initiativet og fremtidstroen som var bygget opp i SAFE. Fordelingen av YS-medlemmer på VO-avtalen var ca 1800 i SAFE mot bare ca 120 i Parat, som heller aldri her hadde vært i nærheten av å forhandle reelt. YS taklet altså ikke tariffglidningen til det beste for medlemmene, men til det verste for flertallet av oss.

Slik vi ser det, var motivasjonen deres helt åpenbart ikke å jobbe for bedre arbeidsvilkår.

Tvistebehandling

Det stopper ikke der. Så lenge Parat eide overenskomsten, kontrollerte de samtidig all tvistebehandling på området. I over ett år, fra 2012 til 2013, boikottet Parat alle tvistene som kom fra SAFE. Dermed ble medlemmene gjort rettsløse i tariffspørsmål, da arbeidsgiverne tok dette som en invitasjon til å hoppe bukk over hele avtaleverket – det fikk jo uansett ingen konsekvenser. Nye arbeidstidsordninger ble oppfunnet (”vi bestemmer når du skal på jobb”), lønnssystemet ble satt under press, sentrale tillitsvalgte ble permittert – og Parat lot tilsynelatende det hele skje, gang på gang.

Da Parat endelig avsluttet boikotten, var SAFE-klubbene på området igjen klare til handling, en ny giv etter at 2012-oppgjøret strandet. Etter lokale forhandlinger i 2013, gikk 1500 ISO-arbeidere i tre store bedrifter til arbeidskamp for høyere lønn. Da konflikten hadde vart en stund, ble forbundene koblet inn. Parat kvitterte med å føre bedriftsledelsens argumenter overfor alle tillitsvalgte, og gjorde sitt ytterste for å få avgjort konflikten til arbeidsgivers fordel. Og der argumentene ble avvist av de tillitsvalgte, avblåste de likeforbannet hele konflikten i Beerenberg Corp. gjennom en enighetsprotokoll med Norsk Industri som sa at ”dagsingen var tariffstridig” (sic!)

Selskapet hadde store overskudd, mens arbeiderne knapt nok gikk på minstelønn.

Vingeklippet

Etter det mistet klubben all innflytelse på lønns- og arbeidsvilkår, og var da ute av stand til å forhandle reelt om en særavtale. Verre undergraving fra sin egen ansvarlige ”fagforening” er det for oss vanskelig å tenke seg. Oppildnet av støtten fra Parat gikk bedriftsledelsen inn for å kvitte seg med hovedtillitsvalgt i SAFE, som hadde stått i spissen for arbeidstakerne under konflikten. YS/Parat forstod tilsynelatende ikke koblingen mellom de to sakene, hvordan deres eget bidrag til å vingeklippe klubben gjorde alle mer utsatt for angrep – inklusive klubblederen.

Da er det uforståelig at Einan undres over hvorfor vi ”ikke har sjekket mulighetene for å gå inn i Parat”. Vi har fem års totalt nedslående erfaring med Parats håndtering av området, en skjebne vi ikke unner vår verste fiende. Som SAFE-medlemmer og tillitsvalgte var det en situasjon vi ikke kunne leve med, og som vi selvsagt heller ikke unner noen andre å måtte leve videre med.

Gjennom sammenslåingen med Fellesforbundets klubb under deres paraply havner vi i samme båt på bedriften,  vi blir medlemmer av en langt mer slagkraftig hovedorganisasjon og vi kan igjen begynne å fungere som en normal, samlet og mer solidarisk fagforening.

Det fikk vi ikke så lenge Einans eget forbund overstyrte oss. Da er det heller ingen grunn til å spille overrasket over klubbens videre veivalg.

fagforening

 

Det avtroppende arbeidsutvalget i SAFE-klubben i Kaefer Energy: Jens Hermansson (klubbleder), Geir Breili (nestleder),  Atle Forfang Rostad (sekretær).