Elisabeth Grieg

er medeier i Grieg Gruppen, styreleder i Grieg Star Group, administrerende direktør i Grieg International. Sitter i styret i blant annet Nordea og SOS Barnebyer, og har tidligere hatt verv i Norges Rederiforbund, Statoil, Hydro, NHO og Garanti-instituttet for Eksportkreditt (GIEK).

Alle skip plikter å berge mennesker i nød på sjøen. Sjøfolk legger om kursen og hjelper til, når åpne småbåter som er fylt til randen med desperate flyktninger får problemer i åpent hav. Etter at grenseovergangene på landfjorden er blitt stengt, er havet blitt en ny og livsfarlig fluktrute for mennesker fra blant annet Libya og Syria.

Verkende sår

Sjøfolkene stiller ikke spørsmål med det som de oppfatter som sin soleklare plikt til å hjelpe og vise medmenneskelighet. Behandlingen som vi her hjemme tilbyr mindreårige asylsøkere, fremstår for meg som en grell kontrast. Det er et verkende sår i det norske velferdssamfunnet. Anstendighet og medfølelse ser ut til å ha gått tapt i en jungel av prinsipper og paragrafer.

Fra vondt til verre

Redd Barna presenterte for et par uker siden sine funn etter å ha gått gjennom norsk politikk overfor flyktningebarna gjennom de siste 20 årene. Rapporten forteller om fremskritt på flere områder, men den er også en trist påminnelse om at Norge på viktige områder fortsatt mislykkes. Det siste året har det gått fra vondt til verre for asylbarna, er Redd Barnas klare konklusjon.

Tung å bære

Det er alvorlig at vi ikke klarer å gi disse barna et anstendig og trygt omsorgstilbud. Mange kommer alene, men med en livserfaring som ville vært tung å bære selv for de mest robuste av oss.

Kanskje blir de sittende i årevis på mottak, uten profesjonell bistand til å bearbeide sine opplevelser eller stabil kontakt med et normalt hverdagsliv. Hele tiden med frykten for utsendelse hengende over hodet. Det er jo ikke så rart at dette er en situasjon som skaper flere problemer enn den løser.

Tvangsretur

Men nå satser altså våre myndigheter igjen på en effektiv løsning – tvangsretur. Mens vi trekker oss forsiktig ut fra Afghanistan, sender vi mindreårige tilbake til en uviss skjebne i Kabuls gater. Mens vi demonstrer mot vold og overgrep i Midt-Østen, sendes barn tilbake til en usikker fremtid i overfylte palestinske flyktningleire. I et stadig økende tempo.

Så langt i år har nesten 550 barn blitt tvangssendt ut av Norge, og flere skal det åpenbart bli.

Hva det gjør med oss

Jeg synes det er fortvilende å tenke på situasjonen til disse barna. Men jeg er også dypt urolig for hva det gjør med oss. Vi må rett og slett finne en vei til å håndtere dilemmaene i asylpolitikken uten å miste vår egen medmenneskelighet.

Det gjør vi åpenbart ikke i dag. For hvordan kunne ellers regjeringen komme frem til at Norge dessverre ikke hadde ressurser til å hjelpe menneskene som skadet og livredde hadde flyktet fra blodbadet i Syria og som desperat ba om vår hjelp?

Uskrevne lover

Det er den samme desperasjonen som får mennesker til å  risikere sitt eget liv om bord  i skrøpelige, overfylte farkoster. Rederne vet at de er blitt et mål for kyniske menneskesmuglere, men sier at det er uaktuelt å gjøre noe annet enn å redde flyktningene.

For dem er det en selvfølge å følge sjøens uskrevne lover om å hjelpe folk i nød. Slik norske sjøfolk har gjort på alle hav, bestandig.

Varmt hjerte

Selv glemmer jeg ikke kaptein Arne Rinnan. Som sto rakrygget på broen av «Tampa», og holdt hodet kaldt, ryggen rak og hjertet varmt mens storpolitikk og internasjonal juss stormet rundt skipet.

Det er over 13 år siden nå, men jeg håper dere fortsatt husker hvordan Arne Rinnan og resten av mannskapet på Wilh.Wilhelmsen-skipet «Tampa» reddet de 433 båtflyktningene som var tatt om bord etter et forlis i det Indiske Hav.

«Min plikt»

«Jeg er ingen helt. Jeg har bare gjort min plikt», sa Arne Rinnan. Jeg lurer på om regjeringskollegene tenker det samme hver gang meldingen tikker inn om at nok et barn er tvangssendt ut av Norge og tilbake til de krigslignende forholdene de rømte fra?

Jeg forstår at integrering er utfordrende og at asylpolitikken er linedans i et minefelt.  Og at flyktningene som plukkes opp fra sjøen havner i det samme systemet som alle andre, slik at den endelige skjebnen deres ikke nødvendigvis skiller seg fra andre som er på flukt.

Men vi kan ikke se oss i speilet og nikke fornøyd til dagens situasjon. Hånden vi rekker ut til de minste og mest sårbare er rett og slett for kald.

Vi må kunne kreve mer av oss selv, om ikke annet at vi ganske enkelt «gjør vår plikt».

Les også Elisabeth Griegs tidligere kommentarer på Sysla: