Øyulf Hjertenes er sjefredaktør i Sysla og i Bergens Tidende. Han er utdannet siviløkonom og cand. oecon fra Norges Handelshøyskole, og kommer fra Florø.

Historien om den norske oljen er historien om et land som på noen få tiår ble verdens rikeste. Et land som brukte muligheten til å bygge ut en omfattende velferdsstat, og til å spre rikdommen til et bredt lag av folket.
Historien om den norske oljen er også historien om død og katastrofer. De som gjorde jobben ute i havet, og familiene som satt hjemme, har betalt en høy pris for eventyret alle vi andre har fått være med på de siste 20- 30 årene.

Knapt noen steder i verden er sikkerheten like viktig som på norsk sokkel. Nullvisjonen er naiv, men har likevel satt en standard for en sikkerhetskultur som i dag er regnet for å være i verdensklasse.

Menneskelige forsøkskaniner

Det har ikke alltid vært slik. Et av de mest pinefulle eksemplene er nordsjødykkerne – pionérene som la grunnlaget for den norske oljeaktiviteten, og som i stor grad var menneskelige forsøkskaniner på ekstreme havdybder på 1960- og 1970-tallet.

Mange av dem døde av skadene, mange fikk skader de måtte leve med resten av livet.

«Dykkeraktiviteten har vært nødvendig for gjennomføringen av virksomheten, og har vært med på å skape store verdier for samfunnet. I deler av pionértiden var dykkeraktiviteten lite regulert, og aktiviteten har hatt karakter av å være ekstrem og banebrytende», konkluderte regjeringen i 2003.

Store tap

Oppgjøret kom først etter årtusenskiftet – over 30 år etter de eksperimentelle dykkene startet ute i havet. I mellomtiden skulle landet lide store tap også i andre deler av den nye næringen.

Verst av alle var Alexander L. Kielland-katastrofen i 1980, hvor 123 mennesker mistet livet etter at plattformen kantret i Nordsjøen. Noen år før hadde seks mennesker omkommet da boreriggen Deep Sea Driller forliste ved Fedje.

For hver nye katastrofe har sikkerheten på havet blitt bedre. Skjerpede krav til konstruksjon. Bedre sikkerhetsutstyr. Nye rutiner for utprøvinger.

Men havet, været og farene er de samme som på 1970-tallet. Vi kan lære oss å kontrollere risiko, men den vil alltid være der i en næring som også i dag er ekstrem og banebrytende. Farene blir ikke mindre når aktiviteten flytter seg nordover.

På vegne av fellesskapet

Har vi tatt inn over oss havet, alle vi som jobber land? Kan vi egentlig forstå hvilken risiko oljearbeiderne løper på vegne av fellesskapet? Den norske oljenæringen er bygget på ingeniørkunst og teknologiutvikling i verdensklasse, og på menn og kvinner som får jobben gjort i et miljø som mildt sagt er utfordrende.

I 2007 mistet åtte mennesker livet da ankerhåndteringsskipet MS «Bourbon Dolphin» kantret under arbeid ved flyteriggen Transocean Rather. Blant de omkomne var kapteinen og hans 14 år gamle sønn. Skipet ligger i dag på 1100 meters dyp utenfor Shetland.

I desember i fjor døde en 53-åring på lugaren da en voldsom brottsjø slo inn over plattformen COSL Innovator i Nordsjøen.

Og sist fredag mistet som kjent 13 mennesker livet da et helikopter av typen EC225 Super Puma styrtet på vei fra Gullfaks til Flesland.

Gjennomregulert

Det er langt fra nordsjødykkerne og Kielland-ulykken til dagens norske oljenæring. Det som en gang var en cowboybransje, er i dag en gjennomregulert næring hvor det til og med finnes regler for hvordan du skal holde deg i rekkverket.

Fremdeles er det et åpent spørsmål hva som gikk galt da rotoren løsnet på Super Puma-helikopteret før det styrtet ved Turøy sist fredag. Helikoptermodellen har vært utsatt for en rekke ulykker de siste årene, og skotske oljearbeidere har nektet å reise med Pumaen.

Forhåpentlig vil de kommende dagene og ukene gi svar på alle spørsmål slik at nye ulykker ikke får skje. Historien tyder dessverre på at det kommer nye ulykker. Det er lenge siden nordsjødykkerne ble sendt ned på ekstreme havdybder, men 50 år senere har ikke død og elendighet sluttet å ramme de som jobber på havet og deres familier.

Kan aldri temmes

De gjentatte ulykkene de siste årene bærer også i seg en erkjennelse av at farene som de norske oljearbeiderne løper aldri kan reguleres helt vekk. Farene kan kontrolleres, men de kan aldri temmes helt i så ekstreme deler av verden som de norske havområdene.

Oljearbeiderne og deres familier er selvsagt fullstendig klar over dette. Har befolkningen forøvrig forstått det samme? Har politikerne forstått det? Er avstanden fra Torgallmenningen i Bergen sentrum til Gullfaks så stor at det ikke er mulig å forstå hvis du ikke har vært på feltet i storm?

Ydmykhet og respekt

Vi skal selvsagt fortsatt diskutere lønnsvilkår, ansattes goder, sjefenes bonuser, sikkerhetstiltak, klimapolitikk og alle andre sider ved den norske olje- og gassnæringen. Det skal vi gjøre fordi åpenhet og takhøyde er hederstegn ved det norske samfunnet. Slike debatter bør også tillitsvalgte og bedriftsledere se verdien av, selv når temperaturen blir høy.

Samtidig vil det ikke skade om alle de som gjør den tøffe og farlige jobben for det norske fellesskapet møtes med ydmykhet og respekt i denne debatten. I snart 50 år har oljearbeiderne bygget landet i en jobb hvor prisen har vært høy.

De har gjort jobben for oss alle.