Urettferdig miljøkamp

Hvorfor skal vi akseptere forslag som tar jobbene fra folk og samtidig fører til økte klimautslipp?

MENINGER 21.12.2016 06:42 Av Leif Sande
 
sande Leif Sande er leder i LO-forbundet Industri Energi,  leder for energiseksjonen  i den globale fagorganisasjonen IndustriAll og styremedlem i Industriansatte i Norden. Startet karrieren som prosessoperatør og klubbleder på Mongstad, men har vært tillitsvalgt på heltid i de siste 25 årene. Representerte i mange år SV i kommune- og fylkespolitikken, og som vara på Stortinget, men er i dag medlem av Arbeiderpartiet.

FNs klimakonvensjon som ble vedtatt i Rio i 1992 og Kyoto-protokollen (1997) var de første klimaavtalene der målet var å redusere klimautslippene. Siden har det ikke skjedd all verden med å få redusert Co2-utslippene i verden. De siste 25 årene har utslippene faktisk økt med mer enn 40 prosent, selv om mekanismene som skal bidra i stor grad er på plass.

Den viktigste årsaken til økning i klimagassutslippene er befolkningsvekst og at flere folk kommer ut av fattigdom. Dette krever mer energi i alle sektorer. Når Kina løfter seg ut av fattigdommen er det ikke bare i Kina energiforbruket øker, det øker også her i Norge, fordi Kina er et marked som etterspør flere varer som vi kan levere.

Det store dilemmaet

Den energien som har løftet folk ut av fattigdommen og gitt grunnlag for befolkningsvekst er i alt det vesentlige fossile brensel. Disse endringene hadde ikke vært mulig uten fossilt brensel. På den annen side fører bruk av fossilt brensel til økte utslipp av klimagasser som igjen vil ødelegge klima.

Og da kommer vi i et dilemma. Skal vi velge å innrette livene våre slik at det blir mindre CO2-utslipp i verden, slik at vi unngår store klimaendringer i fremtiden? Eller skal vi velge å jobbe for å forbedre og opprettholde levestandarden vår slik den er og satse på at klimaendringene ikke blir så store som mange tror?

Så lenge dette dilemma eksisterer tror jeg at klima blir taperen.

De med lavest inntekt

Gro Harlem Brundtland sa engang da hun ledet arbeidet med FN-rapporten «En felles fremtid» at skal vi få til endringer må vi ha menneskene med oss. Og det tror jeg er helt grunnleggende.

«Forurenser skal betale» er en mye brukt begrep. Det er liksom noe rettferdig over det. Men dette forsvinner fort når det viser seg at begrepet bare skal omfatte de med lavest inntekt blant oss.

I Klassekampen for noen uker sider kan vi lese at de ti prosent rikeste står for tre ganger så høye utslipp som de ti prosent fattigste. Likevel er det de fattigste straffetiltakene tar sikte på å ramme, mens stimuleringstiltakene skal treffe de rikeste.

Rammer skjevt

Som forbundsleder har jeg rimelig god råd. Jeg har aldri reflektert over å redusere bilkjøringen min selv om bensinprisen skulle økt en krone. Eller om jeg skal ut å reise med fly. Jeg har råd til flyseteavgift.  Men det er de som har dårlig lønn, de som er arbeidsledige, de som kun har pensjon å takke til som må ta regningen. Enten ved å redusere reisingen eller ved å gjøre noe som de strengt tatt ikke har råd til.

  • Bensinavgift: Liten effekt på klimautslippene, merkbar for de av oss som har minst å rutte med.
  • Flyseteavgift: Liten effekt på klimautslippene, merkbar for de av oss som har minst å rutte med mest. Rammer arbeidsplasser.
  • Plastposeavgifter: Liten effekt på klimautslippene, merkbar for de av oss som har minst å rutte med mest. Rammer arbeidsplasser. (ble trukket tilbake)
  • Økte bompenger: Noe effekt på klimautslippene, merkbar for de av oss som har minst å rutte med
  • Så kommer stimuleringen – Subsidiering av el-biler: Noe effekt på klimautslipp. Subsidiene går til dem av oss som har mest å rutte med.

Det er ikke rart folk blir forbanna.

Forsterker ulikheter

Alt dette forsterker de ulikhetene vi har. Hadde det enda vært de som hadde minst som fikk mest av regjeringens skatteletter, slik at det kunne finansiere alt dette, men det er det jo ikke. Skattelettene er det også rikingene som får.

Jeg sier dette fordi jeg føler vi fort kan være på vei inn i et samfunn der vanlige mennesker blir tapere og i stadig større grad må ta regninga, både gjennom avgifter og tap av jobber. Slik som vi ser i USA og Storbritannia i forbindelse med presidentvalget og Brexit. Industrien har omstilt seg til arbeidsledighet og da reagerer folk negativt på alt som de føler tar jobbene deres, enten det er krav om utslippsreduksjoner eller innvandring. Om dette er sant eller ikke betyr lite. Vi ser tendensene over alt i Europa.

Ikke til å forstå

Og så har vi tiltaket opprinnelsesgaranti. En genial ordning som gjør at kraften vår kan selges to ganger. Den gode tanken er å stimulere til produksjon av mer fornybar kraft.

Men vi vanlige folk kan ikke forstå det. Det er som om du kommer inn i en butikk og skal kjøpe en fin gave til kona eller kjæresten. Hun ønsker seg for eksempel en ny væske og du synes det skal være litt ekstra og du kjøper en med et Gucchi eller Michael Kors-merke på. Den er dyr og du betaler det den koster.  Så sier ekspeditøren: «Dessverre jeg må ta av merket. Det vil jeg selge for seg. Veska er like god for det». Hadde du syns dette var greit?

Fornybar strøm blir merkevare

Slik er det med vannkraften vår. Vi kjøper kraft fra det lokale kraftverket og vet at strømmen er produsert av vannkraft. Men fordi selskapet kan selge merket «fornybar vannkraft» separat og kaller det opprinnelsesgaranti, så er det en eller annen riking nede i Europa som kjøper denne garantien. Når han samtidig kombinerer dette med strøm kjøpt fra sitt lokale kullkraftverk, så blir denne kullkraften plutselig til vannkraft. Og den norskproduserte strømmen som vi her hjemme kjøper fra vårt lokale vannkraftverk blir plutselig til en europeisk miks av drittkraft fra land som for eksempel Danmark, Tyskland og Polen. Dette fordi merkevaren fornybar strøm er solgt separat som et opprinnelsesbevis.

Overgang til det grønne

Etter valget av Donald Trump vil det landet som har størst utslipp – USA- helt sikkert gå i negativ retning de kommende ti årene.  Så skal vi få til en overgang må vi gjøre mer for menneskene, slik at de forstår alvoret, samtidig som det ikke føles som at det er de som skal plukke opp regninga.

Vi må få til en overgang til det grønne. Men hva er en grønn industri og en grønn arbeidsplass? Mange bruker begrepet, men få har en tydelig definisjon av det. Er en avis et grønt produkt, selv om det slippes ut store mengde co2 i produksjonsprosessen? Eller er avisene en del av fossilindustrien? Er en malingsfabrikk en grønn industri når all malingen går til å male vindmøller med? Eller er det vindmøllen som ikke er grønn fordi den er produsert av metall som er produsert med kullkraft som energikilde? Da er vel ikke malingsfabrikken grønn heller? Hva er en grønn arbeidsplass? Vindmøller som er produsert av stål fra Tyssedal er vel mye grønnere enn stål som er produsert på kraft fra kullkraft fra Danmark?

Grønne jobber

FN-organet Unip har en definisjon, Eurostat har en annen. Denne er fra EUs informasjonsorgan for HMS: «grønne jobber kan forstås slik at de på en eller annen måte bidrar til å bevare eller gjenoppbygge miljøet. Det kan være jobber som bidrar til å beskytte økosystemer og biologisk mangfold, eller redusere forbruket av energi og råstoffer eller redusere avfall og forurensning. Grønne jobber må gi et sikkert og godt arbeidsmiljø og anstendige arbeidsvilkår for å bidra til en virkelig smart, bærekraftig og inkluderende vekst og oppfylle målene i Europakommisjonens Europa 2020-strategien» 

Ikke helt enkelt å forstå. Men kanskje ikke det viktigste.

Klimatiltak må virke

Det viktigste er at om vi skal få menneskene med oss så må klimatiltakene virke. Vi skal ikke kalle noe et klimatiltak dersom målet er å få inn en ny avgift for å balansere budsjettet. Slikt gjør folk forbanna. Tiltakene må virke. Derfor er det et helt overordnet krav at et det benyttes livssyklusanalyser i forbindelse med innføring av klimatiltak. Da vet vi om tiltaket har noen effekt i forhold til klima.

El-biler består nødvendigvis prøven. Du må kjøre ganske lenge om det skal veie opp for utslippene i tilknytting til produksjonen og bruk om det skjer med utgangspunkt i kullkraft. Men på den annen side, ved at vi tar bilene i bruk vil kostnadene gradvis gå ned. Utslippene i produksjonsprosessen også.

Tvilsom elektrifisering

Derimot vil elektrifisering av Johan Sverdrup-feltet ha tvilsom verdi. Vi kan ta strøm fra land, noe som gjør at strømprisen øker, som heller ikke er bra. Denne strømmen bruker vi isteden for gass til strømproduksjon ute på feltet.

Siden vi er med i EUs kvotemarked for omtrent halvparten av utslippene våre fører dette kun til at vi frigjør de samme mengdene CO2 som vi reduserer med. Dette fører til lavere kvotepris og andre kan overta kvotene. Utslippene er de samme. Dette blir et nullsumspill.

Men så er det den gassen du ikke lenger bruker, den må du da selge et annet sted. Og selger du den utenfor kvotepliktig sektor, så får du fortsatt alle utslippene fra gassen, i tillegg til at andre aktører har økt sine utslipp tilsvarende. Elektrifisering reduserer altså utslippene med en enhet og øker dem med to.

– Uvitenhet

Enkelte har også tatt til orde for en gradvis nedbygging av norsk oljevirksomhet ved ikke å tildele nye konsesjoner. Dette vil ha samme virkningen, bare mye verre.

Når folk foreslår nedbygging av oljevirksomheten så skyldes det ofte uvitenhet.  De forstår ikke at alle de grønne arbeidsplassene som skal erstatte olje og gass bare eksisterer på papiret, at inntektene til offentlige blir sterkt reduserte, at vår olje og gass bidrar til fattigdomsbekjempelsen i verden (2,7 milliarder mennesker har ikke tilgang til kokemuligheter, 1,3 milliarder mangler tilgang strøm). At gass bidrar til reduserte miljøutslipp. Gass brukes også til mat og klær. Mye skyldes uvitenhet, men det verste er at nedstengning av norsk oljevirksomhet ikke har noen som helst virkning på det som er målet – nemlig reduserte klimautslipp.

Tap av arbeidsplasser

Som Klassekampen skrev: Den eneste dokumenterte virkningen av å bygge ned oljevirksomheten er tap av arbeidsplasser.

Reduserer vi oljevirksomheten står andre land i kø for å ta over. Dette gir større utslipp.

Vi har som sagt felles klimatak med EU. Om vi reduserer våre utslipp under taket, vil det erstattes av andre. I verste fall vil da taket fylles med like mye utslipp fra andre. I tillegg vil all produksjonen kunne bli erstattet med produksjon fra mer forurensende produksjon fra andre. Det gir mer en fordobling av utslippene, bare for at noen skal vise hvor prektige de er.

Må slutte å tulle

Hvorfor skal vi akseptere forslag som tar jobbene fra folk og samtidig fører til økte klimautslipp?

Det vi må gjøre er å holde oss til våre felles EU-mål og oppfyllelsesmekanismer. Og slutte å tulle med alle tiltak som ikke gir resultater. Det må virke! Følger vi våre forpliktelser innenfor EUs kvotemarked vil vi i 2020 ha en utslippsreduksjon på 21 prosent av utslippene i 2005, og 43 prosent reduksjon innen 2030.

I ikke-kvotepliktig sektor har vi også felles måloppfyllelse med EU. Her er det transport- og landbruksektoren som sliter. Sammen med Sverige og Luxemburg har vi faktisk de strengeste kravene. Vi har forpliktet oss til en reduksjon på 40 prosent innen 2030. I tillegg til mye av det vi gjør, bør vi få til en økt stimulering av utvikling og distribusjon av hydrogen. Vi har gode forutsetninger for produksjon av hydrogen basert på gass. Jeg tror hydrogen i transportsektoren vil ha større muligheter enn elektrisitet i store deler av verden.

Renseteknologi

Mange har sagt at om vi skal nå klimamålene våre så må 2/3 av oljen bli liggende i bakken. Men de sier ikke at det er under forutsetning om at vi ikke utvikler renseteknologi. Men det er vi nødt til, ellers har vi ikke nubbesjanse til å nå klimamålene.

Uavhengig av EUs kvotemarked bør vi satse mer på karbonfangst og lagring (CCS). Jeg har aldri vært så skuffet som da forrige regjering avviklet Mongstad-prosjektet på grunn av at det ble gjort så dårlig jobb med prosjektet. Fullrensing av Mongstad-anlegget ville redusert klimautslippene i Norge med 5 prosent.

CCS gir også muligheter til å trekke klimautslipp tilbake og på den måten oppnå klimanøytralitet fortere.

Menneskene må med

Oppsummert må vi ha med oss menneskene dersom vi skal nå togradersmålet. Det har vi ikke i dag.

Klimatiltakene må virke og ikke bare være symboltiltak. Livssyklusanalyser må legges til grunn.

EUs kvotemarket er laget for å brukes, så kutt ut alt annet.

Vi må satse på CCS. Vi har ikke nubbesjanse til å nå klimamålene våre uten.  Og gass er svært viktig som en overgang til et bærekraftig klimasamfunn.

Les også noen av Leif Sandes tidligere kommentarer på Sysla: