Kostkutt begynte før oljeprisen falt under 100 dollar fatet. Det har medført mange radikale endringer over lang tid som samlet sett er dyptgripende, og vi ser konsekvensene nå. Usikkerheten rundt alle hendelsene i den siste tiden er et signal om at vi bør ta en timeout til det er gjort en helhetsvurdering av alle endringene, og hva det har gjort med sikkerhetsnivået på sokkelen.

Nå er det økonomene som styrer. Innspill som går på tvers av innsparinger blir i liten grad lyttet til, og det er den største risikoen på norsk sokkel i dag. Kritiske røster får ikke gehør, og til slutt vil kritiske røster stilne og åpenhetskulturen lukke. Tidligere var det sterke ingeniørmiljøer som styrte utviklingen med robuste løsninger som kan yte langt utover levetid og kapasitet. Nå har vi plattformer som ikke engang kommer i drift før de blir skrotet på grunn av billige løsninger som gjorde at den ikke var sikker, som YME.

Når ikke opp

Alle ansatte vil bidra til økt effektivitet og sikkerhet, men da må vi bli reelt involvert og hørt. At de ulike delene av næringen skal samarbeide, partssamarbeidet, er et av tre tiltak petroleumstilsynet har for å snu trenden på norsk sokkel. Nå lider partssamarbeidet. Vi blir styrt av suverene beslutninger fra toppledelsen, som igjen styrer med hjelp av indikatorer som skifter farge ut ifra hva som skjedde i går. Det er tegn på at det langsiktige perspektivet for norsk sokkel ikke er lenger enn til neste kvartalsresultat. Det er en fare for at virkelighetsforståelsen mellom topp og bunn har blitt for stor, og at signalene ikke når opp i tilstrekkelig grad.

Ledelsen i Statoil uttalte i media i forbindelse med fremleggelsen av granskingen på gasslekkasjen på Trollfeltet «Vi forstår ikke risiko godt nok». En meget viktig erkjennelse som det foreløpig er vanskelig å se at blir omsatt til kraftfulle tiltak, med mindre tiltakene ikke koster noe. Enda merkeligere blir det når sikkerhetssjef i Statoil på norsk sokkel, Øystein Arvid Håland, sier at det er tegn på at de alvorlige hendelsene kan skyldes tilfeldigheter, ikke milliardkuttene.

Under sterkt kostnadspress

Vi har over lengre tid hatt en prosess som ser på sokkelbemanningen i Statoil og forslag til nedbemanning som i stor grad kommer fra ledelsen. Flere foreninger og lokale verneombud er bekymret for forslaget fordi det øker faren for storulykke.Det handler ikke om å skjerme egne arbeidsplasser, fordi Statoil har mange pensjoneringer de neste årene, sammen med nye installasjoner som skal settes i produksjon som også vil kreve personell.

Bakgrunnen for motstanden er et ønske om at vi skal ha en tilstrekkelig kapasitet og kompetanse for å håndtere driftsforstyrrelser, hendelser og tilløp til hendelser, slik at de ikke eskalerer til storulykker. Mange opplever at vi er på en kritisk linje for kapasitet og kompetanse. Leverandører er under sterkt kostnadspress, som igjen sprer usikkerhet og frykt for eget arbeidsforhold.

Sikkerhet må komme før økonomi innen oljevirksomhet, og i særdeleshet på den norske sokkelen som er et av det mest ekstreme områdene værmessig. Det er store energimengder som må holdes under kontroll for å hindre ulykker som rammer mennesker, miljø og som også får store økonomiske konsekvenser.

Krav til beredskapsopplæring halvert

 Cirka 300 personer har mistet livet i forbindelse med oljevirksomheten på norsk sokkel de siste 50 årene. Den største ulykken var Alexander Kielland i 1985, 123 omkom i den ulykken. Den ulykken førte til mange tiltak som forsterket sikkerheten på sokkelen, blant annet økt krav til beredskapsopplæring. Over en periode på 3 år anser jeg at kravet til beredskapsopplæringen på land blitt halvert. Om det vil medføre at vi ikke greier å håndtere en storulykke på en kraftfull måte, er det et meget uklokt sparetiltak.

Deepwater Horizon-ulykken i 2010 krevde 11 menneskeliv. Det er anslag på at ulykken kostet oljegiganten BP 250 milliarder, en sum som for eksempel Statoil ville hatt store problemer med å håndtere uten betydelig hjelp fra aksjonærene (staten). Det er en påminnelse om at sikkerhet ikke er en kostnad. Hendelsen på trollfeltet i oktober 2016 kunne endt på samme måte, den var sekunder unna, det kunne blitt farlig og dyrt.

Krever økt vedlikehold

Vi har kuttet mye i vedlikehold og modifikasjoner på sokkelen, alt skyldes ikke effektivisering. Det blir som å slutte å levere bilen på verksted for service og reparasjoner. Man sparer kortsiktig, men hva det vil si for den tekniske tilstander ser man først etter noen år. Det er ikke en besparelse den dagen bremsene svikter.

Er det spart på modifikasjoner det ene året, så opplever vi neste år at det skal spares 30 prosent til, før man rekker å se resultatet av besparelsen året før. Mange av innretningene er langt over den planlagte levetiden, og de krever økt vedlikehold, ikke mindre.

Det kommer opp uforståelige forslag til omorganisering, og mer uforståelig er forslagene til effektivisering, jo lengre og mer fargerike blir Powerpoint-presentasjonene. Vi har forsøkt tidligere å planlegge vekk vedlikeholdet, men det må faktisk personell til for å skru. Nå har vi økonomisk styrt vedlikehold, og hendelsene på Mongstad viser at det ikke er bærekraftig.

Det er en svakhet med den målemanien som vi har i bransjen. Vi måler besparelser og kostnader og styrer etter hva vi ser i speilet. Røde og grønne lamper blinker på en måte som har gjort hele bransjen fargeblind. Det kan medføre en underrapportering av hendelser og feil. Ingen målesystem greier å måle ulykker som ikke oppstår, fordi årsakene til ulykkene er eliminert ved at man har tilstrekkelig kapasitet og kompetanse til å drifte installasjonene til havs på en forsvarlig måte.

Pendelen har svingt for langt

Mange kostkutt har vært helt nødvendig, og det var mange lavthengende frukter. Noen av fruktene lå på bakken og var bare å sparke til siden. Pendelen har sving for langt ut på motsatt side, og særlig leverandørene har merket det godt, kanskje for godt med et stort antall oppsigelser som resultat. At bransjen er syklisk har vi opplevd tidligere, men ikke så hardt som nå.

En av hovedårsakene til mye av kostnadsøkningen i Statoil var drevet av et mål om å produsere mye olje. Målet som Statoil hadde med å produsere 2,5 millioner fat i 2020 har vært med på å drive kostnadene i været, og ført til mange dårlige investeringer med påfølgende store avskrivninger. «Krisen» som er koblet mot oljepris er overkommunisert, da vi har mye av utgiftene i kroner på norsk sokkel, og inntekter i dollar der kursen har steget betraktelig de siste årene. Nå er det økonomene som skal styre oss ut av det, og faren er at vi havner i grøften på andre siden av veien.

Risikoen er at økonomi kommer før sikkerhet. Det alvorlige spørsmålet er om vi er der allerede i dag?

Dette leserinnlegget er tidligere publisert hos Bergens Tidende.