Dette er min historie om utflaggingen som har skjedd av norske bøyelastere og tapet som følger av norske arbeidsplasser.

Utflagging var plutselig et faktum for mannskapet om bord på M/T Stena Alexita.

Kapteinen varslet oss 27 om bord på forhånd to uker inn i turnusen.

Ole_nygaaard

Foto: Privat

– Båten flagges ut før slutten av januar, sa han med dyster trønderdialekt.

Jeg satt i sofaen med 1.maskinisten og messepiken, da vi mottok et budskap mange norske sjøfolk har hørt tidligere!

Motormannen, reparatøren og “den glade armé” som jeg kalte dem, hadde erfaring som til sammen bikket førti år til sjøs. De var, for å si det rett ut, dritlei av å få beskjeden gang på gang, om at skipet skal flagges ut!

Selv syntes jeg dette var et slag i trynet. Et hån mot oss som satt der og så kapteinen pine seg gjennom begrunnelsen fra rederikontoret i oljebyen Stavanger.

Del dette innlegget med andre på Facebook her!

Samlingen var over, dagene gikk og avmønstring sto for tur med helikopter på hele gjengen som skulle hjem. Trygt på Sola flyplass sa vi farvel til de fleste. Vi skulle holde kontakten.

Vel hjemme på fri fortalte jeg folk og fe om at nå forsvinner den siste norske tankeren med norsk flagg i utenriksfart og fullt norsk mannskap for godt! Et tap for oss sjøfolk, en vinn-vinn situasjon for rederiet.

Fredag før utreise kom reiseruta.

Påmønstring i England, hvor båten lå til ankers. Lite visste jeg at båten fortsatt var iført rødt, hvitt og blått i flagget på hekken.

Der sto de alle i mannskapet som jeg sa farvel til for en måned siden. Vi visste likevel at det norske flagget skulle fires ned og byttes om med Bahamas i løpet av turen.

Om bord var stemningen den samme som før. Noen av gamlegutta var jo selvsagt enda mer lei av hele piningen rederiet holdt på med! Jeg og maskinlærlingen koste oss på kvelden med vitsene som kapteinen og båsen fortalte.

Vi lå på spotmarkedet etter vi mistet Esso-kontrakten, og hadde kursen mot Skagen da beskjeden om allmannamøte i dagligrommet kom på radioen. Det var rett før ti-kaffen at den skånske overstyrmannen tilkalte oss dekksgutta og hele bataljonen av mannskapet.

Jeg, båsen og den ene matrosen var på vei akter da meldingen kom. Vi gikk med lange, men forsiktige steg mot kaffi’en som ventet inne, mens båsen sa med en rolig stemme;

– Ja, nå kommer oppsigelsen!

Vi var fulltallig i dagligrommet. En stillhet la seg som havtåke i det kapteinen kom rolig inn med ett ark. Det ene arket inneholdt informasjonen som alle visste!

– Ja, sa kapteinen med et toneleie like trist som prestens når han holder begravelse!

Han gikk rett på sak.

– Båten flagges ut den 06-03/2014. Oppsigelsene holder vi på å printe ut nede på kontoret mitt og noe mer info har jeg ikke.

Jeg fikk plutselig en kald, ekkel følelse i hele meg når han var ferdig å lese de setningene på arket sitt.

– Jaja, så var det plutselig sant, kom det fra andre enden av rommet.

– Ja, det er det, sa kapteinen.

Hele gjengen ble sittende og snakke om saken til lunsj.

Det var bare noen dager til filipinerene kom og Bahamas-flagget skulle bytte plass med våres elskede flagg som hang så fint på poop-dekket. Stilling, tau og alt av utstyr til utflagging var kommet om bord i forveien.

Maten den siste tiden med norsk mannskap var helt på topp. Nylaga rundstykker, koldtbord og utsøkt middag hver kveld.

Men dagen for flaggskiftet kom. Jeg fikk min siste frokost laget av en norsk stuert, og den siste nytrekte kaffen av norske messepiker.

Ankeret var droppet. Vi ventet på at store deler av mannskapet skulle sparkes og ta flyet hjem. Da klokka slo ti, sto alle pyntet på dekk i avmønstringsklær, med kofferten ved siden av seg og sa farvel nok en gang.

Den eneste norske som skulle bli igen av dekksgjengen var pumpemannen.

Han fikk spørsmål fra kontoret om han var villig til å stå en uke ekstra for å lære opp den nye filippinske pumpemannen.

Sakte la båten med vårt nye mannskap til på skutesiden. Jeg fikk et par kloke ord fra reparatøren før han gikk ned fallrepet og om bord i båten som skubbet forsiktig i skutesiden. Så sto jeg der på gangveien. Med hjelmen i hånden viftet jeg farvel til mine gode, norske kollegaer, før vi sa hei til nytt mannskap og viste dem lugarene.

Tiden gikk sakte den dagen.

Da klokken nærmet seg 15:00, sto jeg alene på poopen og kveilet tau, da kapteinen kom hurtig ut i tøfler.

– Ta ned flagget, sa han i et litt frustrert toneleie.

– Så nå er vi flagga ut, spurte jeg.

– Ja, det er vi, sa han og kasta et trist blikk på meg før han gikk inn igjen.

Jeg la fra meg taukveilen og gikk bort til flaggstanga. Jeg så opp på flagget et lite sekund, før jeg vemodig firte det forsiktig ned og la flagget pent sammen.

– Ja, nå er flagget tatt ned og det er bare å fire opp Bahamas-flagget!

Overstyrmann sa at det lå på bordet. Men jeg svarte at jeg er ikke den som flagger ut båten, så det flagget kunne han eller båsen heise.

– Jeg har nettopp tatt ned det norske, så det får holde.

Jeg skjønte jo at det ikke var de om bord som hadde flagga båten ut, men vi var alle i det litt triste hjørnet den dagen.

Dagen derpå begynte fillipinerene med å vaske hekken, før nyblanda oransjemaling ble strøket over tidligere hjemmehavn ”Grimstad”.

Så ble sjablonger med bokstavene til vår nye hjemmehørende havn Nassau tapet opp.

Innlegget er skrevet av tidligere matroslærling Ole Jørgen Nygård, som var om bord da utflaggingen av Teekay-skipet foregikk. Han var eneste nordmann igjen på dekk. I løpet av de to årene som lærling, var Nygård en bulkbåt og tre bøyelastere. Alle har hatt utenlandsk mannskap. En versjon av leserinnlegget har tidligere vært publisert i medlemsbladet til fagforeningen Fellesforbundet For Sjøfolk.