Johannes Mauritzen

er postdoc ved NTNU, Institutt for industriell økonomi og teknologiledelse

Følger man med i amerikansk politikk, vil man kanskje tro at det ikke finnes noe som de to politiske partiene kan bli enig om, dette har også omfattet energipolitikk.

Demokratene – helt fra Jimmy Carter installerte solcellepaneler på taket på Det Hvite Huset, har støttet fornybar energi.

På den andre siden, har den republikanske sidens politikk vært preget av en dyptgående skepsis til klimaendring og en energipolitikk som kan oppsummeres med “Drill, Baby, Drill!”

Men i en politisk avtale som fikk lite oppmerksomhet kun et par uker etter klimatoppmøtet i Paris i fjor, ble demokrater og republikaner enige om å forlenge skattelette for de som investerer i sol- og vindkraft som en del av et større budsjettforlik.

Fra uenighet til unison støtte

Fornybar energi går fra å være en partipolitisk sak i verdens største økonomi, til noe alle støtter.

Som en følge av finanskrisen og den økonomiske stimulanspakken som ble innført i 2008, kunne man få 30 prosent av investeringskostnadene for solkraft som skattefradrag.

Men fradraget skulle løpe ut i slutten av 2016, og gitt den generelle uviljen til å samarbeide blant partiene, var det få som trodde at det ville være mulig å forlenge investeringsstøtten til fornybar energi.

Imidlertid overrasket partiene i kongressen mange ved å bli enig om et budsjettforlik, og som en del av dette skal skattefradraget nå forlenges til ut 2019 og deretter gradvis reduseres til 2022.

Vindkraftprodusenter har fått et skattefradrag basert på produksjon og dette fradraget har flere ganger løpt ut og deretter fått midlertidig fornyelse. Dette har ført til en ”boom-and-bust” investeringstrend i markedet.

Nå får vindkraftinvestorer en subsidie som skal gradvis avta fram til 2020.

100 GW ekstra

For investorer i ny vind- og solkraft var budsjettforliket og forlengelsen av skattefradragene en viktig, og uventet, seier.

GTM Research, et konsulentselskap, anslår at det kommer til å føre til 100 ekstra gigawatt i solkraftinvesteringer i USA i løpet av de neste årene – noe som tilsvarer energiproduksjon fra flere titalls store kjernekraftverk. Det er forventet omtrent like mye ekstra kapasitet i vindkraft også.

Demokratene har lenge støttet fornybar energi og kampen mot klimaendring som en del av sin politisk plattform. Men den brede støtten som kom fra republikanerne er overraskende.

Mange i partiet, inkludert nesten alle av de nåværende presidentkandidatene, har uttalt en skepsis til nødvendigheten av å bekjempe klimaendring.

Riktignok kunne republikanerne trekke fram hevingen av forbudet mot eksport av petroleumsprodukter som en seier for deres side. Men dette forbudet, som har sin opprinnelse i energikrisen på 1970- og 80-tallet, var utdatert og hadde få sterke tilhengere. Det aller meste av petroleumsproduksjonen i USA kommer uansett til å forsyne den enorme interne etterspørselen.

Tverrpolitisk

Det er imidlertid grunn til å tro at støtte til sol- og vindkraft har begynt å bli en av de få sakene i amerikansk politikk som kan beskrives som tverrpolitisk. Delstater med mye vindkraft – som Iowa, Texas; og solkraft, som Arizona, Nevada og North Carolina, er noen av de mest politisk konservative i USA.

Fornybar energi har blitt en stor og innflytelsesrik industri i disse statene, med mange forholdsvis godt betalte arbeidsplasser.

Det har til og med oppstått politiske grupper fra høyresiden som støtter investeringer i fornybar energi.

En gruppe som heter Green Tea Party ble opprettet til å kjempe i mot restriksjoner på solkraft i Arizona og Nevada som kraftselskapene i disse statene ville innføre.

Mulighetene til å generere sin egen strøm i konkurranse med et statlig regulert monopol ble sett som noe som passet fint inn i høyresidens ideologi om frie markeder og individualitet.

Økonomi veier tyngre enn ideologi

Men til syvende og sist, veier nok økonomi tyngre enn ideologi. Vind- og solkraft har vokst fra å være nisje-teknologier som krevde store subsidier i noen få, små markeder, til å bli store industrier med brede markeder og muligheten for en selvforsterkende teknologisk og industriell utvikling.

Disse markedene og industriene har ført til direkte og indirekte lobbyvirksomhet som aktivt påvirker politikken. Dette blir en selvforsterkende syklus med større og sterkere industrier som presser politikken, som til gjengjeld hjelper fram enda sterkere industrier.

En rapport fra MIT fra 2015 beskriver den dramatiske endringen som allerede har skjedd i sol- og vindkraftindustriene:

  • Vindkraftkostnadene falt gjennomsnittlig med 5% per år de siste 40 årene
  • Solkraftkostnadene, hovedsakelig fotovoltaiske paneler, har falt med gjennomsnittlig 10% per år
  • Siden 1976 har prisene på fotovoltaisk paneler falt med 99%
  • Vindkraft er nå konkurransedyktig de fleste steder i USA
  • Solkraft er konkurransedyktig i store deler av det solrike sør og sørvestlige USA
  • De siste tretti årene har sol- og vindkraftkapasiteten fordoblet seg hvert tredje år
  • I perioden 2000-2014 har kostnadene av å unngå karbonutslipp ved å bytte fra kull til sol sunket med 85%

Det kommer også fram i rapporten at om det blir installert like mye vindkraft og solkraft i framtiden som alle land har lovet i forkant av Paris-møtet, så kan solkraftkapasiteten femdoble seg og vindkraftkapasitet tredoble seg fram til 2030.

Utviklingen fortsetter

Videre, slår rapporten fast at siden prisene på sol- og vindkraft har en tendens å synke i takt med installert kapasitet, så kan man gi et konservativt og rimelig anslag på at kostnadene på vind- og solkraft kan synke med ytterligere 30 og 50 prosent.

Kostnaden ved å bytte fra kull til sol og vind vil i så fall bli negativt.

Det vil si, man må betale eiere av kullkraftverk til å fortsette å produsere strøm i stedet for å legge ned kraftverket og bytte over til vind- eller solkraft.

I valgkampen for å bli president i 1992, brukte Bill Clinton uttalesen “It’s The Economy, stupid!”, til å beskrive hva velgerene var opptatt av.

Noe lignende kunne bli sagt om framtiden til fornybar energi i verdens største økonomi. Verken demokratene eller republikanerne har råd til å ignorere eller stå i mot en kraftig voksende industri der alt fra huseiere og bønder til landets største bedrifter har sterke eierinteresser.

I et steilt politisk landskap, kan fornybar energi bli en av de få sakene demokratene og republikanerne enes om.