Johannes Mauritzen

er førstelektor ved Handelshøyskoen BI,  Institutt for samfunnsøkonomi

Det kan virke som at det er mer teknologisk utvikling på energifronten nå enn siden oppfinnelsen av atomkraft. Nye gjennombrudd med billige solceller, vindturbiner til havs, og til og med fusjonbasert kjernekraft, skaper overskrifter ukentlig.

Men når man ser nøye på utviklingen i energimarkedet de siste 10-30 årene, er det tydelig at det som driver markedet er en teknologi som er over 100 år gammel. Serieproduksjon – som Henry Ford utviklet til sin moderne form – var nøkkelen til å omgjøre bilen fra et luksusleketøy til noe som ble alminnelig blant arbeiderklassen.

Kommer til å lide

Nå har serieproduksjon en ledende rolle i å revolusjonere energiproduksjon og energiforbruk. Konkurrenter som ser bort fra rollen til serieproduksjon og holder på utdaterte ideer om sentraliserte, storskala kraftstasjoner kommer til å lide.

Vi kan takke serieproduksjon for omtrent alt vi har i overflod; klær, biler, møbler fra Ikea og til og med mat. Energi har generelt vært et mer knapt gode.

Kun store, ofte statlige selskaper, hadde resursene til å bygge store, kapitalintensive kraftverk. Selskapene hadde ofte en form for monopol- eller oligopol-makt, som har en tendens til å holde priser høye.

De siste årene har vi sett en eksplosiv vekst i solkraft og vindkraft. I Norge har Statkraft nylig vedtatt å bygge verdens største vindpark i Fosen, Trøndelag – bare den siste av mange eksempler på fornybare energikilder som tar en større og større del av markedet.

Kjernekraft blir dyrere

Det er ikke gitt at teknologi nødvendigvis alltid blir bedre og billigere gjennom tid, som vi er vant til med våre datamaskiner og mobiltelefoner. Her er kjernekraftverk et glimrende moteksempel. Kjernekraftverk ble bygget ut i storskala i USA og Europa fra og med 1950-tallet.

Men ettersom sikkerhetskrav og kompleksitet har økt, har kostnadene per megawatt økt. Det er nå dyrere å bygge et nytt kjernekraftverk enn det var 50 år siden.

Få vestlige land våger å bygge nye kjernekraftverk nå. Det er ikke bare at det er upopulært blant befolkningen.

Finlands nye kjernekraftverk har vært under konstruksjon siden 2005 og skulle stå ferdig i 2010 med en prislapp på 3,5 milliarder Euro. Det er fortsatt ikke ferdig og har nå en prislapp på 8,5 milliarder Euro.

Storbritannia har store planer om å bygge flere nye kjernekraftverk på Hinkley Point, men det krever et subsidie som skal gi kraftverkets eierne en kraftpris som er det dobbelte av kraftprisen på markedet.

Frankrikes EDF har vunnet kontrakten å bygge kraftverket i Storbritannia.

Men selskapets finanser er så dårlige at det er usikker om de har ressursene til å gjennomføre prosjektet.

Kina har det som nærmest ligner på serieproduksjon av kjernekraftverk. De holder på å bygge 24 nye kraftverk og har planer om å bygge noen titalls flere i løpet av de neste 10 årene.

Men selv kineserne har ikke klart å bygge kraftverkene til planlagt tid og innenfor budsjettet. De har nedskalert kjernekraftambisjonene flere ganger, særlig i etterkant av Fukushima-ulykken.

Stadig små forbedringer

På den andre siden har solkraft falt i pris med 99% siden 1970, og med 70 prosent bare de siste 10 årene. Vindkraft har sett en lignende kollaps i prisene og klarer nå å utkonkurrere gass og kull i mange steder, helt uten subsidier.

I USA utgjorde vindkraft og solkraft mer enn 60 prosent av installert effekt i 2015. Kina opplevde et fall i kullimport og -forbruk, og at CO2-utslipp har flatet ut siden 2014, delvis på grunn av landets satsing på vind- og solkraft.

Men teknologiene bak denne utviklingen er egentlig ikke nye. Solceller ble oppfunnet i 1957 på Bell Labs og har lenge vært brukt i nisje-applikasjoner der tilgang til strømnettet er vanskelig. De første eksperimentelle vindturbinene ble oppstilt allerede på 1970-tallet i Danmark og Tyskland.

Man kan ikke peke på en enkel revolusjonerende teknologisk utvikling som har ført til de billige og effektive solcellene og vindturbinene vi har nå. Disse teknologiene er forbløffende like sine forgjengere. Solceller består av et tynt lag med foredlet silisium.

Vindturbiner består av 3 blader koblet til en giret turbin.

At solceller og vindturbiner har blitt dramatisk billigere gjennom årene er ikke på grunn av en revolusjonerende ny teknologi. Teknologien har heller utviklet seg via en rekke små forbedringer over tid og på grunn av økt skala i produksjonen. Dette er kjennetegnet til serieproduksjon: en gradvis og langvarig prosess av forbedring over tid.

Bygger på læring og kunnskap

Mange er kjent med fordelene serieproduksjon har når det gjelder skalaeffekter og spesialisering. Men enda viktigere er hvordan serieproduksjon bevarer og bygger på læring og kunnskap.

En ansatt i en fabrikk kan oppdage en litt bedre måte å å gjøre noe på og foreslå det til sjefen. Om det blir godkjent blir nå hele produksjonen effektivisert.

Kunnskapen om hvordan best å produserer blir videreført via dokumentasjon, opplæring av nye ansatte og det fysiske opplegget av fabrikken. I et høyteknologiprodukt som solcellepaneler er det da nødvendig med en god del teknisk kunnskap, men prinsippet er det samme.

På den andre siden, blir det mye vanskeligere å holde på læring og kunnskap når man lager noe en om gangen.

Selv om det er det samme firma som lager to ulike kjernekraftverk i, for eksempel, Frankrike og Finland, er det vanligvis ulike partnere og underleverandører i byggeprosjektene. Når det ene prosjektet er ferdig, forsvinner mye av læringen man har opparbeidet under byggingen.

I økende grad er det ikke bare innenfor fabrikken at skalaeffekter og læring gjelder. Produksjon av høyteknologigoder konsentrer seg ofte i en by eller et område.

Silicon Valley er kanskje verdens mest kjent tech-klynge. Hvis et selskap er avhengig av en viss tekniske ekspertise – både når det gjelder ansatte og underleverandører – så er de nærmest nødt til å ha et kontor eller fabrikk i gjeldende klynge.

Har sin egen klynge

Solcelleproduksjon har sine egne klynger. Prisen på solceller raste i årene etter 2008 hovedsakelig på grunn av at produksjon flyttet fra fabrikker i ulike vestlige land og Japan til Kina.

Riktignok var dette forårsaket av billige lån som den kinesiske stat gav til solcelleprodusenter i etterkant av finanskrisen.

Men innenfor Kina er produksjon konsentrert i et par byer som Shenzhen og Wuxi. Dannelsen av konsentrerte klynger har ført til økt effektivitet blant produsentene. Innenfor disse klyngene, kunne produsentene lære fra hverandre og finne underleverandører og ansatte med den nødvendige kompetansen.

Om utviklingen av andre serieproduserte goder er en god indikator, så kommer solceller og vindturbiner å fortsette å bli billigere og mer effektive framover.

Fordelen disse teknologiene har over tradisjonelle, sentraliserte kraftverk kommer bare til å øke.

Selskaper og land som vurderer å forplikte seg til å bygge nye sentraliserte kraftverk bør være varsomme. Når kraftverket endelig står klar, kan det hende at konkurransen fra serieproduserte solceller og vindturbiner er så stor at det ikke lenger er lønnsomt å drive.