Arvid Alvsåker begynte å fiske i Steinsdalselva i Norheimsund som guttunge.

Han ruslet av gårde med en kjepp i neven og makk på kroken. Noen steinkast hjemmefra dro han opp sjøørret på flere kilo.

209 oppdrettslaks på stang

I dag henger et stort utvalg av fiskestenger i garasjen. Fangsten er også en annen. Frysen er full av oppdrettsfisk. Han forsøker å renske elven for inntrengere.

– I år fikk vi 209 oppdrettslaks på stang. Det er ikke mange når vi vet hvor mange hundretusener som svømmer der ute. Men det er noen, sier Alvsåker til Bergens Tidende.

Hardangerfjorden blir karakterisert som en økologisk krigssone, der oppdrettslaksen fortrenger villaksen. Foto: Eirik Brekke

Over 20 år med fiskeoppdrett har satt sitt kraftige preg på Hardangerfjorden. Ingen andre steder i verden står lakseoppdretterne så tett. Villfisken og de naturlige bestandene brytes ned. Lakselus og rømt oppdrettslaks får skylden.

Slik er kampbildet for den økologiske krigssonen Hardangerfjorden:

  • Absolutt fiskeforbud på ti naturlige laksebestander. Bare ett eneste vassdrag – den vesle Uskedalselva – er åpen for fiske. Bestandene trues av utrydding. Elvene er ute av stand til å reprodusere seg selv, ifølge gytetellinger av Uni Research.
  • Sjøørreten er så alvorlig rammet av lakselus at det er fiskeforbud i 14 vassdrag. Lusen er en parasitt som spiser opp ørreten. Hvis ikke luseplagene stoppes, vil det ikke være fiskbar sjøørretbestand igjen om ti år, mener Norsk Institutt for naturforskning (NINA).
  • Et ukjent antall rømt laks svømmer rundt i fjordsystemet, og mer enn det oppdretterne rapporterer. Tellingene for perioden 2004- 2013 viser at så mye som én av fem fisk er oppdrettsfisk. Uni Research mener også dette tallet er for lavt.
  • En genbank skal være redningsbøyen for å hindre villfiskstammenes totale kollaps. Nå viser det seg at det er vanskelig å finne nok stamfisk med gener som kan fryses ned. Villfisk fordrives, genene blandes med oppdrettsfisk. Det historiske genmateriale dør før redningsbåten er sjøsatt.
  • Hordaland er eneste fylke i landet med totalforbud mot sjølaksefiske. Nøter og garn i sjøen fanger fisk fra alle bestander. Det har ikke fiskebestandene i Hordaland råd til. 

Krisefiske etter oppdrettslaks

Hardangerfjorden er 179 kilometer lang. Det er den tredje lengste fjorden i verden, men verdens testtest befolkede oppdrettsfjord. Her finnes 100 konsesjoner for laks og regnbueørret, og det produseres opp mot 70.000 tonn fisk i året.

– Det hele er ganske absurd. Vi forsøker å vise frem Hardanger som det reneste og vakreste som finnes på kloden. Så har vi selv ødelagt fjorden –  hele den naturlige, økologiske balansen er forrykket. Naturen har brutt sammen. Og det har skjedd på rekordtid. Vi brukte 20- 30 år på å legge i ruiner noe av det mest verdifulle vi har å tilby, sier Alvsåker.

Innerst inne tenker han at kampen er tapt. Han føler han sliter ut venner og kollegene i grunneierlaget for Steinsdalen og Norheimsund. Hver høst er det ut for å fiske oppdrettslaks. Det er en erkjennelse av at alt har gått galt.

I høst har Arvid Alvsåker og fiskelaget hans fått opp 209 oppdrettslaks fra Steinsdalselva. Villfisken er fordrevet. Nå graver han ned fisken som ødelegger vassdraget hans. Foto: Leif Gullstein

– Fremdeles er folk med og gjør en stor jobb. Men det er vanskelig å mobilisere. Dette er ikke fiske. Det er en redningsaksjon. Og det er under vann tragedien utspiller seg. Det er en katastrofe turistene ikke ser, sier han.

Det store bildet er at hele klodens økologiske system er under press:

En FN-rapport forteller at 30 prosent av fiskeriene ikke drives bærekraftig, og overbeskattes. 40.000 maritime arter er utryddet.

Antall viltlevende dyr på kloden er redusert med mer en 50 prosent siden 1970. Den norske artsdatabanken har en liste på 2398 utryddingstruede arter på land og i sjøen.

Bestandene villaks og sjøørret er dramatisk redusert, men sett under ett ikke utryddingstruet. Det er de ulike fiskestammene i Hardanger.

Fryser ned laksegener

Fra nyttår skal gener fra de utsatte bestandene lagres i en genbank. Gener fryses ned til evig tid, i håp om at de en dag kan settes tilbake i vassdragene. Problemet er at stammene allerede er nedkjørte, at de er få og har dårlig genmateriale. Oppdrettslaksen har forlengst blandet seg med villaksen.

For ikke alle redningsaksjoner har vært vellykket: I Modalvassdraget i Nordhordland tok sur nedbør livet av laksen på 1970-tallet. Myndighetene rakk ikke å ta ut gener før det var for sent. I Storelva i Arna er stamlaksen trolig allerede tapt.

I snart 20 år har Sven Helge Pedersen i Hardangerfjord Villfisklag jobbet for artsmangfoldet i Hardangerfjorden. Han mener etablering av genbanken er en innrømmelse av den totale fallitt. Når naturen er vanskjøttet, forsøker man å skrape sammen det som måtte finnes av rester til en genbank.

– Det er som et ørlite plaster på et stort verkende sår. Man forsøker ikke lege såret. Fremdeles må vi leve med fisketomme vassdrag, sier Pedersen.

I Hardanger finnes mange mindre elver, få store som Orkla og Gaula i Trøndelag. De økonomiske konsekvensene ved stengningen blir mindre. Derfor er ikke protestene blitt så høylytte, mener Pedersen.

Hvem eier fisken i fjorden?

Hvem eier Hardangerfjorden? Hvem eier fisken? Og hvem har ansvar når naturen og fiskestammer går til grunne?

Magnus Lagabøters landslov for Norge ble vedtatt på 1200-tallet. Der heter det at «Fisk skal fritt vandre fra fjøre til fjell». De som høster fra naturen, skal ta vare på naturen.

I FN-kommisjonen for miljø- og utvikling forplikter Norge seg til å bevare og bruke naturressurser til beste for fremtidige generasjoner.

Grunnlovens paragraf 110 c har vært grunnfjellet i naturforvaltningen. Det heter at «enhver har rett til et miljø som sikrer sunnhet, og til en natur hvis produksjonsevne og mangfold bevares».

Hardanger er det norskeste av det norske: fjorden, fossefall, fruktblomstring og hvitkledde Folgefonna. Og det er en økologisk slagmark. Hvem skal stilles for miljødomstolen?

En psykisk påkjenning

Alvsåker får av og til følelsen av at han oppfattes som en bygdetulling. Det er blitt et livsprosjekt å kjempe for villfisken, mot laksefabrikkene ute i fjorden.

Steinsdalselva starter oppe på Kvamskogen. Vannmassene styrter ned Tokagjelet. Steindalsfossen slutter seg til som en brusende sideelv, før elveløpet svinger gjennom den vakre dalen og ut i Movatnet. Herfra går elven under broen på fylkesvei 7 i Norheimsund. Nivåforskjellen er så liten at ved flo strømmer sjøen inn i Movatnet, og ved fjære sjø trekker den seg ut.

Det var en god lakseelv, og en av landets beste for sjøørret. En av de største sjøørretene som er tatt i hele Skandinavia er tatt nettopp her. Det skjedde på 1970-tallet og fisken skal ha vært 14,3 kilo. Noen trodde det var en laks.

Men det er lenge siden. Med oppdrettsnæringen forsvant villfisken.

Enkelte dager kan Alvsåker stå på broen i Norheimsund og telle hundrevis av oppdrettslaks.

Det er psykisk påkjenning. Han gir bort fangsten til de som spør. Resten graver han ned.

– Jeg hører ikke til de som sier at laks ikke er sunn mat. Den er antagelig mye sunnere enn mye annet. For meg er det en symbolsk handling.

En gang i året flykter han fra elendigheten. Han drar til Finnmark for å fiske villaks.

– I år var jeg i Vestre Jacobselv. Det var fantastisk å få fisk fri for lakselus og der finnene ikke er ødelagt.

Fiskeforvalter Gry Walle hos Fylkesmannen i Hordaland priser innsatsen Alvsåker gjør. Han er David mot Goliat.

– Det har vært tiår med mye frustrasjon. I mange vassdrag har det ikke har vært noe liv på de siste 10- 20 årene. Kinso i Ullensvang, Rosedalselvane og Steinsdalselva er alle nesten døde. Og den dagen ingen lenger bryr, er alt over. Et levende vassdrag er kultur. Det er historie, folkehelse og et godt miljø. Folk som Alvsåker er viktig fordi de sier fra.

To store problemer

De fleste mener villfisken i Hardanger har to hovedproblemer:

Rømt oppdrettsfisk: I fjorden finnes alltid mye rømt fisk, uavhengig av hvor mye laks som rapporteres rømt. Den blander seg med villfisken, går opp i elvene, ødelegger gyteplasser og blander gener med villfisken. Forvaltningen mener oppdrettsfisken kan utslette laksestammene og gjøre alle like.

Lakselus: Både villaks og sjøørret har lakselus. Det er en naturlig tilstand. Med oppdrettsnæringen kom et enormt stort antall fisk og tilsvarende enormt antall lakselus. For hver villfisk har vi i Norge omkring fire hundre oppdrettsfisk, som hele tiden produserer lakseluslarver som spres i fjordene.

En undersøkelse viser at en sjøørret på 40 gram opplever ubehag med fire lus. Det er funnet ørret på denne størrelsen med 75 lus. Lakselusen gnager seg gjennom fiskeskinnet og inn til det blodige kjøttet. Villfisken får sår, soppangrep og til slutt dør den.

Økt medisinering har ikke fått bukt med lakeslusen. Tvert imot. Mattilsynet er bekymret over at lusemengden øker, samtidig som fisk blir resistent mot lakselusmidler. Verktøykassen er brukt opp, mener de.

– Hvorfor har det gått så ille i Hardangerfjorden?

Svein-Helge Pedersen har i åtte år holdt Hardangerfjord-seminar, og drøftet problemstillingen. Hans svar er at markedet og politikken har feilet med å sikre et bærekraftig miljø.

– Det er en politisk villet utvikling, sterkt påvirket av utilbørlig og uansvarlig press fra kapitalkrefter i laksenæringen. Oppdrettsnæringens økonomiske vekstpotensial har vært overordnet. Vi er forespeilet teknologiske nyvinninger som skulle løse miljøproblemene. Det har ikke slått til, sier Pedersen.

En feilslutning

Oppdrettsnæringen er organisert i Fiskeri- og havbruksnæringens landsforening. Are Kvistad er informasjonsdirektør. Han mener det er en feilslutning at næringen har hovedskyld for at villaks- og sjøørretbestander forsvinner:

– Det er tre grunner til at Norge har mistet 40 laksestammer: Parasitten Gyrodactylus salaris, kraftutbygging og sur nedbør. Ikke lakseoppdrett.

Kvistad peker på at den nordatlantiske laksen er i tilbakegang i mange land.

– Det bekrefter teorien om at den store utfordringen for villaksen er at næringsgrunnlaget i havet svikter. Lakselus utgjør ikke en eksistensiell trussel mot villaks, men kan påvirke hvor stor andel som vandrer tilbake til elvene. Næringen er opptatt av å feie for egen dør. Derfor har vi store prosjekter for å holde lusenivået lavt, og et omfattende arbeid for å redusere rømming. Også villfiskinteressene må feie for egen dør. Det er også en næring som vil ha mest mulig fisk i elvene. De må selv sørge for at beskatningen ikke er for høy.

– Men i dag fiskes det bare oppdrettslaks fra nesten alle vassdrag i Hardanger?

– Det forteller at villaksbestanden ikke er like sterk over alt, og det sier noe om arbeidet med å rydde opp etter rømninger. Det er oppdrettsnæringen som betaler.

– De fleste ser en sammenheng mellom utbredelse av lakselus og rømminger, og at Hardangerfjorden har verdens tetteste forekomst av oppdrettsanlegg?

– De mange anleggene gjør at Hardangerfjorden får ekstra oppmerksomhet, men å tro at oppdrettsnæringen er det største problemet, er feil.

– Er oppdrettsnæringens fotavtrykk blitt for stort?

– All matproduksjons setter fotavtrykk. Det handler om hva samfunnet aksepterer, og om vi skal drive matproduksjon. Klimautslipp fra havbruk er en brøkdel av utslippene fra landbruk. Vi produserer tre ganger så mye mat som landbruk på en brøkdel av arealet.

– Hva kan næringen lære av Hardangerfjorden?

– Vi tar selvkritikk for ikke å ha vært tidligere ute med tiltak mot lakselus. Men vi er blitt bedre. Jeg tror lakselusproblemet blir løst. Rømmingstallene var også for store, men er tatt kraftig ned, samtidig som produksjonsvolumet har økt. Også her er det gjort veldig mye godt arbeid, sier Kvistad.

Laks og sjøørret for miljødomstol

13. mai gjorde Stortinget den mest omfattende modernisering av Grunnloven siden 1814. Høyesterettsadvokat Pål Lorentzen mener skjerpede miljøkrav kan forandre Norge.

Med nytt språk og ny plassering fikk Grunnloven § 112 dette innhold: «Enhver har rett til et miljø som sikrer helsen, og til en natur der produksjonsevne og mangfold bevares. Naturens ressurser skal disponeres ut fra en langsiktig og allsidig betraktning som ivaretar denne rett også for etterslekten.

Borgerne har rett til kunnskap om naturmiljøets tilstand og om virkningene av planlagte og iverksatte inngrep i naturen (…).

Statens myndigheter skal iverksette tiltak som gjennomfører disse grunnsetninger.»

Lorentzen tror dette kan bli Grunnlovens viktigste rettighetsbestemmelse. Som styremedlem i Norsk Klimastiftelse, har han tatt ut en imaginær stevning mot staten for å ha misligholdt forpliktelsene om reduksjon av klimagassutslipp. Tvert imot har produksjon av olje og gass økt, og bidratt til en fremtidig klimakatastrofe.

– Kan staten også tiltales for en ressursforvaltning der sjøørret og villaksstammer utryddes?

– Vi har et nytt rettsprinsipp. Det gjenstår å se hva det betyr i praksis. Fordi rettighetene knytter seg til hver og en av oss, kan det ikke utelukkes at paragrafen kan påberopes i lokale naturinngrep, enten det er fjelldeponi i Førdefjorden eller utryddingstruede bestander i Hardangerfjorden, sier Lorentzen.

– Vil Arvid Alvsåker krever staten inn for miljødomstol fordi laksen og sjøørreten hans er fordrevet?

– Jeg har tenkt tanken, men har ikke lyst å snakke om det nå, svarer Alvsåker.

Først publisert i Bergens Tidende.