Førsteamanuensis Inger Auestad og professor Knut Rydgren, begge ved Høgskulen på Vestlandet, har skrevet en interessant artikkel, under tittelen «Den mørke siden av det grønne skiftet».

Innlegget var publisert hos Aftenposten 6. juni.

Hovedtemaet i artikkelen er at den intensiverte satsningen på fornybar energi har noen konsekvenser som får for lite oppmerksomhet, nemlig nedbygging av naturkvaliteter. Dette dreier seg dels om rene visuelle effekter, som vindmøller og steinfyllinger. Men det har også en side som er langt mer problematisk, nemlig biologiske effekter i økosystemene, ikke minst i natur i og tilknyttet våre mange vassdrag.

Vannkraftutbygging har lenge vært omstridt, det er nok å nevne Mardøla og Alta, og det samme er nå i økende grad tilfelle når det gjelder den nærmest eksplosive utbyggingen av vindkraft. Artikkelforfatterne er også opptatte av at tidligere tiders nokså «rå» vannkraftutbygging krever stor innsats for å restaurere landskap og lokal natur.

Forfatterne er i hovedsak opptatt av effektene i floraen som blir berørt. Det er nå også økende fokus på at faunaen blir sterkt og negativt berørt av utbygging av fornybar energi. Ikke minst blir fisk av alle slag, fugler og dyr, insekter osv berørt. Livet i vassdragene og økosystemene rundt utarmes og dør langsomt. Vindmøllene dreper et stort antall fugler og får dyr til å sky store beiteområder.

Artikkelen har tanker om hva som skal til for å få endret en negativ utvikling, og avsluttes slik: «Skal vi ta vare på naturverdier i norsk fjellheim i møte med det grønne skiftet, må viktige aktører gå foran og vise at de vil bidra til å oppfylle Norges internasjonale forpliktelser. Kunnskapen finnes. Er kraftbransjen klar til å vise oss hvordan det kan gjøres i praksis?»

Spørsmålet er høyst betimelig, men det bør nok rettes til andre enn kraftselskapene. Kraftbransjen er i dag en rent kommersiell bransje, og er for tiden først og fremst opptatt av å få bygd flere strømkabler til utlandet. Slike kabler vil brutalt forsterke ødeleggingen av det biologiske mangfoldet i økosystemene i og rundt vassdragene. Det er fordi flere utenlandskabler vil føre til betydelig økt effektkjøring av kraftverkene, noe som er klart dokumentert negativt for det økologiske mangfoldet. Men økt effektkjøring gir kraftselskapene muligheter til å hente inn store flaskehalsinntekter, forutsatt at kraftverkene kan startes og stoppes i takt med kontinuerlig svingende kraftpriser i utlandet. Det er det som ER effektkjøring.

Det viktigste tiltaket i dag for å unngå ytterligere nedbygging av det økologiske mangfoldet, er derfor å få stoppet planene om stadig flere utenlandskabler. Da er det spesielt forunderlig at tre av våre selverklærte miljøpartier, Venstre, SV og MDG, de går alle inn for å bygge flere kabler til utlandet. Venstre har sågar bidratt til å gi den sittende regjeringen flertall i Stortinget for at kraftselskapene skal få bygge egne kabler ut av landet! Argumentet for flere kabler er blant annet at mer effektkjøring skal åpne for mer utbygging av vind-og solkraft i utlandet, ved at våre vannmagasiner brukes som såkalt balansekraft. I realiteten er det vi kan bidra med på dette området helt marginalt. Men motregningen kan altså bli svært negativ for artsmangfoldet i norsk natur. Det snakker kraftbransjen lite om. Å se for seg at den bransjen skal gå i spissen for å spare naturen, er nok naivt, og nærmest som å be B-gjengen passe på onkel Skrues pengebinge.

Forskere i mange fag burde engasjere seg sterkere i disse sammenhengene.