Nina Jensen

er generalsekretær i WWF-Norge. Før det var hun fagsjef, avdelingssjef og havmiljørådgiver samme sted. Hun er utdannet marinbiolog, og har tidligere jobbet i reklamebyrå.

Miljøvern kan være så mye rart. De færreste tenkte nok for noen år siden at en kamp for hva Statens pensjonsfond utland (SPU) – det norske oljefondet – skulle investere penger i, hadde noe med dette å gjøre. Men å få dette fondet til å vri investeringene sine vekk fra fossile plasseringer og deretter over i fornybar energi, handler i aller høyeste grad om miljøvern.

SPU er verdens største, statlige investeringsfond. Markedsverdien av fondet er på svimlende 7.500 milliarder kroner. Hva dette fondet foretar seg, har betydning langt utover dets egne investeringer. Svært mange følger med på oljefondets bevegelser rundt om i verden. Det så vi tydelig for to år siden, da Stortinget enstemmig vedtok å trekke fondet ut av kull– slik WWF og flere miljøorganisasjoner hadde foreslått. Dette var en milepæl, og det tok ikke lang tid før en rekke investorer verden over fulgte etter. I dag ser vi at verdens kullmarkeder er inne i en lang og strukturell nedgang, at aksjekursene for kull går ned, og stadig flere kullselskaper går konkurs. Det virker.

Å si nei er også politisk styring

Denne våren skal det igjen handle om oljefondet på Stortinget. Politikerne skal avgjøre hvorvidt fondet skal få mandat til å investere i unotert – altså ikke børsnotert – infrastruktur for fornybar energi. På tross av at Norges Bank helt siden 2006 har anbefalt at oljefondet skal få investere i unotert infrastruktur, og en lang rekke eksperter, fagfolk og regjeringens egne ekspertutvalg har anbefalt det samme, mener politikerne at «vi må vente litt». Svaret har derfor blitt nei. For alle som lurer: Det å si nei er også politisk styring.

Regjeringen skal denne våren legge fram en ny vurdering av spørsmålet. Mens politikerne sitter og venter, går den fornybare utviklingen i verden med lynets hastighet. Det investeres nå mer hvert år i fornybar energi enn i nye fossile prosjekter, og veksten i etterspørselen etter energi globalt dekkes nå av nye investeringer i fornybar energi.  Denne gangen må svaret bli ja til å gi oljefondet muligheten til å ta del i dette spennende markedet.

Tunga rett i munnen

Infrastruktur kan imidlertid bety så mangt, så her er det viktig å holde tunga rett i munnen. Det kan være veier, jernbaner, flyplasser, vannrør, gassrør, bredbånd eller annen struktur vi trenger i samfunnet. Norges Bank trekker selv fram tre aktuelle bransjer: Energi, kommunikasjon og transport. I alle disse tre bransjene er det mulig å velge prosjekter som bidrar til bedre miljøløsninger; prosjekter som reduserer klimautslipp, som tar vare på naturmangfoldet og som fremskynder den omstillingen Paris-avtalen har satt fart i.

Ved å investere i sol, vind, fibernett, strømnett, tog og andre kollektive løsninger er det gode utsikter til langsiktig avkastning, samtidig som verden dyttes i riktig retning. Samtidig finnes det også prosjekter som skaper nye miljøproblemer. Nye gassrørledninger, flyplasser og motorveier kan også gi god avkastning på kort sikt, men prosjekter som bidrar til klimautslipp er i økende grad forbundet med økonomisk risiko. Et ferskt eksempel er fra Wien der klima satte en stopper for planene om å utvide flyplassen med en ekstra rullebane. Eller Statoils store tapsprosjekt med gasskraftverket på Mongstad, der kroken endelig er satt på døren.

Enorme klimagevinster

Det er kanskje ikke overraskende at WWF mener at oljefondet bør investere i fornybar – og ikke fossil – infrastruktur. Dersom oljefondet får investere inntil 5 prosent av sin portefølje direkte på denne måten, vil det ha enorme klimagevinster. WWF har regnet ut at det kan gi klimakutt som tilsvarer 35 ganger Norges årlige utslipp. I tillegg kommer gevinsten av at flere investorer vil velge å gjøre det samme. Investeringene i fornybar energi har økt eksponentielt det siste tiåret, men for å nå klimamålene må investeringer i fornybart tredobles og energieffektivisering økes åtte ganger innen 2035, ifølge Det internasjonale energibyrået (IEA). Dette er derfor ikke bare en stor markedsmulighet, men også helt nødvendig for å nå målene som er satt i Paris-avtalen.

Politiske beslutninger så vel som investeringsbeslutninger fattes nå daglig for å nå det målet. I et nullutslippssamfunn har vi ikke bruk for nye investeringer i rør til verken gass eller olje, eller annen ny infrastruktur som binder oss fast til fossile energikilder. Det er dårlig butikk å sette pengene i noe som verden raskt vil trenge å fase ut.

Finansielle argumenter

Det er tunge finansielle argumenter for å la oljefondet få investere i infrastruktur for fornybar energi: Norges Bank – og alle de som er inn i dette markedet – sier at slike investeringer vil bedre forholdet mellom avkastning og risiko ved å bidra til å diversifisere og spre risiko. Flere rapporter fra blant annet Stanford, Bloomberg, OECD og IRENA, viser at infrastruktur for fornybar energi har en veldig attraktiv avkastningsprofil og er særlig egnet for langsiktige institusjonelle investorer. Sunn fornuft, kalles det, og det bør stortingspolitikerne være tilhengere av.

Et ankepunkt har vært at investeringer i unotert infrastruktur kan gjøre oljefondet mer sårbart for korrupsjon eller politisk risiko. Dette er forhold som håndteres godt av tilsvarende investorer allerede – i et økende marked. Oljefondet forvaltes av et svært kompetent miljø som allerede håndterer denne typen risiko i en lang rekke sammenhenger, blant annet når de investerer i eiendom i hele verden. Det er ingen grunn til å tro at Yngve Slyngstad og hans fondsforvaltere i Norges Bank ikke skulle kunne håndtere risiko like godt som andre investorer.

Den fornybare revolusjonen

Gjennom å investere mer og raskere i fornybar energi kan vi både kutte klimautslipp, møte et økende energibehov og sikre langsiktig verdiskaping.  Vi miljøvernere har lenge blitt beskyldt for å være naive når vi hevder at det skal være mulig å tjene penger på noe som faktisk gjør godt både for jordkloden og økonomien. Heldigvis ser vi i økende grad at dette skjer. Jeg er optimist av natur, og jeg tror at det også i Finansdepartementet begynner å melde seg en økende forståelse av og ønske om å la oljefondet få tjene penger på den fornybare revolusjonen. Skulle det fortsatt ende med et nei fra regjeringen denne våren, setter jeg min lit til Stortinget. Det er ingen tid å miste.