Kraftbransjen må bli flinkere til å sette i stand naturen etter store inngrep. Kunnskapen finnes, men blir ofte ikke brukt.

Turistsesongen står for døren, og skarer av entusiastiske besøkende kommer til Norge, lokket hit av uberørt natur som ramme om et moderne og velstående samfunn. I vårt tynt befolkede land tenker også mange nordmenn at vi bokstavelig talt «vasser i natur», som Dagmar Hagen uttrykte det i en kronikk i Aftenposten 10. april.

Men i virkeligheten fører vår høye levestandard til et stadig økende behov for energi og ressurser, og medfølgende nedbygging og naturødeleggelser.

Inngrep med konsekvenser

Fornybar energi klinger godt i manges ører. I motsetning til fossil energi, som gjerne forbindes med forurensning og klimaendringer, fremstår vannkraft, vindkraft og bølgekraft som rene, miljøvennlige og bærekraftige energiformer.

I år er det 30 år siden Brundtland-kommisjonen lanserte begrepet bærekraftig utvikling, og understreket at den måtte innebære både økonomiske, sosiale og miljømessige hensyn. Men for naturmiljøet er ikke det grønne skiftet nødvendigvis identisk med en bærekraftig utvikling.

Tvert om vil det føre til storstilt nedbygging av natur, og mange av inngrepene har større konsekvenser enn det man automatisk tenker på. Selv den mest majestetiske vindmølle akkompagneres av veier og andre inngrep som deler opp landskapet og påvirker økosystemene.

Spiser opp norsk natur

Naturinngrepene spiser opp norsk natur. Det skjer også i den norske fjellheimen, som i økende grad er blitt preget av vannkraftutbygging. Alt vannet som løftes opp fra havet som damp for så å slippes ut i fjellet som regn og snø, representerer magasinert energi. I over hundre år har vi utnyttet vannets kretsløp. Vi har samlet opp vannet i fjellet og sprengt ut tunneler for å frakte det til turbinene der den omskapes til elektrisk energi.

Tilbake ligger fjellheimen som en gigantisk sveitserost. Tunnelene er ikke synlige, men stein og grus fra fjellets indre som er blitt dumpet i svære hauger eller steintipper i terrenget, blir godt synlige i sårbar fjellnatur.

Må reparere natur

Holdningen til slike naturinngrep har endret seg gjennom de hundre årene vi har utvunnet vannkraft i Norge, i takt med hvordan samfunnet ellers har betraktet forholdet mellom menneske og natur. I dag stiller Norge seg bak FNs arbeid for å sikre biologisk mangfold, og har underskrevet Aichi-avtalen som blant annet forplikter oss til å restaurere eller bringe minst 15 prosent av såkalt ødelagt eller «forringet» natur tilbake til god økologisk tilstand innen år 2020.

Begrepet god økologisk tilstand brukes om natur som har sine opprinnelige arter og funksjoner intakt.

Selv den mest majestetiske vindmølle akkompagneres av veier og andre inngrep som deler opp landskapet og påvirker økosystemene, skriver artikkelforfatterne. Terje H.T. Andersen

Sikre rask gjenvekst

Slike hensyn var naturlig nok ikke fokus da vannkraftutbyggingen for alvor skjøt fart etter andre verdenskrig. Da hadde vi nok med å skaffe ressurser til gjenoppbygging av landet, og deponering av tunnelmateriale i steintipper og en lang rekke andre naturinngrep ble gjort på enkleste måte.

Ettersom samfunnet krevde mer energi, økte utbyggingen fra midten av 1950-tallet og utover mot slutten av 1980-tallet. Konflikten med andre interesser, som fiske, turisme, landbruk og naturvern, økte.

Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) begynte så å gi kraftselskapene pålegg om å ta naturhensyn, som for eksempel å sikre minstevannføring i elver. De golde 1950-tallssteintippene ble ikke akseptert lenger.

Nye instrukser for restaurering eller istandsetting av fjellnaturen omfattet både å gjødsle, så inn kommersielle gressarter, som til dels ikke finnes naturlig i Norge, og i noen tilfeller å dekke steintippene med jord. Alt dette krevde ressurser, men ble ansett som nødvendig for å sikre rask gjenvekst. Samtidig var det en forestilling om at fjellplantene etter hvert ville kle steintippene og skjule dem.

Nedslående resultat

På 1990-tallet begynte biologer å undersøke hva såingen, gjødslingen og jordpåleggingen hadde gjort med vegetasjonen på steintippene. Resultatet var nedslående. Til dels var det skapt vegetasjon som ikke lignet på omgivelsene i det hele tatt, og de kommersielle, innsådde artene holdt stand helt opp til 1300 meter over havet.

Undersøkelser vi har gjort de siste 10 årene har ytterligere vist at å bruke ressurser på gjødsling og frøsåing har lite for seg, dersom målet er at de skal ha samme vegetasjon som fjellnaturen rundt. Løsningen ligger snarere i å konstruere steintippene smart. I stedet for grov steinørken, trenger plantene finkornet grus og jord.

Legge tilbake jorden

At det ikke er noe sjakktrekk å så sine frø på steingrunn, var jo kjent allerede for 2000 år siden. Den beste jorden for ville planter er den som finnes på stedet. I dag er det blitt vanlig å legge toppjorden til side i anleggsfasen og så legge den tilbake etterpå.

På den måten kan lokale frø og røtter spire og gro til et plantedekke som passer inn i omgivelsene, særlig hvis overflaten blir gjort ujevn og større steiner får ligge på overflaten.

Trengs det støtte for å få fart på veksten i tidlig fase, finnes det nå frø av seks ville fjellplanter i handelen, slik vi kunne lese i innlegget til Siri Fjellheim i Aftenposten Viten 6. mai. Dermed unngår man å så inn plantemateriale som vi ikke vet hvordan vil utvikle seg i naturen. Det er også godt nytt at disse enkle prinsippene fungerer når det er nødvendig å fikse på gamle steintipper, og at de kan anvendes på andre typer inngrep, som veier og rørgater.

Ti minutters vandring fra Nørdstedalsseter turisthytte i spektakulære Vest-Jotunheimen ligger denne massive steintippen. Femti år har gått siden den ble anlagt, men fortsatt stikker den flate grus- og steinsletten på 30 000 m2 seg markant ut i landskapet. Knut Rydgren

Kunnskapen finnes

Kunnskapen om hvordan man kan lykkes med å reparere ødelagt fjellnatur finnes altså, og landet vårt har stilt seg bak ambisiøse mål om å styrke biologisk mangfold. Det som trengs nå, er at metodene settes ut i livet på en systematisk måte, slik at bransjen får flere gode forbilder.

For å få dette til, spiller også NVE og fylkesmennene en rolle. De kan bli mye flinkere til å følge opp og veilede kraftbransjen. Statens vegvesen lyktes med å innføre tilsvarende metoder i lavlandet for 10–15 år siden. Da brukte flere store veiprosjekter ekstra ressurser på å dokumentere metoder for naturlig revegetering, både i kystlynghei i Lofastforbindelsen, og i skog i Oslofjordforbindelsen.

Skal vi ta vare på naturverdier i norsk fjellheim i møte med det grønne skiftet, må viktige aktører gå foran og vise at de vil bidra til å oppfylle Norges internasjonale forpliktelser. Kunnskapen finnes. Er kraftbransjen klar til å vise oss hvordan det kan gjøres i praksis?