Leif Sande

er leder i LO-forbundet Industri Energi,  leder for energiseksjonen  i den globale fagorganisasjonen IndustriAll og styremedlem i Industriansatte i Norden. Startet karrieren som prosessoperatør og klubbleder på Mongstad, men har vært tillitsvalgt på heltid i de siste 25 årene. Representerte i mange år SV i kommune- og fylkespolitikken, og som vara på Stortinget, men er i dag medlem av Arbeiderpartiet.

Det er ingen tvil om at kostnadene på norsk sokkel har løpt løpsk. Ansvaret for dette må oljeselskapene og myndighetene ta på sin felles kappe.

De har i beruselsen fra de større oljefunnene de siste årene latt utviklingen gå nærmest over stokk og stein, uten på noen måte å reagere, verken i forhold til kostnadsnivå, sikkerhet eller klare advarsler fra de ansatte.

Meldingen fra havet

Når vi spør våre medlemmer som jobber uti havet får vi høre dette:

  • Feilslått planlegging og prosjektering
  • Overdreven rapportering
  • Endeløse utredninger av eksterne miljøer på land
  • Alt settes ut på entreprise
  • Underdimensjonering av nybygg og nye felt
  • Feil bruk av ansatte
  • Utydelighet på omfang og prising
  • Outsourcing, uten noen som helst påviste gevinster
  • Konsulentbruk
  • Overdreven bruk av overtid, sign on fees, lojalitetsbonuser og så videre.

Altfor høy aktivitet

Norsk petroleumsvirksomhet anno 2014 kan oppsummeres med følgende: Et altfor høyt aktivitetsnivå.

Fra 2004 har investeringene på sokkelen steget fra 70 milliarder kroner til rundt 220 milliarder kroner: En tredobling på ti år!

Oljedirektoratet skriver i en rapport 20. oktober i fjor, at: “Et høyt aktivitetsnivå har i denne perioden gitt et presset marked for alle prosjektene. Det har resultert i knapphet på ressurser og kompetanse samt økte priser på innsatsfaktorer. Dette har bidratt til å forsterke de negative effektene på framdrift og kostnader i prosjektene.”

Legger skylda på ansatte

Jeg har i flere år advart mot at et økt aktivitetsnivå bidrar til inflasjon og todeling av økonomien. Først og fremst av hensyn til sikkerheten for våre medlemmer, hensynet til fastlandsøkonomien og hensynet til kostnadsutviklingen på sokkelen.

Men myndighetene og oljeselskapene har latt det stå til. Når problemene i form av svekket konkurransekraft kommer til overflaten, så prøver de å legge skylda på de ansatte.

Systematiske angrep

Vi har de siste årene sett kraftfulle og systematiske angrep fra arbeidsgiversiden og myndighetsorganer på 2-4 rotasjonsordningen og de offshoreansattes lønninger. Eivind Reiten stilte seg velvillig til rådighet som våpendrager i angrepene på 2-4 i Rigg-utvalget han ledet for kort tid siden.

Feil diagnose

Å legge skylda for kostnadsnivået på norsk sokkel på de ansatte, og nøre opp om fordommer, blir ikke bare for enkelt. Det blir en direkte feil diagnose. Det viser vedlagte illustrasjon klart og tydelig.

Myndighetene har satt ned utvalg for å se på situasjonen. Men det sier seg selv at når utvalgene bemannes med de største synderne, så blir konklusjonene deretter.

Tallenes tale

De ti siste årene har drifts- og feltkostnader økt med 250 prosent og riggratene med 500 prosent, ifølge Econ Oil & Gas.

De ansattes lønninger på norsk sokkel har i samme periode økt med 50 prosent, ifølge Norsk Olje og Gass` lønnsstatistikk per 1.januar.  Det er det samme som for de fleste ansatte på fastlandet Norge.

For toppsjefene er bildet annerledes: Bare i fjor økte lønningen til administrerende direktører i oljevirksomheten i snitt med 21 prosent, ifølge teknisk beregningsutvalg.

Mister konkurransekraft

Den eneste gruppen som har vært ansvarlig på norsk sokkel er de ansatte, mens arbeidsgiverne har rotet bort penger helt hinsidig.

Toppledelsen i oljeselskapene har stilt oss i en situasjon der selskapene er i ferd med å miste konkurransekraft.

Og det er de ansatte som må lide gjennom oppsigelser, outsorcinger og angrep på sine lønns- og arbeidsvilkår.

Bonuser uten effekt

Vi har nettopp gjennomført lønnsoppgjør for store ansattgrupper offshore, og i tråd med rammen for frontfaget.

Men hva hjelper det at de ansatte viser ansvarlighet når noen oljeselskap før lønnsoppgjøret deler ut bonuser fra mellom 20.000 til 200.000 kroner til våre medlemmer?

Slike bonuser har overhode ingen dokumentert effekt, utenom en.  Nemlig at de gir arbeidsgiveren ryggdekning til å heve sine egne lønninger og bonusordninger.

Toer sine hender

Oljedirektoratet som selv i ettertid peker på aktivtetsnivået som en hovedårsak til et høyt kostnadsnivå, har et betydelig ansvar.

De sitter på alle de virkemidlene som kunne vært brukt for å begrense aktivitetsøkningene, men har toet sine hender.

Det bør de slutte med.

Isteden bør de stikke fingeren i jorda.

Fortsatt attraktiv

Til tross for høyt kostnadsnivå er norsk sokkel fortsatt attraktiv.

Vi har den største utvinningsraten, vi er best til å ta i bruk ny teknologi, vi har den beste HMS-standarden, vi har de beste rammebetingelsene for oljeindustrien, og vi har solide inntekter til staten som den viktigste motoren i velstandsutviklingen.

 Holder «amerikaniseringen» unna

Ingenting av dette skyldes arbeidsgiveren som gjør alt de kan for å innføre “amerikanisert” arbeidskultur i Norge.

Tvert om, vi har klodens mest veldrevne sokkel på grunn av fagforeningene og den norske trepartsmodellen som tvinger frem samarbeid og medinnflytelse.

Det er på grunn av at vi har klart å holde den “amerikaniserte” kulturen på en armlengdes avstand at vi har oppnådd disse resultatene.