Pengetrålerne fra Austevoll

Den fattige fiskerbonden fra Austevoll er historie. Etterkommerne hans har nøtene fulle av penger. Havstrilen er blitt rik.

HAVBRUK 06.11.2016 10:30 Av Lars Kvamme og Fred Ivar Utsi Klemetsen (foto)
 

- Haallooo?! Er det noen her?

Øystein Rabben (74) var akkurat kommet tilbake fra sitt livs første Syden-ferie, en uke på Kreta. Vel hjemme på Austevoll i Hordaland har han pakket seg inn i en stor, blå boblejakke og trukket den svarte capsen fra Norges Sildesalgslag godt ned i pannen.

- Det skal jo være noen her. Kanskje de spiser lunsj, spør han idet vi trekker under tak på ringnotbåten «Manon», som da lå til kai.

Det lukter diesel, tobakk og saltvann. Hvis noen skulle laget en parfyme med lukten av Kyst-Norge, ville den luktet slik.

Store deler av året er «Manon» på havet og sirkler inn stimer med sølvskinnende fisk i nøtene sine: Sild, makrell, kolmule, lodde og brisling, skrev  Bergens Tidende tidligere i høst.

 FISKERNES MANN: Øystein Rabben (74) er leder for Austevoll Fiskarlag og Selbjørn Fiskerisogelag. Han har jobbet med fisk i et halvt århundre før han ble pensjonist.

Øystein Rabben (74) er leder for Austevoll Fiskarlag og Selbjørn Fiskerisogelag. Han har jobbet med fisk i et halvt århundre før han ble pensjonist.

Tilbake til kai blir fangsten til gull. Båter fra Austevoll leverte fisk for 1,5 milliarder kroner i fjor, ifølge tall fra Fiskeridirektoratet. I alt var det registrert 100 fiskebåter i øykommunen i 2015, men det meste av verdien hentes opp av de om lag 20 ringnotbåtene som er eid av Austevoll-rederi.

Dette plasserer øykommunen på en ubestridt førsteplass over landets største fiskerikommuner, målt etter verdien på fangsten.

Mobiltelefoner og halvfulle askebeger tyder på at mannskapet ikke er langt unna, men Rabben gir opp og går ut i regnværet på dekk. Fra baugen ser vi inn på handelsplassen Bekkjarvik.

- Vi får stikke opp til Inge.

Inge Halstensens (71) familieselskap, K. Halstensen, eier «Manon». Og det er for så vidt familien hans som eier store deler av Bekkjarvik også. Familien har drevet handel og fiske fra Bekkjarvik siden 1897. På den tiden besto Bekkjarvik av en liten brygge, et våningshus, en butikk, et bakeri og noen få bygninger til.

Fem generasjoner senere omsatte Halstensens holdingselskap for 340 millioner kroner (2015-tall), og hadde et driftsoverskudd på 38 millioner. I all vesentlighet fra fiske. Verdiene i selskapet — bare i fiskebåter og kvoter – har han tidligere anslått til å være et par milliarder kroner. Fiskebåtrederiet hans er landets sjette største, og det største på Austevoll, ifølge fagbladet Norsk Fiskerinæring.

I tillegg til «Manon», eier selskapet ytterligere to ringnotbåter og en fabrikktråler.

 HANDELSSLEKT: Inge Halstensen er fjerde generasjon Halstensen i Bekkjarvik. Familiebedriften går bra, og familien sitter på milliardverdier. Men Halstensen er opptatt av å gi tilbake til lokalsamfunnet. Han husker dessuten tilbake til en tid da det å være fisker på Austevoll ikke var like attraktivt.

Inge Halstensen er fjerde generasjon Halstensen i Bekkjarvik.

I Bekkjarvik er det umulig å komme utenom Halstensen. Men akkurat nå skal vi ta en omvei. Austevoll kommune består nemlig av 667 øyer, og Halstensen-slekten er ikke den eneste som har gjort det godt i øyriket.

På Storebø er det Møgsterne som regjerer. De eier supplybåtrederiet DOF, sjømatkonsernet Austevoll Seafood (som igjen eier verdens nest største lakseoppdrettsselskap, Lerøy), fiskemottak og pakkeri.

Magnus Stangelands Bergen Group er ikke hva det en gang var, men også han holder til på Storebø.

Felles for alle aktørene er at de startet på en fiskebåt til sjøs.

Austevollingene er med tiden blitt flinke både til å drive oppdrett av laks og sende forsyningsskip til plattformene som står på rekke og rad i Nordsjøen, noen nautiske mil unna stuedørene.

Men det er fiskeritradisjonene de liker å fremheve når noen spør om hva som er Austevolls suksessformel. Øystein Rabben forklarer i bilen på vei mot Hundvåkøy i øs, pøs regnvær.

- Vi hadde ikke noe alternativ. Da silden forsvant på slutten av 50-tallet, satt vi der med båtene våre. Vi hadde ikke noe annet å bale med, vi måtte holde på med det vi hadde i nevene.

Rabben er leder av både Fiskarlaget i Austevoll og Selbjørn Fiskerisogelag. Som et høyst levende eksemplar av arten, er han en engasjert formidler av historien til fiskerne fra Austevoll.

Etter krigen skjøt sildefisket fart. Vintersildefisket foregikk i to-tre måneder på vinteren, og langs kysten var det stor spenning i ukene før silden kom hvert år.

Det var mye sild i havet i disse årene, og det ble det bygget flere og større båter.

 SILDEBONANZA: På første halvdel av 50-tallet var silden en av Norges viktigste eksportvarer, og over 20.000 fiskere var med på vintersildefiske hver vinter. Austevoll var en av plassene hvor sildefisket var svært viktig. Her er det M/S «Kjellaug» av Stenevik i Austevoll som håver opp et storkast på vintersildefiske, trolig i 1955. (FOTO: Selbjørn Fiskerisogelag)

På første halvdel av 50-tallet var silden en av Norges viktigste eksportvarer, og over 20.000 fiskere var med på vintersildefiske hver vinter. Foto: Selbjørn Fiskerisogelag

På steder som Karmøy, Austevoll og Fjell på Sotra ble det reneste Klondike-stemning i tiåret etter krigen. Men så kollapset bestanden. 1956 viste seg å bli toppåret. Da deltok 28.000 fiskere i vintersildefisket.I årene som fulgte fikk sildefiskerne fra Fjell bro til fastlandet og jobbmuligheter i Bergen. På Karmøy fikk de industrietablering. Austevollingene derimot, hadde, ifølge Øystein Rabben, ikke mye annet å gjøre enn å fortsette å fiske.

- Eneste forbindelsen med fastlandet var MS «Bremnes» — og slik forble det til langt ut på 70-tallet. Den var så treg, at det i praksis ikke var noe alternativ å pendle. Det er litt av forklaringen på suksessen i dag, sier han.

Rabben startet egen fiskerkarriere med sildesalting på tampen av storhetstiden – i andre halvdel av 50-tallet – før han selv dro til sjøs og var aktiv fisker og skipper til han gikk av med pensjon. Mens sildefiskerne fra de andre bygdene langs kysten fant andre ting å gjøre eller dro til de større byene, fortsatte austevollingene å utvikle båtene.

I dag er ringnotbåtene – etterfølgerne etter båtene de brukte på sildefiske – de mest lønnsomme fartøyene i den norske fiskeflåten.

Vi svinger ned mot havnen i Torangsvåg. Langs kaien ligger familien Østervolds stolthet, «Østerbris». Ringnotbåten er bygget i Tyrkia, og ble levert til familierederiet i 2014. Den er 74 meter lang og 15 meter bred, og er en av de største av sin type i landet.

Olav H. Østervold (74) er styreleder i rederiet, mens de fem barna hans står for den daglige driften, både til sjøs og på land.

 PÅ BROEN: Familien er viktig på Austevoll, og i familien Østervold er alle med i driften av Ringnotbåten «Østerbris». F.v. Olav H. Østervold med sønnene Olav O., John Harald og Christian. Enda en bror og en søster er med i den daglige driften.

Olav H. Østervold (fra v.) med sønnene Olav O., John Harald og Christian. Enda en bror og en søster er med i den daglige driften.

«Østerbris» er i gang med makrellfiske fra september. Da drar de til sjøs en måned, før de kommer tilbake og bytter mannskap. Sånn holder de på gjennom vinteren til kvotene er fylt opp. - Det er stor interesse for å være med som fisker om bord. Det er en attraktiv jobb. Men det er ikke så lett å få jobb, for det er ingen som slutter, sier Olav O. Østervold (50), én av sønnene.

På et vanlig arbeidsår om bord er fiskerne til sjøs i om lag 120 dager. Gjennomsnittslønnen i fjor var på 900.000 kroner.

På veggen i salongen henger det en stor flatskjerm-TV, ved siden av en avlang gass-peis og et maleri fra Istanbul.

- Vi har vært langsiktige hele tiden. Det er ikke utbytte som er drivkraften. Hadde blårussen styrt her ute, ville vi vært avfolket for lenge siden, fortsetter Olav O. Østervold. Rabben klarer ikke å dy seg, og bryter inn.

- Samtidig har staten vært veldig aktiv med å støtte fiskere i andre deler av landet når det har vært krise. Vi har aldri fått noe, sier han.

 FROM TURKEY WITH LOVE: Ringnotbåten «Østerbris» ble levert i 2014 fra Tyrkia, og er en av landets største av sitt slag. På landgangen går brødrene f.v. Olav O. Østervold, Christian Østervold, John Harald Østervold.

Ringnotbåten «Østerbris» ble levert i 2014 fra Tyrkia, og er en av landets største av sitt slag.

Tor Østervold (75), bror til Olav H., er kommet inn i salongen. Han driver sitt eget fiskebåtrederi — i tillegg til et offshorerederi. - For mange var det mer interessant å fiske i statskassen enn i havet. Den støtten vi har fått har vi brukt på å utvikle næringen videre, sier han.

Ifølge Olav H. Østervold stakk skepsisen for å ta imot penger fra staten dypt, spesielt blant de eldre.

- Jeg husker at min far aldri ville ta imot pensjon fra staten. Han mente det var det samme som å gå på fattigkassen, sier han.

Nå er tidene på Austevoll gode. Veldig gode. Og mens øyen tidligere mistet folk til oljen, går strømmen i dag andre veien.

- Da oljenæringen vokste, hentet de mye folk fra oss. Vi er jo et sjøfarende folk her ute – det har vi alltid vært. Men i dag er situasjonen snudd. Det er mange her som er rammet av nedgangen i offshoremarkedet, og jeg får stadig telefoner fra folk som ønsker seg til oss, sier Olav H.

Tilbake i Bekkjarvik er vi på vei for å treffe Inge Halstensen.

Bekkjarvik har sannsynligvis vært et kremmerleie siden middelalderen. Lengst sør i øyriket Austevoll, med en god, naturlig havn, var det et trygt sted for seilskuter å stoppe på veien langs kysten.

Familien Halstensen overtok i 1897, og selv om det er fiskeri de egentlig driver med i dag, eier de fortsatt det lokale kjøpesenteret, blant annet. Noe tradisjonelt kjøpesenter er det ikke. Fiskerisogelaget har fått kle vegger med historiske bilder, og deler av senteret er mer som et museum over sildefiskets storhetstid.

 HAVETS SØLV: På Bekkjarvik Torg skinner det gjennom hvor pengene som legges igjen ofte kommer fra. Store deler av senteret er viet historiske klenodier og bilder fra den stolte fiskerihistorien.

På Bekkjarvik Torg skinner det gjennom hvor pengene som legges igjen ofte kommer fra.

I et majestetisk gammelt bolighus som bestefaren bygget, har Halstensen innredet kontorene sine. I toppetasjen sitter Halstensen selv. Han lener seg tilbake i stolen når han skal forsøke å peke på hva som er spesielt med Austevoll og hvorfor så mange tilsynelatende lykkes her ute. - Bygdedyret druknet da det skulle svømme over fra fastlandet, sier han og ler.

- Her i Austevoll dyrker vi flinke folk. Det er litt av grunnen til at vi har hatt suksess. Vi heier på disse typene, disse høvdingene.

Og Halstensen er høvding god som noen.

Han er en populær mann i lokalsamfunnet, og har en hånd med i det meste som skjer på stedet. Tvillingsønnene Asle og Christian (43) er med i styret til familieselskapet. De er femte generasjon Halstensen i Bekkjarvik.

- Vi er et samfunn som alltid har vært avhengig av havet i kombinasjon med landbruket. Fra gammelt av var det små forhold her ute. Folk flest levde av sild, forklarer han.

 MAKRELL: På Storebø ligger Auste-volls eneste fiskemottak som drives av Pelagia, som igjen er eid 50 prosent av Ausevoll Seafood. I august er det sesong for dorgemakrell ,som leveres av mindre fartøy som fisker i nærområdene.

På Storebø ligger Austevolls eneste fiskemottak som drives av Pelagia, som igjen er eid 50 prosent av Ausevoll Seafood.

Halstensen er hvit i håret og har gull i tennene.Han kjenner sin historie, og når han forteller om lokalsamfunnet, skinner det gjennom at han i sin tid utdannet seg til å bli lektor.

- Her på Austevoll avviklet vi en 5000 år lang jordbrukstradisjon da sildefisket gikk som best etter krigen. Så forsvant silden, og da satt vi her uten noen ting.

Halstensen mener årsaken til at de overlevde de første årene etter kollapsen i sildebestanden var en kombinasjon av kompetanse og tilgang på kapital, som de fikk låne av Statens Fiskarbank og Fiskernes Bank.

På midten av 60-tallet kom ringnoten, som gjorde fiskeriene mer effektive. På dette tidspunktet var Halstensen-familien i kne finansielt, og satset alt på den nye teknologien — og vant.

Utover 70-tallet begynte fiskeriene å bli mer regulert med kvoter som fulgte båtene, og frem til i dag har det gått opp og ned – som alltid for fiskere. Men den siste tiden med lav oljepris, svak krone, og mye fisk, har vært god.

- Oljeprisfallet er jo dramatisk for mange, men for oss er det som å sitte i en begravelse der vi egentlig har lyst å smile, innrømmer Halstensen.

Men han innser samtidig at omstillingen for folk i oljesektoren er brutal.

- Vi fikk et par sesonger på å omstille oss på da silden forsvant på 50-tallet. Oljebransjen har gått gjennom det samme på noen måneder.

 makrellkast 0910.jpg
Og selv om Halstensen, Østervold og en rekke andre — både fiskebåtredere og fiskere på Austevoll i dag gjør det svært godt, er det noe av den gamle fiskerbonden i dem fortsatt. Havstrilen som alltid speider etter den neste sildestimen.
Eller som Inge Halstensen sier:

- Bak velstanden her ute ligger fattigdommen på lur. Det ligger latent i oss.

Kilder: Norges fiskeri- og kysthistorie (Fagbokforlaget), Bekkjarvik, eit kremmarleie gjennom 350 år (K. Halstensen A.S. i samarbeid med Nord 4 bokverksted)

Denne saken er tidligere publisert hos Bergens Tidende.