Hovedbudskapet fra bransjen er overtydelig:  Vi skal leve av olje i Norge i mange tiår til. Kronargumentene er at oljen finansierer velferden vår, at den norske oljen er renere enn annen olje og verden  trenger mer energi.  Inntrykket vi sitter igjen med er  at her er det «business as usual».

wenche skorge_ny

Som medieviter og professor Øyvind Ihlen har vist i boken «Petroleumsparadiset. Norsk oljeindustris strategiske kommunikasjon og omdømmebygging» har oljenæringen i Norge vært flink til å definere egne interesser som samfunnets interesser.

Liv og lære spriker

Oljeindustrien setter store ressurser inn på å vinne fram med sine prioriteringer, og blir belønnet for det. I dagens situasjon støtter hele regjeringen, store deler av opposisjonen og nær sagt enhver ordfører langs kysten oljebransjens agenda. Money talks, som det heter på engelsk, og kombinert med målrettet lobbyvirksomhet gir det full uttelling for oljenæringen, til tross for at Erna og samarbeidspartnerne hennes snakker stadig varmere om omstilling. I potten ligger Lofoten og Vesterålen.

I olja spriker liv og lære. Det er et stort paradoks at denne næringen som liker å se seg selv som en innovativ spydspiss, jobber så hardt for å få lov til å fortsette som før. På samme måte er det er stort gap mellom bransjens uttalte vilje til samfunnsansvar, herunder klimaansvar, og den sterke satsingen på konvensjonell, og enda verre, ukonvensjonell olje, i det praktiske livet.

Steiner for brød

Denne vinteren måles temperaturer i Arktis opp mot 20 grader over normalen, og sommertemperaturene i Midt-Østen i fjor var flere steder på grensen av det som er levelig for mennesker. Klimaendringene tvinger folk på flukt. I en slik situasjon er snakket om olje for velferd Norge som å gi den sultne steiner for brød.

Kjernespørsmålet er hvordan oljeindustrien vil bidra til at vi når klimamålene. Vi vil se planene som er forenelige med henholdsvis 1,5 og 2 graders oppvarming. Dette er det samfunnsansvaret som hviler på oljens skuldre nå. Inntil dette spørsmålet er besvart, vil alt annet framstå som utenomsnakk og tåkelegging.

Men faktum er at bransjen er ganske gode på utenomsnakk. De er ikke kommunikasjonsvinnere for ingenting.

Er oljen selve livet?

Statoils Øistein Johannessen hadde nylig en innlegg i Sysla som illustrerer dette. Her heier han på hydrokarbonene og petroleumsproduktet plast i en finurlig kombinasjon av kjemiundervisning og  politisk påvirkningskommuniksjon. Det fundamentale budskapet er at plasten er en integrert del av det høyteknologiske moderne livet, og at det det ikke finnes alternativer. (Sitat:) «… den enkle slutningen om at det grønne skiftet, og fornybar energi vil gjøre hydrokarboner overflødig, er en grov og alvorlig feilslutning».

Artikkelen inneholder også, blant mye annet, en hyllest til grunnstoffet karbon som kan danne lange molekylkjeder og er til stede i alt liv på jorden, og som sammen med hydrogen danner hydrokarboner – altså olje og gass. Er det underliggende budskapet at oljen er selve livet?

Dette høres nesten ut som variant av fjernsynsreklamen som ble kjørt i USA med tittelen «CO2 er liv»; et utsagn som kan være både sant og usant. I en faktabasert diskusjon om oljens framtid er påstanden irrelevant.

En halvsannhet

Oljebransjens svar på Albert Åbergs hemmelige venn trekkes fram, CO2-fangst og lagring. Faktum er at Statoil har brukt om lag 7 milliarder av statens kroner på å utvikle den fangst- og lagringsteknologien som er nødvendig for å fikse klimaet, og har ennå ikke klart det.

Den teknologien som brukes på Sleipner og Snøhvit er bare en liten del av det skal til.  Her har vi altså med en halvsannhet å gjøre.

Så kommer det retoriske trumf-kortet: Det erkjennes i artikkelen at dette dreier seg  «komplekse problemstillinger».  Slik nøytraliseres den folkelige motstanden.  Samtidig framstår man selv som kompetent, kunnskapssøkende og etisk høyverdig, ettersom man har tatt hensyn til den brysomme kompleksiteten.

Skal fortsette som før

Artikkelen er spekket med positivt ladede nøkkelord som bærekraft, innovasjon, ansvar, sysselsetting og velferd. Dersom man ikke analyserer teksten, men bare lytter til melodien, er etterlatt inntrykk beroligende.

Men så kommer sluttsatsen:  «En verden som nærmer seg 9 milliarder mennesker vil trenge både energi og produkter, og det på en mest mulig miljø- og klimavennlig måte. Til det vil hydrokarboner spille en viktig rolle i mange tiår. Det er greit å huske på. Ikke minst i et land som lever av å produsere dem».

Budskapet er ikke til å ta feil av.  Det meste skal fortsette som før. Helt til slutt trekkes det moralske kortet, også det et gammelt bransjeknep. Næringens talsmann hever pekefingeren og minner om at oljen er vårt eksistensgrunnlag.

Det fjerde bud

Den som tenker assosiativt kan her fort ledes til det fjerde bud, litt omskrevet: du skal hedre din olje så det går deg godt og du får leve lenge landet.

Og  slik fordufter klimasamvittigheten til fordel for oljebransjens hardt arbeidende menn.

(Egenerklæring: Jeg er en stor beundrer av oljebransjen og dens bidrag til samfunnet. Jeg kjenner Øistein Johannessen og jeg kan garantere at han er en bra mann. Den dårlige samvittigheten svir litt nå. Det er ikke tull).