Skjermbilde 2016-12-09 kl. 09.57.48

– Hvorfor skrive en bok om dette temaet, Paul Cleary?

– Boken ble til etter at jeg jobbet i et lite land kalt Øst-Timor for rundt ti år siden. Der traff jeg flere nordmenn med interessant kompetanse og bakgrunn, blant annet Einar Risa, tidligere statssekretær og prosjektdirektør i Statoil. Jeg traff også en mann som hadde vært sentral i opprettelsen av Oljefondet i tillegg til flere geologer. Da lærte jeg mye om Norges tilnærming til utvikling av oljerressursene, spesielt håndteringen av inntektene og opprettelsen av Oljefondet. Da jeg returnerte til Australia, skrev jeg mye om den norske modellen i australsk presse, og dette ledet til boken “Too Much Luck”, som fokuserte på Australias manglende evne til å forvalte verdiene på lang sikt. Etter et besøk i Norge i 2013, sponset av den norske ambassaden i Australia, bestemte jeg meg for å skrive en bok om Norge.

– Hva mener du er hovedforklaringene på suksessen til den norske modellen?

– Styrken er mentaliteten og den politiske engiheten. Da oljen ble oppdaget, forsøkte ikke myndighetene å skape en oljeboom på samme måte som i UK. I stedet valgte man en forsiktigere tilnærming slik at landet kunne utvikle kompetanse og erfaring for å maksimere landets fordeler. Det norske skattesystemet og direkte statlig involvering har gitt en massiv inntektsstrøm de siste 20 årene. I Australia forsøkte vi å innføre en spesialskatt, men politikerne klarte ikke å bli enige og nå har vi skatt og royalties, som ikke genererer særlig mye inntekter.

– Hvorfor er dette interessant i Australia?

– Boken min handler ikke bare om Oljefondet, men også om industristrategi og hvordan Norge klarte å sikre betydelige investeringer i lokal kompetanse og teknologi. Det beste kapittelet er, etter min mening, om dykkerne og strategien til Arve Johnsen om å bygge rørledningene til Norge. Han forsto verdien av rørledninger fra sin tid i USA, der han så hvordan Rockefeller bygget sin formue ved å kontrollere rørledninger og jernbane fra oljefeltene i Pennsylvania. Dette er viktige lærdommer for Australia og andre ressursrike land. Selv om vi ikke klarte å sette opp vårt eget fond, så kan vi lære mye av Norges industristrategi. Men den viktigste lærdommen er at Norge har investert overskuddet i utenlandsk valuta, som betyr at disse eiendelene er verdt mer målt i norske kroner i dårlige tider, når oljeprisen er lav. Dette kan beskrives som en pengemaskin på autopilot.

– Er det bare skryt, eller er det noe du mener Norge burde gjort annerledes?

– Min viktigste kritikk mot Norge er at landet ikke har fulgt opp sin forsiktige tilnærming til utvikling av sokkelen etter at Oljefondet ble opprettet. Opprinnelig var det begrensninger på produksjonen, men dette er nå opphevet. Oljefondet skal i teorien fjerne behovet for å fysisk bremse produksjonen. Jeg mener at Norge har utviklet sine ressurser for fort og at dette har gjort landet for avhengig av oljeindustrien. Jeg er også kritisk til aktiviteten i Barentshavet, da oljeutvikling i dette området framstår som mer risikofylt.