«Digitalisering fjerner ikke oljejobbene»

Men ingen jobber er trygge til evig tid.

MENINGER 06.01.2017 06:08 Av Kyrre M. Knudsen
 
Knudsen Kyrre M. Knudsen er sjeføkonom og leder for analyse i SpareBank 1 SR-Bank Markets. Har tidligere vært sjefanalytiker i Statoil og jobbet i Norges Bank og Finansdepartementet. Er siviløkonom fra NHH, og har hovedfag i samfunnsøkonomi fra UiO.

Det ble nylig publisert en interessant artikkel på Sysla fra en eminent økonom, god venn og tidligere kollega og nåværende sjeføkonom i Statoil, Eirik Wærness.

Jeg vil gjerne knytte et kommentarer til debatten om digitalisering som Wærness reiser.

Ikke et nytt fenomen

For det første tror jeg det er viktig at vi har med oss de historiske perspektiver. Teknologisk utvikling, herunder digitalisering, er ikke et nytt fenomen. Det er så mange historiske eksempler på viktige fremskritt og teknologiske nyvinninger – som ikke har gjort store deler av verdens befolkning arbeidsledig – at det strengt tatt har formodningen mot seg om det skulle skje denne gang.

Tvert imot. Disse fremskritt har gjort det mulig for verdens befolkning og antall arbeidsplasser å øke mer eller mindre kontinuerlig så langt tilbake vi har tall for.

Norge anno 1916

La oss se litt på historien og begynne med Norge anno 1816. Året er ikke helt tilfeldig. Det var det året Norges Bank ble etablert. I årstalen til nåværende sentralbanksjef Øystein Olsen, fremført den 18. februar 2016, ble det referert til norsk økonomi anno 1816.

I 1816 jobbet omtrent 80 prosent av arbeiderne i enten landbruk eller fiske (og det bodde noe under 1 millioner mennesker i Norge på den tiden). Oljeavhengigheten som i dag blir omtalt som høy, blekner i et slikt historisk perspektiv.

Dramatisk endring

Det var for 200 års siden. Hvor høy er andelen i dag? De fleste vil nok gjette på at den har falt. Dramatisk. Og det er riktig. I dag er andelen 2,5 prosent.

Andelen jobber som relateres til landbruk og fisk har altså blitt redusert fra 80 prosent til 2,5 prosent. Sagt på en annen måte: dagens jobber vil forsvinne og vi vil mest sannsynlig jobbe med helt andre ting/måter noen år nede i veien.

Tilpasningsdyktige

Den som i 1816 hadde blitt bedt om å spå om fremtiden, og som satt på noe av innsikten i dette kraftfulle økonomiske skiftet, ville nok ha kommet med dystre spådommer.

En snever tilnærming ville kanskje blitt at antallet jobber vil bli dramatisk redusert, med tilhørende skyhøy arbeidsledighet.

Hvorfor har dette gått bra? Det skyldes at verden går fremover og mennesker er tilpasningsdyktige. Teknologiske fremskritt gir nye muligheter og nye jobber.

Det er nok også slik at arbeid har en verdi (selv om vi økonomer er opplært til at man – i snever forstand –  kun gjør det for pengene). Mange setter pris på jobben sin.

Norge anno 1916 

I årstalen til sentralbanksjefen nevnes også årene etter første verdenskrig (mellomkrigstiden), og at dette var krevende år for norsk økonomi.

Men først litt om årene for norsk økonomi under første verdenskrig. Krigen var åpenbart en enormt krevende tid for de landene som var tungt involvert. Norge var imidlertid nøytralt, og krigen hadde ulike konsekvenser. Det var stor skade på menneskeliv og materiell gjennom senkningene av norske handelsskip.

På den annen side var Norge også den gangen en åpen økonomi, med stor handel i råvarer, industriproduksjon og skipsfart. Krigen ga oppgang i fiskemarkedet og eksport-inntektene økte markert. Bytteforholdet (prisen på det vi eksporterer minus det vi importerer) skjøt i været. Aldri i historien har Norge opplevd en tilsvarende positiv bedring i bytteforholdet.

Kraftig omslag

Men oppgangen la også press på den norske økonomien. Prisveksten ble skyhøy. Gjeldsopptaket var høyt.

Uten å gå veldig inn i detaljene ble det et kraftig negativt omslag i årene etter at krigen var over. Eksporten falt tilbake og det var svake tider hos mange av de land vi handlet med. De harde 20-årene ble trolig også mer krevende fordi man i Norge valgte en såkalt pari-politikk for penge/rente-politikken.

En mann fra Rogaland, Nicolay Rygg, var dypt involvert. Han var sentralbanksjef fra 1920 til 1946. Poenget var å skape tillit til norsk økonomi gjennom å bringe kronens verdi målt mot gull tilbake til verdien før krigen i 1914. Den norske kronen hadde svekket seg betydelig siden den gang, og mange (inkludert staten) hadde tatt opp mye gjeld.

Det måtte hard lut til for å redusere antall (utestående) kroner per gullenhet. Med færre kroner må/vil prisene falle (prisene falt med 40 prosent). For å få til dette ble renten satt høyt (ca 15 prosent) – i en allerede veldig krevende økonomisk tid. Gjelden var allerede høy. Dette ga konkurser som førte til bankkriser og selvforsterkende negativ spiral.

Pari-politikk

Denne pari-politikken fikk mye av skylden for nedturen. Rygg hevdet imidlertid at dette var nødvendig. Han uttalte i årstalen i 1927:

«De besværligheter som følger med overgangen til de normale, lovmessige forhold er forbigående. Ingen kan lukke øinene for at de er meget alvorlige. Men folkets liv er evig, og det gjelder her en avgjørelse med betydning gjennom slektene».

Tidlig i 1928 ble målet nådd. Kronen var tilbake til 1914 nivå. Gullstandarden var re-etablert.

Men var det en suksess? Tja, de fleste mener paripolitikken var sterk bidragsyter til den veldig krevende perioden for norsk økonomi på 1920-tallet. Den tidligere sentralbanksjefen i USA, Ben Bernanke, har fremhevet at de land som forlot gullstandarden (som pari-poltikken var innrettet mot) tidlig fikk enn mildere nedtur enn de som holdt ut lengre.

Og. Gullstandarden for Norges del ble forlatt i 1931 (under den store depresjonen, og noen få dager etter at britene forlot gullstandarden). Den klassiske gullstandarden ble aldri siden reetablert.

Norge anno 2016 

Historien viser at teknologiske fremskritt, om de brukes på en positiv måte, normalt gir oss et bedre liv og flere interessante jobber. Teknologiske fremskritt får normalt økonomien til å fungere bedre gjennom at vi får mer igjen for den innsatsen som legges inn (både arbeid og kapital). Produkter, tjenester og løsninger blir bedre. Kort fortalt: samfunnet blir bedre.

Historien viser oss videre at de utviklingstrekk som har gitt oss betydelige utfordringer og arbeidsledighet normalt skyldes kraftige forstyrrelser i økonomiens virkemåte.

Blant slike finner vi åpenbart væpnede konflikter/krig mellom viktige land som tidligere har hatt betydelig samkvem. Første og andre verdenskrig hører inn i denne kategorien. Men det kan også være andre type hindre som forstyrrer økonomien, herunder handelsbegrensninger i ulike former.

I tillegg kan også velfungerende økonomier forstyrres av politikk-feil. Gullstandarden er et slikt eksempel. Frislippet av kreditt i Norge på 1980-tallet med påfølgende bankkrise og nedgangstid er et annet (den gang var for øvrig en annen rogalending, Svein Gjedrem, som den gang var i Finansdepartementet, med på ryddejobben).

Hva skal vi bekymre oss over?

Jeg er bekymret for et Europa som første gang på mange år begynner å slå sprekker med Brexit. Jeg er også bekymret for gryende proteksjonisme både i Europa og USA. Jeg er bekymret for et Kina som er sårbart for mange typer politikk-feil. Jeg er bekymret for en pengepolitikk i mange vestlige land de siste årene, med de lave rentene, som kan vise seg å være vår tids gullstandard-fadese (til tross for at argumentene for å gjøre det er å unngå skadelig deflasjon).

I et slikt perspektiv, selv om det er et veldig interessant og viktig tema, havner digitalisering ganske langt ned på min liste over bekymringer.

Det betyr likevel ikke at alle jobber er trygge til evig tid. Det har de aldri vært. Ikke for noen, herunder sjeføkonomer i oljeselskaper eller banker. Hver og en må tilpasse oss etter beste evne, både med utdanning, arbeidsfaring og sparekapital – og ikke minst vilje til å tilpasse oss skiftende tider – slik at vi også kan tåle en (digital) regnværsdag.

Mellom-menneskelige egenskaper

Helt avslutningsvis kan det nevnes at interessant forskning fra professor David Deming på Harvard viser at sosiale og mellom-menneskelige egenskaper (social skills) i hvert fall frem til nå har vært vanskelige å digitalisere. Dette gjelder jobber i ulik ende av utdannings/lønnskalaen. Demin blant annet skriver at «(…) employment and wage growth has been strongest in jobs that require high levels of both cognitive skill and social skill”.

En oppfordring ved inngangen til det nye året kan derfor være å ta en titt på Demings vurderinger, og ikke minst, og kanskje aller viktigst, sørge for å styrke sine egne social skills.

Les noen av Kyrre M. Knudsens tidligere kommentarer på Sysla: