Klimaendringer, kostnadsnivå, konkurransedyktighet og fornybar energi brukes skråsikkert til å dømme olje- og gassindustrien nord og ned. Analytikere, lobbyister og eiere av fornybar energi hevder med sikkerhet at olje- og gassressursene som finnes i Barentshavet og utenfor Lofoten og Vesterålen, er de dyreste på kloden og aldri vil bli lønnsomme.

Å trekke slike slutninger uten å vite hva som faktisk finnes i bakken, eller hva det vil koste å utvinne, er spesielt. Forståsegpåerne underslår også hvilken rolle olje og gass vil spille i overgangen til, og som en del av, et lavkarbon-samfunn, hvilke ressurser som måtte befinne seg på norsk sokkel og ikke minst industriens evne til å tilpasse seg en markedsrealitet hvor konkurransen er tøffere og kravene flere.

Skille mellom kull, olje og gass

Fra flere hold hevdes det at siden en stor del av de fossile ressursene som finnes globalt må bli liggende igjen i bakken, er den logiske slutningen at det er nødvendig å stanse Norges lete- og investeringsaktivitet.

Her glemmer en for det første å skille mellom kull, olje og gass, hvor kull har tilnærmet dobbelt så høy utslippsintensitet som gass, som er den nærmeste konkurrenten. Tenk hvilke CO2-utslipp Europa hadde hatt dersom 40 år med gasseksport fra Norge hadde blitt dekket av kull i stedet.

For det andre ser en bort fra tidshorisonten og behovet for produksjon i mange tiår før eventuelt ressurser ”blir liggende igjen”.

Styrker vår posisjon

En annen skråsikker påstand er at veksten i ny fornybar elektrisitet er så rask at det vil gjøre utvikling av ny olje og gass ulønnsomt mange steder, og særlig i (skråsikkert) dyre Norge. Dette til tross for at fornybar elektrisitet er, ja, elektrisitet, mens 2/3 av verdens energiforbruk IKKE er elektrisitet. Og til tross for at lite ny fornybar elektrisitet hittil er lønnsomt, selv om vi alle håper at det skal bli det.

Det hevdes også at fremtidens klimapolitikk, det vil si reguleringer og karbonprising, sannsynligvis, vil gjøre norsk olje- og gassproduksjon ulønnsomt.

Dette er en annen variant av påstanden om at norsk sokkel er den dyreste som finnes. Norge har allerede i dag de strengeste klimareguleringene for olje- og gassproduksjon, og vi konkurrerer likevel godt. Vår konkurranseposisjon vil tvert i mot styrkes dersom andre land omfattes av tilsvarende reguleringer som oss.

Fremtidig energimiks

Statoil har et langsiktig perspektiv på sin virksomhet. Investeringene har typisk økonomisk levetid på flere tiår. Vi må derfor spå om fremtiden, selv om den er usikker. Vi prøver å unngå å være like skråsikre som en del andre, men vi mener vi har et godt belegg for å tro noe om fremtiden til norsk sokkel. Og vi tror at Norge kan og bør være en viktig leverandør av olje og gass i mange tiår framover.

For å mene noe om dette må vi forstå hvilken rolle olje og gass har i en fremtidig energimiks der klimamålene som er satt, faktisk blir nådd. Vi har som eneste oljeselskap forsøkt å illustrere en mulig energimiks fra i dag til 2040 og forbi som er konsistent med 2-gradersmålet, der CO2-utslippene fra energisektoren er redusert vesentlig og i tråd med det IPCC og IEA sier er nødvendig, og som kan gjennomføres på en mest mulig kostnadseffektiv måte.

Krevende

Det finnes flere måter verden kan nå dette målet på, men felles for dem alle er at det er krevende, og at olje og gass vil være viktige bidragsytere.

I vårt alternativ har vi eksplisitt lagt til grunn endringer i samfunn og reguleringer som vil bidra til å redusere etterspørselen etter olje og gass. Vi kunne valgt andre måter som i større grad ville “beskyttet” Norges og Statoils viktigste inntektskilder, men har ikke gjort det, fordi vi tror også at Norge vil bli påvirket av endringene som skjer rundt oss.


 Vi har blant annet forutsatt en svært rask elektrifisering av transportsektoren, og at den helt nødvendige avkarboniseringen av elektrisitetsproduksjonen skjer ved det noen vil kalle en svært optimistisk vekst i ny fornybar elektrisitet (sol og vind).

Vi mener også at det er helt nødvendig med en utfasing av kull i elektrisitetsproduksjonen. Det er ingenting i dette fremtidsbildet som er skråsikkert, men det er et mulig fremtidsbilde som leverer både nok energi og den CO2-utslippsreduksjonen verden trenger på en kostnadseffektiv måte, men som altså  IKKE er spesielt optimistisk i forhold til olje- og gassetterspørselen.

Behov for olje og gass

Selv i dette scenariet er det behov for omtrent like mye olje og gass som i dag, til transport, varme og kjøling, elektrisitet og ikke minst, som innsatsfaktor i industriproduksjon.

Hva betyr så dette i en klimasammenheng?

I vårt 2-graderscenario vil verden behøve ca 15 prosent  mindre olje og ca 15 prosent mer gass i 2040. Hvis industrien i dag slutter å investere i økt olje- og gassutvinning, utvikling av nye felt og leting, vil verden i 2040 produsere et sted mellom 20 og 40 prosent av den oljen og gassen vi produserer i dag.

Dette er et anslag. Årsaken er at produksjonen fra eksisterende felt faller for hvert år. Dersom vi ikke utvikler nye felt vil verden med andre ord “mangle” mellom 60 og 80 prosent av behovet, og det i en 2-gradersverden.

Formidabel oppgave

Bare for olje betyr det at verden vil behøve 50-60 millioner fat per dag ny produksjon i 2040, noe som tilsvarer fem ganger Saudi-Arabias produksjon i dag. Utfordringen er tilsvarende krevende for gass. Å fremskaffe så mye ny olje og gass er en formidal oppgave i seg selv, og det sier seg selv at det ikke er uten betydning hvem som leverer denne olje og gassen.

Hva betyr så dette når beslutninger om vår industri i Norge skal fattes? Norsk sokkel er verdensledende når det gjelder energieffektivitet og CO2-utslipp pr enhet. Vi produserer vår olje og gass med CO2 utslipp som er ca halvparten i forhold til industrien internasjonalt.

I tillegg er vi verdensledende når det gjelder forbud mot fakling og krav til sikkerhet, lokal forurensing osv. Arbeidet med å sikre og forbedre denne posisjonen pågår kontinuerlig. I en fremtid der verden forhåpentligvis har etablert en effektiv energi- og klimapolitikk vil en slik posisjon være en konkurransefordel som Norge og Statoil kan utnytte.

Behov for hver dråpe

Dersom vi lykkes med fortsatte kostnadsforbedringer og fortsetter å gjøre interessante funn av olje og gass, ligger forholdene godt til rette for langvarig olje- og gassproduksjon fra norsk sokkel, i Nordsjøen, Norskehavet og Barentshavet.

Som IEA har påpekt: Det er behov for hver dråpe norsk olje og gass. Det er Statoil enig i, gitt at det er lønnsomme dråper.

Dette er grunnen til at Statoil fortsetter å lete etter olje og gass der vi får lov og tror det kan være lønnsomme funn å avdekke. Dette er grunnen til at det er plass til ny olje og gass fra norsk sokkel, men en forutsetning er naturligvis at den er lønnsom.

Vi stiller oss derfor undrende til at det konkluderes skråsikkert at eksempelvis olje og gass i nord aldri blir lønnsomt. Det er viktig å forstå at det er stor variasjon mellom enhetskostnadene for ulike funn og felt på norsk sokkel, på samme måte som i andre provinser. Ikke alle Opec-felt er billige. Ikke alle skiferoljeressurser i USA er billige. Tungolje på dypt vann i Brasil er generelt dyrt, men lønnsomme felt finnes også der, osv.

Store kostnadsforbedringer

Det arbeidet oljeselskapene og leverandørindustrien gjennomfører i disse dager, vil redusere kostnadene for de fleste typer produksjon, også på norsk sokkel. Vi ser store kostnadsforbedringer allerede. Lønnsomhet styres av blant annet funnstørrelse, reservoarkvalitet og utbyggingskonsept, ikke geografi i seg selv.

I Norge har vi konkurransefortrinn som gir oss en unik mulighet i en fremtid der klima blir en viktig faktor for realisering av olje- og gassressurser. Vi arbeider knallhardt for å opprettholde denne posisjonen, og gjør samtidig nødvendige grep som må til for at det blir lønnsomt.

Kan fortsette å overraske

brevMange kjenner historien om skråsikkerheten ved Norges Geologiske Undersøkelser som sent på 1950-tallet konkluderte følgende: «Man kan se bort fra muligheten for at det skulle finnes kull, olje eller svovel på kontinentalsokkelen langs den norske kyst.»

Det er godt for oss alle at denne skråsikkerheten ikke ble lagt til grunn for norsk industri-, olje- og økonomisk politikk i tiårene etterpå. Vi hører tilsvarende toner i dag når det gjelder eksempelvis Lofoten og Barentshavet.

Det eneste skråsikre med slike konklusjoner er at det kan innebære et voldsomt og unødvendig velferdstap for Norge som nasjon. Johan Sverdrup har lært oss at norsk sokkel kan fortsette å overraske også i fremtiden. Det er jeg skråsikker på.