22. april 1977: Det er fredagskveld og klokken nærmer seg 22. På Ekofisk 2/4 Bravo er det som skulle være en helt vanlig kveld på plattformen, i ferd med å gå over til en av de mest dramatiske hendelsene i norsk oljehistorie. Alarmen har gått for fullt i flere minutter nå. Mannskapet på 112 er i ferd med å samles ved livbåtene.

Produksjonsleder Olaf Bendiksen forsøker å bevare roen blant arbeiderne. Spørsmål om det er sånn det skal være nå som han er sjef, med sikkerhetsøvelser på kveldene og allting, kommer fra flere.

Bendiksen ler og prøver å holde humøret oppe og en avslappet stemme, i et forsøk på å unngå panikk blant massene.

Men dette er ingen øvelse.

Følte noe ville skje

Hjemme ved kjøkkenbordet på Karmøy virker den dramatiske aprildagen for snart 40 år siden svært langt unna. 76-åringen var bare inne i sin tredje dag som leder på plattformen da den største utblåsning i norsk sokkels historie fant sted.

40 har gått siden den dramatiske aprildagen. Foto: Arne Gunnar Olsen

40 har gått siden den dramatiske aprildagen. Foto: Arne Gunnar Olsen

– Vi hadde holdt på med balansering av trykket i nesten en uke, uten å få det til. Vi som var fra Norge, hadde ikke mye erfaring, og hadde derfor med oss veteraner fra USA som eksperter. Men vi var ikke fornøyde med arbeidet de gjorde. Det kom mudd opp gjennom sikkerhetsventilen, og jeg trodde ikke på forklaringene de kom med om at dette var bagateller. Vi protesterte det vi kunne, men det ble likevel besluttet at vi skulle ta av ventiltreet. Det hele var dårlig organisert og tok lang tid, minnes Bendiksen.

Rekken av feil- og undervurderinger skulle vise seg å bli starten på en ulykke som kunne fått katastrofale følger. Selv forteller 76-åringen detaljert om hendelsene, og hvordan han aldri kommer til å glemme 22. april 1977.

Etter å ha jobbet siden halv 5 om morgenen, går han utpå kvelden til sengs for å få noen timer søvn. Men noe skurrer. Han finner ikke roen.

– Jeg ga beskjed om at jeg måtte vekkes straks, hvis noe skjedde. Noe sa meg at det kom til å bli en hektisk natt. Jeg klarte ikke å slappe av, så lenge sikkerhetsventilen ikke var på plass.

“Forlat plattformen”

Kort tid etter at Bendiksen sovner, ringer telefonen. Magefølelsen til den tidligere sjømannen viser seg å være riktig. Da han kommer seg ut på dekket, er boreslammet allerede i ferd med å renne over kanten på stigerøret. Gjentatte forsøk på å stoppe den stadig økende strømmen, lykkes ikke. Det nærmest flommer over av slam fra brønn B-14.

– Jeg ble nervøs, for det begynte å se veldig mistenkelig ut. Etter hvert skjønte jeg at vi ikke lenger hadde kontroll på brønnen. Det var en spesiell følelse. Jeg slo alarm. Det var ikke annet å gjøre, sier Bendiksen.

På formiddagen samme dag, hadde mannskapet om bord gjennomført evakueringsøvelse. Med denne friskt i minne, klarer Bendiksen å holde roen. Selv sier 76-åringen at han ikke rakk å tenke. Alt han gjorde, gikk på rutiner og kunnskap om hva han skulle gjøre i en nødssituasjon.

Utslippet ved Ekofisk er norgeshistoriens største. Foto: Scanpix

Utslippet ved Ekofisk er norgeshistoriens største. Foto: Scanpix

Idet slamspruten står flere meter til værs, er det ikke lenger noen vei tilbake. Et drøyt kvarter etter å ha slått alarm, og med alle mann klare, begynner produksjonslederen å kjenne lukten av gass.

Han trykker på “forlat plattform”-knappen.

En billig lærepenge

Selv forlater Bendiksen Ekofisk 2/4 Bravo i en redningskapsel, og blir plukket opp av et forsyningsskip. Dramatikken er likevel ikke over. En stund etter evakueringen er det usikkerhet rundt to personer, som ifølge listene mangler. Stemningen blant de evakuerte er urolig. Produksjonslederen kommer til. Etter en opptelling viser det seg at listene er feil.

Alle de 112 har kommet uskadd fra evakueringen. Jubelen bryter løs.

– Jeg kommer aldri til å glemme den dagen. Men samtidig som det  var dramatisk, hadde jeg ikke tid til å bli redd, sier 76-åringen.

Fakta

Ekofisk-ulykken

  • 22. april 1977 blir det slått alarm ved Ekofisk 2/4 Bravo. En olje- og gassutblåsning er i gang.
  • 112 mennesker evakueres fra plattformen i løpet av kort tid.
  • I løpet av de kommende dagene hentes det inn spesialkompetanse fra USA for å forsøke å drepe brønnen.
  • Flere mislykkede forsøk på å stanse oljeutslippet blir gjennomført i løpet av uken.
  • 30. april klarer man endelig å stoppe utblåsningen. Da har den vart i litt over syv dager.

Mens dramatikken pågår, sitter Bendiksens kone og barn hjemme uten å vite hvordan det går. Da han etter hvert kommer seg på land, får han varslet dem om at alt har gått bra. Selv i dag anser akkurat han dét som ganske så utrolig.

– Som oljenasjon var det nok den billigste lærepengen Norge kunne fått. Det skal mange farlige forhold til, før det blir en ulykke. Men her var det svikt i flere ledd. Jeg pleier å si at jeg er den eneste i verden som har evakuert 112 mann fra en oljeplattform, uten at noen skadet så mye som et øyebryn, sier Bendiksen.

Brønndreperne kommer

Utblåsningen, den første og så langt største på norsk sokkel, fortsetter ukontrollert den neste uken. Amerikanske “brønndrepere” i form av “Boots” Hansen og legendariske Paul “Red” Adair, som John Wayne senere spilte rollen som i filmen “Hellfighters”, hentes inn fra Houston.

Paul "Red" Adair under pressekonferansen etter at han stanset Bravo-utblåsningen.

Paul “Red” Adair under pressekonferansen etter at han stanset Bravo-utblåsningen. Foto: Egil Eriksson/Stavanger Aftenblad

Dagene går, og det gjennomføres flere forsøk på å stoppe flommen av olje og gass som strømmer opp fra brønn 14. Samtlige mislykkes.

Det bestilles utstyr fra USA for å forsøke å stoppe utblåsningen. Det som finnes er rett og slett ikke kraftig nok til å temme naturkreftene på norsk sokkel.

Først lørdag 30. april, på den åttende dagen etter evakueringen, gjennomfører mannskapene det som blir et vellykket forsøk på å stoppe strømmen av olje og gass, ved hjelp av fjernstyring og forsterket lukkemekanisme. Minuttene etter stengingen går. Klokken 11.30 konkluderes det med at det femte forsøket er vellykket. Brønn 14 er stoppet.

I ettertid blir det beregnet at over 9000 tonn med råolje, norgeshistoriens desidert største utslipp, var et faktum i løpet av de åtte dagene utblåsingen varte.

28 år på Ekofisk

Dramatikken til tross, pensjonist Bendiksen har ikke opplevd senskader etter aprildagen i 1977. Selv var han tilbake på plattformen kort tid etter utblåsningen. Det som da plaget ham mest, var hvordan Ekofisk 2/4 Bravo så ut.

– Det var helt forferdelig da vi kom tilbake. Det var skittent, mudd og olje overalt. Det tok lang tid før plattformen så fin ut igjen. Det er rart å tenke på at det har gått 40 år. Men jeg kjenner det når jeg går opp trappen, sier den tidligere oljearbeideren og ler.

Olaf Bendiksen fortsatte å jobbe offshore til han gikk av med pensjon, til tross for ulykken. Foto: Arne Gunnar Olsen

Olaf Bendiksen fortsatte å jobbe offshore til han gikk av med pensjon, til tross for ulykken. Foto: Arne Gunnar Olsen

– Men jeg har aldri reist ut og vært redd for at det skulle skje noe dramatisk i etterkant av ulykken. Alle sammen overlevde, og det er det viktigste. Og sikkerhetstiltakene ble heldigvis enda bedre som følge av ulykken. Det skal man heller ikke glemme.

Selv ble Bendiksen værende på sjøen resten av sitt arbeidsliv. Da han til slutt mønstret av, hadde han 28 år bak seg i oljen. Samtlige av dem på Ekofisk.