Ivar Slengesol

er utlånsdirektør for industri og miljøteknologi i Eksportkreditt Norge. Han har tidligere arbeidet med ledelse, prosjektutvikling og finansiering av fornybar energiprosjekter i Eksportfinans, OceanWind, Shell og Verdensbanken. Slengesol har utdannelse fra USA og Sveits.

21.mai 1998

– Klimaendringene er menneskeskapte, og selskaper som BP har et samfunnsansvar. Vi skal kontrollere våre CO2-utslipp og arbeide for alternative energiløsninger.

John Browne i British Petroleum var klar og tydelig i talen til avgangsstudentene ved universitetet mitt i Washington D.C. Det gjorde inntrykk. Husk, dette var 18 år siden.

FNs klimapanel hadde nylig kommet med sin andre rapport. Klimavitenskapen var langt mindre sikker enn den er i dag.

Men sjefen for et av verdens største oljeselskap var offensiv. Å vente var risikabelt. Verden, og BP med den, måtte endre kurs.

BP-sjefen hadde allerede da oppnådd en nær rockestjernestatus for å snakke ut om samfunnsansvar og bærekraft. På den samme tiden var Bono fra bandet U2 en hyppig gjest i Det hvite hus og i FN for å mobilisere i kampen mot global fattigdom.

Det var Browne og Bono som skulle redde verden, liksom.

BP og Shell ledet an

Et par år senere skiftet BP logo til en grønn og gul sol, og kjørte ut en massiv, halvannen milliarder kroners global PR-kampanje som meddelte at BP var «beyond petroleum».

Grønnvasking og beyond frekt, knurret miljøorganisasjonene.

Men faktisk var BP og deres nederlandsk-britiske nabo Shell raskt ut fra start.

Shell var blant verdens største vindkrafteiere på begynnelsen av 00-tallet. BP var også helt i front.

Selskapene investerte i ny fornybarteknologi, og de snuste på etablerte leverandørbedrifter. I 2006 skjøt aksjekursen på den danske vindturbinprodusenten Vestas i været opp på rykter om at Shell vurderte et oppkjøp. (Det skjedde aldri.)

Lett tabloid kan man si at det var idealister, og tyske og danske bønder—samt oljegigantene Shell og BP—som dro i gang den eksplosive vindenergiveksten for 12-15 år siden.

På denne tiden var både BP og Shell også blant verdens ledende produsenter av solpaneler.

29.januar 2007

Dette var bakteppet for at jeg denne dagen gikk inn dørene på Shells hovedkvarter i Den Haag som nyansatt. Mitt første oppdrag var å etablere satsningen på vindenergi i Norge gjennom utviklingen av flere milliardprosjekter.

Shell WindEnergy var i godt driv denne vinteren. Selskapet hadde nettopp åpnet Nederlands første offshore vindpark og var dypt inne i planleggingen av verdens største havvindprosjekt, London Array, ved utløpet av Themsen. Porteføljen av prosjekter under utvikling både på land og til havs verden over var solid.

Men rundt kaffemaskinen snakket kollegaer—halvt på spøk, halvt på alvor—om «de mørke kreftene» internt som motarbeidet Shell fornybarbusiness.

Og noen måneder senere, på min første sommerferiedag i juli, kom beskjeden: Shell hadde besluttet å avslutte vindsatsningen, med unntak av prosjekter i Nord-Amerika.

Litt senere ble også nye Nord-Amerika prosjekter skrinlagt. Shell Solar var blitt solgt i 2006.

Shell og fornybar energi var forbi.

Også BP forlater fornybar

BP holdt ut lenger. «Alternative Energy» ble først skilt som en egen virksomhet, fysisk adskilt fra morselskapet.

Tony Hayward, som etterfulgte John Browne i sjefsstolen, hanket inn fornybar og kuttet budsjettene. Restene av BP Solar forsvant ut i 2011. I 2013 la selskapet ut sine vindprosjekter i USA ut for salg.

Året etter kvittet amerikanske Chevron seg med det som var igjen av sin fornybarvirksomhet.

Et par oljeselskaper har oppskalert fra et lavt utgangspunkt. Franske Total overrasket mange da de i 2011 kjøpte to tredjedeler av Sunpower, en av verdens ledende solmodulleverandører. Statoil har, etter en sving innom landbasert vind, konsentrert seg om havvind.

Sett under ett er «Big Oil» ingen spiller i fornybarmarkedet. Glansdagene var tidlig på 00-tallet—den gang sol- og vindenergi virkelig var «alternative» energikilder.

Kjernevirksomheten trumfer

Så hvorfor gi seg når det virkelig begynte å svinge av fornybarmarkedet?

Da beskjeden om Shells vind-exit kom den julidagen i 2007 hadde jeg en viss egeninteresse i det spørsmålet. Beslutningen vakte ingen stor begeistring akkurat.

I ettertidens kalde, analytiske lys ser jeg:

Et nytt forretningsområde som utgjør én til to prosent av en bedrifts virksomhet lever på lånt tid. Før eller senere kommer det strategiske valget mellom oppskalering—eller avvikling.

Fornybare energiprosjekter har generelt lavere risiko og gir lavere avkastning. Olje og gass har høyere risiko og avkastning. Knappe interne ressurser brukt på fornybar energi betyr mindre penger til å finne og utvikle mer lønnsomme (på papiret iallfall) petroleumsprosjekter.

Fornybar energi er kraftproduksjon. Oljeselskaper er i utgangspunktet ikke de beste til å lage strøm.

Og: når kjernevirksomheten går godt—den globale oljeetterspørselen har tikket jevnt oppover i alle år, og oljeprisen var som kjent komfortabelt høy—ja, da taper det nye mot det etablerte.

31.mars 2016

Dagen Elon Musk lanserte Tesla Model 3. Dette kan være triggeren som endrer både bilindustrien og oljemarkedet for alltid, spår Anders Bjartnes i Norsk Klimastiftelse.

Som jeg tidligere har skrevet er transportsektoren, som står for halvparten av verdens oljeforbruk, fortsatt så godt som helfossil.

Norske oljeanalytikere kan plasseres på en skala fra Thina Saltvedt («nå kommer disrupsjonen raskere enn vi aner») til Jarand Rystad («oljeprisen skal opp igjen til 100 dollar pluss og forbli der»).

De samme argumentene brytes også i oljeselskapene. Og kanskje kommer det et nytt skifte. I årsrapporten for 2015, som kom ut forrige måned, skrev Shell at selskapet tar sikte på å investere i «storskala og kommersielle» lavkarbonteknologier, inkludert sol- og vindenergi.

Så sent som i sist uke annonserte Total sine ambisjoner om bli blant verdens tre største på solenergi i løpet av de neste 20 årene.

Flater oljeetterspørselen ut raskere enn de fleste i dag antar at den vil, så tror jeg oljeselskapenes fornybarappetitt (gjen)våkner.

Historien er ikke ferdigskrevet.