Foto: Pål Christensen

En kjempe trer av

– Deler av norsk oljepolitikk har feilet, mener Leif Sande, som etter 32 år som frontmann for oljearbeideres rettigheter har gått av som forbundsleder i Industri Energi.

– I 2012 skrev vi brev til den rødgrønne regjeringen og ba dem dempe aktiviteten i oljenæringen. Vi så det bar galt av sted. Vi fryktet for sikkerheten og så den økende kostnadsgaloppen. Nå kan vi oppsummere med at vi fikk helt rett – dessverre. Folk mistet jobbene, sikkerheten er blitt dårligere og de siste årene har vi vært nede i en dyp dal – igjen, sier Leif Sande til Stavanger Aftenblad.

Arbeidet har vært gøy og givende for Leif Sande. Men nå er han klar for å slippe nye krefter til. I helgen overtok Frode Alfheim som leder av Industri Energi.

En tung ryggsekk

32 år er nok. Først som nestleder i oljearbeiderforbundet Nopef, Norsk og petrokjemisk fagforbund, fra 1985 til 2000. Så leder fram til 2006, og deretter leder da Nopef slo seg sammen med Norsk kjemisk industriarbeiderforbund og dannet Industri Energi i 2006.

– Jeg har trivdes godt. Arbeidet har vært givende og gøy i mange år, men etter hvert som jeg har blitt eldre, har ting blitt mer og mer rutine. Da jeg først bestemte meg for å gå av, var det som en ryggsekk falt av skuldrene mine, sier Sande og forklarer hva han mener:

– Når yngre folk kommer inn til meg og foreslår at «kan vi ikke gjøre sånn og sånn», og jeg svarer med at det har vi prøvd 100 ganger før, det går ikke – men så prøver de likevel og får det til – ja, da er det kanskje på tide at yngre krefter overtar. Det er en tid for alt.

– Strategien har feilet

I Norge er vi blitt vant med at vår suksessrike oljemodell trekkes fram i det brokete farvannet av verdens oljenasjoner. Vi er et land der oljerikdommen har vært en vitamininnsprøyting og pengemaskin for veksten i landet som har kommet gjennomsnittsnordmannen til gode – i stedet for en forbannelse som naturressurser ofte er i nepotiske og totalitære oljeregimer, hvor de aller fleste oljenasjoner sonderer under.

Samtidig er Sande også opptatt av at den norske strategien har feilet. Frislippet og den hemningsløse liberaliseringen som slapp de sterke og uberegnelige markedskreftene fri og satte den opprinnelige, norske oljeplanen ut av spill, mener han har skadet oss.

Borte er den nøkterne modellen, bygget på de ti oljebudene fra 1971. Om en statlig hånd på rattet i utviklingen og olje som industripolitisk verktøy for å skape arbeidsplasser.

Et sted på veien gikk det galt, mener Sande. Han trekker skillelinjene fra Willoch-regjeringens inntreden i 1981 og fram til 1985. Med kamp mot fagforeninger som spores igjen i dag med systemet med tvungen lønnsnemnd og den såkalte «vingeklippingen» av Statoil som et hamskifte i norsk oljepolitikk. Willoch-regjeringen mente Statoil var i ferd med å få mer makt enn staten og grep inn for at selskapet ikke skulle bli for mektig. Senere, i 2001, kom også delprivatiseringen av Statoil som satte den statlige rollen i selskapet enda mer i skyggen.

Statlig kontroll forsvant

Men da politikerne ikke ville ta styringen i oljepolitikken, mistet vi også kontrollen over utviklingen, mener Sande. I stedet for stabil, jevn aktivitet og moderat utvinningstempo, ble det høye topper og smertefulle nedgangstider på markedsliberalismens premisser.

– På 1980-tallet husker jeg en sak der Statoil ville legge ned Harstad-kontoret. Vi i Nopef sendte da en telefaks til oljeminister Arne Øien og protesterte mot planene. Kort tid etterpå kom det en faks tilbake om at Statoil ikke skulle legge ned kontoret likevel. I dag ville dette vært umulig.

– Helst skal staten ikke mene noen ting som helst om hva Statoil foretar seg. En av de store forskjellene jeg har vært med på, er nok at mentaliteten har endret seg. Før sto tanken om å bygge landet sterkere. Den statlige bevisstheten om å bruke oljeindustrien til å skape arbeidsplasser og vekst i lokalsamfunn, tiltaler meg.

– Med tanke på oljeselskapenes og oljelobbyens rop om forutsigbare rammer, er vel store endringer i norsk oljepolitikk helt urealistisk i dag?

– Jeg tror ikke det når vi ser utviklingen generelt i verden rundt oss. Med valget av Donald Trump i USA og Storbritannias Brexit, tror jeg at det kommer til et punkt der ting kan snu. Folk blir lei av utryggheten, de gjør opprør. De vil ha tilbake basisverdier som en trygg og fast jobb og en forutsigbar inntekt til å forsørge familien.

Savner statlige tiltak

Akkurat her trer litt av Sandes poeng fram når det gjelder oljeindustrien. Folk sies opp og mister jobbene på grunn av uforutsigbare bølgedaler. Noen leies gjerne tilbake via et bemanningsbyrå, slik det har skjedd blant enkelte grupper av oljearbeidere, under et regime der arbeidsgivere presser arbeidstakere i nedgangstider.

– Problemet har vært at det ikke bygges broer i nedgangstider. Oljeprisen kan vi ikke gjøre noe med, men med en mer aktiv stat og planlagt politikk, kunne vi unngått de dype dalene og satt begrensninger for de kostnadsdrivende toppene.
– I dag hører vi fra oljeorganisasjonen Norsk olje og gass at de er bekymret for rekrutteringen av nye oljearbeidere. Men de er jo kastet på dør, de kan bare hente dem inn igjen. I deres neste sjarmoffensiv for å skaffe unge til bransjen, bør de ta med en advarende note om at de unge som ansettes får en «fot i ræven» ved neste nedtur, som kan være like om hjørnet.

Gleder seg til å bli politiker

På Aps landsmøte sto Sande på talerstolen. Han brukte sine tre minutter til å snakke om veibygging, kraftkabler og oljeboring utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja. Kraftkablene til Storbritannia ser han på som en trussel for norske arbeidsplasser som vil gi dyrere strøm for den kraftkrevende industrien. Dette med veibygging i nord i Hordaland var nytt. Her kommer stortingskandidaten inn.

– Meningen var at jeg skulle gå av på landsmøtet neste år, men da jeg ble spurt om å stille som stortingskandidat på lista til Hordaland Ap, ble det endringer. Nå har jeg veldig lyst til å komme på Stortinget og jobbe for saker om arbeidsliv og gjøre jobben for Hordaland.

Vekst og utvikling i oljeindustrien

17 år er gått siden Sande overtok roret i Nopef etter Lars A. Myhre. Myhre hadde partiboka i orden i Arbeiderpartiet – det fikk også Sande før valget i 2000, da han meldte overgang fra SV. Et parti han hadde tilhørt i 23 år og representert i fylkespolitikken i Hordaland og vært vara for på Stortinget.

– Jeg tror det ville vært veldig vanskelig for meg å ha stått i SV som forbundsleder, men det kunne ha gått. Utfordringen for min del var å være i et parti som var så fundamentalt uenig i det vi driver med, nemlig skape vekst og utvikling innen oljeindustrien. I dag må vi nærmest slåss for å ha oljeutvinning. Flere ser på det som et problem og ikke et gode for samfunnet. En av de største kampene vi kjemper i dag, er faktisk å slåss for betydningen av oljeindustrien.

Foto: Pål Christensen

Oljeserviceavtalen, arbeidsmiljøloven på rigger, 2/4-ordningen for offshorearbeidere, tiltak mot sosial dumping er noen kamper han trekker fram som viktige gjennom årene. Mens det tyngste, personlige slaget opplevde han internt. Da han som Nopef-leder frontet kampen om sammenslåing med Norsk kjemisk industriarbeiderforbund og ble stemt ned i 2004. De tøffe diskusjonene på landsmøtet endte med at Nopef vedtok å holde uravstemming før en sammenslåing kunne skje. Bataljene sendte han i kanvasen med langtidssykemelding og depresjon, før han kom tilbake og fullførte arbeidet med sammenslåingen som ble en realitet 4. september 2006.

Kamp om flerbruksfartøy

En annen floke han håper løses er ordnede forhold om bord for oljearbeidere på flerbruksfartøy. Nylig utbasunerte oljebransjen et kostnadsanslag på 60-70 milliarder for at arbeidsmiljøloven innføres for oljearbeidere på disse skipene, som da vil få Petroleumstilsynet som tilsynsorgan.

– Tallene er ren skremselspropaganda som typisk trekkes fram når arbeidsgiversiden er imot endringer og fordi de synes det er behageligere å styre selv enn å forholde seg til myndighetenes regelverk. Men ser vi på den omtalte Smørbukk-hendelsen, der store verdier gikk tapt, som verken ble varslet eller fulgt opp, viser det at bransjen selv ikke er så nøye med hva som foregår på disse skipene. Petroleumstilsynets håndtering av saken viser at selv tilsynet ikke har snøring om hvordan de skal forholde seg til denne virksomheten.

– Nettopp derfor kreves opprydding. På land ville vi aldri akseptert at dette skjedde på en byggeplass, men ute i havet er det etablert et slags friområde uten at myndighetene har innsikt i hva som foregår. Folk kan gjerne komme til Norge for å jobbe, men de skal ikke gjøre det på andre betingelser enn nordmenn har. Kampen dreier seg derfor både om å få kontroll med denne virksomheten og rydde opp i arbeidsforhold som dreier seg om sosial dumping.

Les også noen av Leif Sandes tidligere kommentarer på Sysla: