Anders Bjartnes

er daglig leder i Norsk Klimastiftelse og ansvarlig redaktør for nettmagasinet Energi og Klima. Har tidligere jobbet i blant annet Dagens Næringsliv og VG.

Det ser kanskje ut som det rene vrøvl, men la det følgende resonnementet likevel få en sjanse: Egentlig etterspør ikke samfunnet produktene Statoil leverer, altså olje og gass. Det samfunnet egentlig etterspør er energitjenester: Biler som går, varme hus, lys og lykter.

Derfor er det selskaper som leverer energitjenester som har fremtiden foran seg, mens råvareprodusentene i den fossile delen av landskapet har tilbakelagt sine beste år. Kull, olje og gass har i et par hundre år vært den viktigste råvaren i produksjonen av energitjenester. Det er de fossile energikildene som har gitt verden lys og varme, og som har gjort det mulig å transportere folk og varer i biler, båter og fly.

Ingen tvil om retningen

Men den fossile energiens tidsalder går ubønnhørlig mot slutten. Energitjenester kan produseres og leveres mer effektivt – og med færre skadevirkninger på miljø, liv og helse – på andre måter enn ved å brenne kull, olje og gass. Klimapolitikk og en rivende teknologisk utvikling, paret med kostnadsveksten i utvinningen av fossil energi, gjør at dette går bare en vei.

Hvor fort det går er selvsagt usikkert, men retningen er det ingen som helst tvil om.

Les svaret fra sjeføkonom i Statoil, Eirik Wærness:

Strategiske veivalg

Stilt overfor et slikt fremtidsbilde vil det måtte reises mange spørsmål for et selskap som Statoil. Hva som skjer, hvilke beslutninger som tas, er viktig for det norske samfunnet. Det statlige eierskapet er en betydelig dimensjon, men fundamentale strategiske veivalg er kanskje mer avgjørende.

Professor Klaus Mohn skrev i sin spalte på Sysla i sommer at staten bør forlate Statoil i takt med at Statoil forlater staten. Oppbyggingen av den internasjonale aktiviteten gir gradvis den norske delen av Statoil mindre tyngde, og dette er ifølge Mohn et argument for statlig nedsalg.

Høyrisiko

Det er lett å følge Klaus Mohn her. Det gir selvsagt ingen mening at den norske staten eier to-tredeler av et selskap som satser tungt på å ekspandere i høyrisiko-enden av den globale petroleumsindustrien.

Statoil rendyrker rollen som et «teknologisk oppstrømselskap» – det betyr leting etter olje i alle krevende kriker og kroker på kloden; Nicaragua, Russland, Colombia.  Sammenholdt med satsingen i Arktis, en sånn passe vellykket operasjon i USA, og den canadiske oljesanden som klump om foten, skal det graves grundig for å finne argumenter mot et statlig nedsalg.

Likevel er privatisering et politisk dødt prosjekt for tiden, til tross for vår blåblå regjering.

Ny vekst

Internt i Statoil ser det meste ut til å handle om spareplaner. Det er uten tvil riktig og nødvendig. Men hvordan skal selskapet få til ny vekst på den andre siden av kostnadskuttene?

  • Ved ytterligere satsing i utilgjengelige petroleumsprovinser, noe som i realiteten er et langsiktig veddemål mot klimapolitikken?
  • Eller ved å omdefinere seg til et selskap som leverer energitjenester, der oppstrøms olje- og gassutvinning – inntil videre – er en del av forretningen?

Å være et selskap som utelukkende driver oppstrøm olje og gass er i lys av klima- og energiomstilling ikke en bærekraftig forretningsmodell i det lange løp. Statoils aktivitet er knyttet til store enkeltprosjekter med lange levetider. Dermed er selskapet sårbart både når det gjelder kontantstrøm og risiko knyttet til markedsendringer. Endringer i omgivelsene, som billig solenergi og forsterket klimapolitikk, utgjør en stor trussel. Dette er forhold selskapet i liten grad kan påvirke.

Fornybar energi

Statoil kan kompensere for denne risikoen ved å vokse i den fornybare delen av energisektoren, men det forutsetter at det omdefinerer seg til et selskap som leverer energitjenester. Man må tørre å bite seg selv i halen, spise seg selv, heller enn å bli spist av andre – slik Schibsteds konsernsjef Kjell Aamot formulerte det da selskapet lot digitale satsinger erodere papiravisenes inntektsgrunnlag.

Forretningsideen til et omstilt Statoil vil ikke lenger være å pumpe olje og gass, men å levere samfunnet energitjenester det trenger og etterspør. Statoil kan bli en stor aktør i fornybar energi. Utvikling og utbygging av hybridkraftverk på sol, vind og gass – eller sol, vind og diesel i utviklingsland – er et godt eksempel. Med hybride kraftverk kan man levere samme volum strøm med vesentlig lavere forbruk av gass eller diesel. Jo større fornybar komponent, jo mindre CO2. Billigere kraft blir det også.

Markeder i vekst

Dette vil være en langsiktig bærekraftig forretningsmodell som også gir rom for olje- og gassproduksjon, men der dette ikke er selve målet med virksomheten. Målet er å levere energitjenester folk har bruk for, som bringer verden fremover, og som er forenlig med et togradersmål.

En finansielt fordelaktig bivirkning vil være at veien er langt kortere fra investering til kontantstrøm enn i oppstrøm olje og gass. Store solkraftverk kan planlegges og bygges på noen måneder. Supplerende gasskraftverk har også ganske kort byggetid. Dette er markeder i vekst. Det kommer uansett.

En bedre verden

Det finnes mange markedsmuligheter der ute. Statoil kan fortsette sin globale ekspansjon, men gjøre det på en måte som gir oss alle en bedre verden.

Tilsvarende kan Statoil sette trøkk på å utvikle og industrialisere sin satsing på flytende offshore vind. Det er inntil videre en rolle ledig som internasjonal markedsleder her.

Tilskuer eller deltaker?

For Statoil er spørsmålet om man vil være tilskuer eller deltaker i en utvikling som likevel skjer.

For staten som Statoils hovedeier vil det før eller siden bli nødvendig å se grundig på selskapets strategi. En statlig eierandel på dagens nivå vil være langt lettere å begrunne i et nytt og omstilt Statoil enn om den nåværende strategien videreføres. Statoils samliv med det norske samfunnet vil også få bedre kår.

For hvem orker i lengden å leie to-tredeler av et selskap som sklir sakte inn i solnedgangen?

 

Les Bjartnes’ tidligere kommentarer på Sysla: