Eirik Wærness skriver 19. oktober i Sysla at Statoil har «forsøkt å illustrere en mulig energimiks fra i dag til 2040  og forbi som er konsistent med 2-gradersmålet».

Dessverre er det vanskelig for utenforstående å sjekke og etterprøve om Statoils analyser er basert på gjeldende kunnskap om togradersmålet. Dette er både beklagelig og betenkelig.

Det kan ikke være slik at utenforstående må gjette seg frem til hva Statoil legger til grunn for sine scenarioer når disse har direkte innvirkning på Norges politikkutforming. Siden problemstillingen er av særdeles stor viktighet langt ut over Norges grenser – vi snakker tross alt om en menneskeskapt klimaendring som påvirker dagens og fremtidige generasjoner og jordens økosystemer – ville det være naturlig at Statoils analyser sikres av uavhengige eksperter som kan komme med objektiv, etterrettelig og etterprøvbar informasjon til sine eiere.

Store utslipp

Basert på tilgjengelig beskrivelse av Statoils såkalte Renewal Scenario i Energy Perspectives 2015, som Wærness refererer til, viser våre beregninger at dette scenariet vil føre til så store utslipp frem til 2040 at selv nullutslipp etter 2040 vil gi en sannsynlighet på mellom 25-33 prosent for å overskride togradersgrensen (*).

Det er selvsagt ikke et slikt scenario som trengs for å begrense menneskeskapt, global klimaendring, men et med betydelig lavere utslipp.

Videre er fornybarscenarioet nevnt over kun ett av alternativene i Energy Perspectives.  Det er Reform-scenarioet som det vies mest plass til og som brukes som referanse for de to andre scenarioene, og derfor må anses som den mest sannsynlige utviklingen av verdensmarkedet. I Reform-scenarioet står det i klartekst at tross strammere rammebetingelser vil utslippene være høyere enn det som kan tillates innenfor togradersgrensen (**).

Karbonbudsjettet

Basert på beskrivelsen av Reform-scenarioet er det rimelig å anta at Statoil, som ifølge siste årsrapport er «et teknologidrevet energiselskap som hovedsakelig er involvert i leting og produksjon av olje og gass», legger sine forretningsplaner deretter. Dette referansescenariet ligger betydelig høyere enn lavkarbonscenarioet, og heller ikke her er det rom for CO2-utslipp etter 2040 hvis karbonbudsjettet ikke skal overskrides.

Statoil har forsøkt å illustrere en energimiks som skal være konsistent med togradersmålet, men vi kan ikke se at de har klart det.

I så fall er det uredelig av Statoils sjeføkonom å skrive at de styrer selskapet i tråd med den politisk vedtatte togradersgrensen, IPCCs vurdering av klimaforskningen og IEAs vurderinger av hva som trengs i energisektoren for å holde seg under denne grensen. Selskapet skrev i 2013 i et svarbrev til CERES at de ikke tror IEAs lavkarbonscenario er mulig å oppnå, selv med sterkere pålegg fra myndigheter.

Kanskje ikke så farlig siden de likevel ikke tror på slike scenarioer? Jo, dette er farlig både for menneskeheten og jordens økosystemer.

 

 

(*) Dette følger av tall fra det globale karbonprosjektet og Meinshausen et al. (2009) . Dette er anerkjente og velkjente kilder som vi oppfordrer Wærness til å sjekke og eventuelt utfordre. Statoil oppgir ingen referanser i sine Energy Perspectives.  Dette er en uetterrettelig praksis som det er underlig at aksjonærene inkludert Norges befolkning via Olje- og Energidepartementet har akseptert frem til nå.

(**) Fra Energy Perspectives 2015, s. 3 (vår utheving): «Reform is a story about gradual development towards an energy future defined by tightening of energy and climate policies, emission standards and other framework conditions as signalled by governments leading up to the climate conference in Paris. It portrays a significant and by historical standards sharp improvement in energy efficiency, gradually increasing carbon prices and rapid increase in renewable energy. However, the energy related CO2 emissions remain significantly higher than prescribed by the 2-degree target on global warming. The consequence of this is gradually increasing costs of climate change, which we have taken into account through a reduction in the economic growth rates towards the end of the period.»

 

Ragnhild Freng Dale er stipendiat ved Scott Polar Research Institute, University of Cambridge. Helge Drange er forsker ved Geofysisk institutt og Bjerknessenteret for klimaforskning, Universitetet i Bergen. Peter M Haugan er forsker ved Geofysisk institutt, Universitet i Bergen. Dette innlegget er en oppdatert versjon av et innlegg som var publisert noen få minutter tidligere i uken, men som ble trukket tilbake på grunn av en feil med lenkingen. Feilen ble begått av Sysla-redaksjonen, og er nå rettet  opp.