Eirik Wærness

er direktør og sjeføkonom i Statoil, og styremedlem i Finanstilsynet og SNF. Synspunktene i artikkelen er forfatterens egne og ikke nødvendigvis delt av disse institusjonene.

Arbeidsledigheten er høy i mange land, særlig blant unge, og også blant unge med høy utdanning. Samtidig vokser økonomiene og verdiskapingen, målt ved bruttonasjonalproduktet. Kapitalavkastning og produktivitetsutvikling bidrar til “arbeidsløs” vekst i mange land. Ny teknologi gjør det mulig å produsere varer og tjenester omtrent uten innsats av arbeidskraft i selve produksjonen. Roboter, digitalisering, kunstig intelligens og “skrivebordsindustri” muliggjør automatisering og fjerning av arbeidsplasser “ingen” vil ha, men også en rekke arbeidsplasser som er populære og selve grunnlaget for inntektsskapende aktivitet for mange.

Ja, en stor del av meningen med livet er for mange knyttet til meningsfullt lønnsarbeid. Nå står vi i en situasjon der teknologien kan gjøre det mulig å fjerne hundrevis av millioner av slike jobber og redusere produksjonskostnadene dramatisk, og der det langt fra er gitt at nye jobber vokser frem til erstatning for de som forsvinner. Skal vi unngå at denne utviklingen skjer hodeløst og tilfeldig, med uante konsekvenser, og ikke minst velge hvilke jobber som skal erstattes av teknologi, må politikken tas i bruk.

Robotene kommer

Hva er det vi snakker om? Menneskelige kunderådgivere i SEB bank er nå i konkurranse med Amelia, en “ansatt” robot som lærer av å lytte til sine menneskelige kolleger, eller riktigere, konkurrenter. Kundene vil etter hvert snakke med en maskin, i en sterk utvidelse av ordgjenkjennelsesteknologien vi har blitt vant til allerede. Førerløse biler hausses opp av politikere og teknologier, ofte i et misforstått håp om lavere energiforbruk og reduserte miljøkonsekvenser.

Først og fremst kan slike løsninger bidra til økt transport, men også til å fjerne alle verdens sjåførjobber i godstransport på vei og i jernbane, lufttrafikk og sjøfart. Det er selvsagt kun politikk som står i veien for at ikke alle lokomotivførere allerede i dag erstattes av roboter. Når Erna Solberg smilende tester en førerløs buss i Bergen i beste sendetid på Dagsrevyen, er det kult, men også tankevekkende i forhold til flere dimensjoner ved den teknologiske utviklingen.

Les også:

Høyere verdiskaping

For det første er det bra at teknologien gir oss muligheter til høyere verdiskaping, lavere kostnader og høyere effektivitet som kan komme oss alle til gode, og særlig i de tilfellene der helseskadelige, monotone og slitsomme arbeidsplasser blir erstattet av følelsesløse maskiner og dataprogrammer.

Hvis vi i tillegg øker sikkerheten i trafikken, i hjemmene og i naturen, har det positive virkninger. Det samme gjelder bruk av digital teknologi og store datamengder til fjernstyring, reduksjon og utjevning av energiforbruk, reduksjon av vedlikeholdskostnader osv., som er noe energisektoren jobber med.

Politisk spørsmål

For det andre er det nødvendig å tenke gjennom hvordan vi skal organisere og fordele det gjenstående arbeidet, det som ikke kan erstattes av teknologi. Hva dette er, er som sagt et politisk spørsmål, ikke et teknologisk. Teknologien setter ikke grensene.

Det er lett å se for seg alle de manuelle jobbene som forsvinner, men digitaliseringen stopper ikke der. Yrker i tjenestesektoren, med høye krav til utdannelse, er også gode kandidater for automatisering. Vi må velge om vi vil ha roboter som barnehageassistenter, revisorer, lærere, leger og pleiemedhjelpere, blant annet ut fra hva kundene (foreldrene, barna, selskapene, pasientene og de pleietrengende) ønsker. Det kan jo være vi ønsker menneskelige tjenesteytere, selv om de skulle være dyrere. Pris er ikke alt, verken når vi kjøper bil, spiser på restaurant eller kjøper barnehage- og pleietjenester.

Potensiell fordelingskonflikt

En interessant artikkel av sosiologiprofessor Hughes (2014) ved Trinity College i Connecticut viser til en liste med ulike jobber etter sannsynligheten for om de kan erstattes av datamaskiner. Telefonselgere og regnskapsførere (99 og 95 prosent sannsynlighet) kommer svært høyt på denne listen, prester (0,8 prosent), personlige trenere (0,7 prosent) og tannleger (0,4 prosent) svært lavt. Økonomer (43 prosent) er sånn midt på treet, litt foran skuespillere (37 prosent) og bak trafikkflygere (55 prosent).

Jo flere jobber som erstattes, desto flere er det å dele det gjenværende arbeidet på. Hvordan skal det gjøres? Hvordan skal vi håndtere den potensielle fordelingskonflikten mellom mye arbeid for de få og mye fritid for de mange? Eller vil vi nok en gang oppleve at teknologiutviklingen fører til at flere nye jobber dukker opp, til erstatning for de som forsvant?

Noen få som tar eierskap

For det tredje er det kritisk nødvendig å ta stilling til fordelingen av verdiskapingen når vesentlig færre arbeider og noen få kapitalister (eiere av kapitalen, dvs. robotene og teknologien) tar eierskap til en stadig større del av den samlede, økende verdiskapingen. Amelia mottar “lønn” – men det er vel eieren eller den som har programmert og bygget henne som har glede av “lønnen”?

Og det er vel ingen som tror at eieren av en førerløs buss ikke må betale for programvaren som kjører bussen? Professor Kalle Moene ved Universitetet i Oslo (DN, 2. september 2016) har i DN påpekt at det er på tide å seriøst diskutere innføring av universell grunninntekt før det er for sent – før eierne av teknologien har stukket av med alle pengene og ikke ønsker å dele.

På et eller annet tidspunkt er det også slik at dersom all verdiskapingen havner i hendene hos svært få, blir det liten etterspørsel etter, og dermed verdiskaping fra, de tjenestene som kapital, roboter og datamaskiner produserer. Historien viser godt hvor viktig det er å sette en stor del av folket i stand til å kjøpe varer og tjenester av hverandre.

Multiplikatorvirkingen av en krone her og en krone her skal en ikke kimse av. Når all inntekt er konsentrert til de som sparer alt, blir det liten verdiskaping. Og da blir igjen lite investeringer i den nye teknologien…

Skjevere inntektsfordeling

Inntektsfordelingen i store deler av verden har blitt skjevere i mange land de siste tiårene. I noen land har den blitt mye skjevere og trolig bidratt til protestvalg og overraskelser av typen Brexit, Trump og kanskje også Italias folkeavstemning.

En gruppe globale økonomer har nylig påpekt i en felles uttalelse betydningen av at inntektsulikheter reduseres, og at sammenhengen mellom teknologiutvikling og forholdet mellom kapitalinntekter og arbeidsinntekter adresseres. Dagens skjevheter er imidlertid bare blåbær i forhold til det som kan komme når hundrevis av millioner mennesker blir gjort arbeidsledige på teknologiens alter, og vi ikke har blitt enige, på forhånd, om hvordan inntektene skal fordeles.

Kanskje er det på tide å diskutere hvordan vi kan sikre hvordan befolkningen skal ha tilstrekkelige inntekter til å betale for de tjenestene robotene leverer og samtidig ha penger til å dra nytte av all den fritiden vi får tilgjengelig? Dette må adresseres og koordineres globalt, på samme måte som andre former for kapitalbeskatning, siden kapitalen som kjent er mobil og kan flyttes fra land som skattlegger den høyere enn nabolandene.

Myriaden av overføringer

Skulle vi innføre universell grunninntekt slik at hver innbygger får en andel av verdiskapingen, uavhengig av arbeidsinnsats, må vi selvsagt og særlig i de skandinaviske land diskutere hvilke av vår myriade av offentlige overføringsordninger en slik ordning skal og må erstatte. I tillegg ville vi møte protester fra alle de ansatte i overføringsbyråkratiet som blir overflødige ved en slik reform. På den annen side – når vi forstår at de ansatte i både det byråkratiet og alle andre organisasjoner er i ferd med å miste jobben til teknologien uansett, kan det jo hende at motstanden mot grunninntekt svekkes?

 

Les flere av Eirik Wærness` kommentarer på Sysla: