Ingenting er den nye oljen – vestlendingen er den nye oljen

I 2013 mente nesten 7 av 10 bedrifter på Vestlandet at olje, gass og offshore kom til å være de viktigste næringene også om 30 år.

MENINGER 24.02.2017 10:51 Av Jørgen Gudmundsson
 
joergen_gudmundsson Jørgen Gudmundsson er sjeføkonom og leder for risiko- og makroanalyse i Sparebanken Vest. Han er utdannet siviløkonom, og har tidligere jobbet som rådgiver i Norges Bank og forvalter i Sparebanken Vest.

To år senere ble de spurt det samme spørsmålet – i mellomtiden hadde oljeprisen stagnert og oljeinvesteringene falt kraftig. Da svarte vel halvparten av vestlandsbedriftene at havbruk og fiske vil være de viktigste næringene om 30 år.

Er oljealderen over, og hva er den nye oljen?

Det store oljeeventyret

Høsten 1969 var starten på det norske oljeeventyret. På selveste lille julaften gjorde Phillips Petroleum et funn som skulle vise seg å være et av de største oljefeltene som noen gang er funnet til havs –Ekofisk. To år etter ble den første oljen hentet opp. På begynnelsen av ’70 tallet, i oljeeventyrets begynnelse, var inntektsnivået til Norge (målt ved BNP per innbygger) omtrent som Hellas sitt. Aktiviteten på sokkelen tiltok og investeringene økte. Kinas inntog i verdensøkonomien på slutten av 90-tallet bidro til økt oljeetterspørsel og oljeprisen tiltok. I 2013, året oljeeventyret nådde toppen, var inntektsnivået i Norge om lag 40 prosent høyere enn i Sverige og Danmark.

Unik reise

Den velferdsreisen Norge har vært gjennom er unik i internasjonal målestokk. Den er unik både fordi vi har hatt flaks og vært dyktige. Flaks fordi vi har funnet en råvare som er sjelden og ekstremt etterspurt. Dyktig fordi vi omdannet oljeinntekten til finansformue og fordelt den utover befolkningen og til kommende generasjoner. Den er også unik fordi vi trolig ikke kommer til å oppleve den igjen.

Ikke lenger vekstdriver

Det er tre årsaker til at oljenæringen og oljerelatert virksomhet sin tid som vekstdriveren i økonomien er over.

For det første har produksjonen av olje og gass passert toppen for vel et tiår siden. Selv om investeringene fortsatte å øke fram til 2013, har også de falt betydelig.  Investeringsnedgangen kom som følge av høy kostnadsvekst og fall i oljeprisen.

For det andre har antall sysselsatte som kunne knyttes til petroleumsnæringen falt med om lag 50.000 på kun tre år. Mye av dette skyldes kostnadsreduksjon og følgene av den lave oljeprisen. Skal vi tilbake til det samme sysselsettingsnivået som i 2013, må oljeprisen mer enn tredoble seg fra det nivået vi ser i dag. Det er lite trolig.

For det tredje, klimautfordringene! Paris-avtalen, som ble vedtatt 12. desember 2015 har som mål om å holde global temperaturstigning under 2 grader, men aller helst begrense temperaturøkningen til 1,5 grader. Norge vil under Paris-avtalen kutte utslippene i 2030 med 40 prosent sammenlignet med 1990. Det lukter ikke en ny gullalder i norsk petroleumsnæring av dette.

Hva skal overta?

Hva er så den så den nye oljen? Hvilken næring skal ta over stafettpinnen og sørge for at norsk økonomi vokser ufortrødent videre?

Ingenting!

I 2013 tilsvarte oljenæringen og oljerelatert virksomhet sin ressursbruk i form av investeringer, produktinnsats og lønnskostnader 18,3 prosent av BNP Fastlands-Norge. Til sammenligning utgjorde fiske, fangst og akvakultur sin ressursbruk kun 1,8 prosent.

Det er ikke sånn at oljenæringen blir borte over natten. Oljenæringen vil fortsatt være en viktig del av den vestlandske og norske økonomien. Men den vil ikke være noen vekstdriver. Sammenligner vi med den norske fastlandsindustrien, så har den utgjort en stadig mindre del av BNP gjennom de siste 30 årene. Avtakende oljeproduksjon, vedvarende lav oljepris og klimautfordringer taler for at oljenæringen dessverre vil nedskaleres mye raskere enn hva vi har sett i industrien.

Brutale fakta

Det er heller ingen næringer nå som tegner seg opp til gi det samme historiske ressursbruket eller vekstbidraget – kanskje med unntak av det offentlige. Det er de brutale fakta. Etter oljebremsen er det kun turistnæringen som virkelig har blomstret. Skal vi få en ny industrialisering av Vestlandet?

Vi må ha flere ben å stå på. Det grønne skiftet er en naturlig konsekvens av oljeomstillingen. Vestlandets ressursrikdom, både over og under havoverflaten, er et glimrende utgangspunkt. Men over tid er det arbeidsinnsatsen som vil være vår viktigste ressurs. Ifølge beregninger gjort av finansdepartementet vil arbeidsinnsatsen utgjøre over 80 prosent av nasjonalinntekten over tid.

Den viktigste innsatsfaktoren

Vestlandet er Norges handelsregion og vestlendingen er handelens viktigste innsatsfaktor. Enten det er frakt, fiske, kraft, industri, tech, turisme eller oppdrett. Gjennom generasjoner har vestlendingen tilpasset seg nye handelsvarer – og markeder. Det er de som hver dag deltar i den knallharde konkurransen om å lykkes på verdensmarkedet. Det er de som er den nye oljen. Vestlendingen som ser at oljen ikke er fremtiden. Vestlendingen som snur seg mot andre markeder når inntekten fra oljen svinner. Vestlendingen som finner på smartere løsninger, nye ideer og ser nye muligheter for det fantastiske ressursgrunnlaget vi har.

Vestlendingen er den nye oljen.