– Hvordan kan vi nå tograders-målet?

Statoil har som ett av svært få internasjonale olje- og gasselskaper utviklet et fremtidsbilde, et scenario, der utslippene av CO2 fra energisektoren er konsistente med beregninger av hva som må til om vi skal nå 2-gradersmålet med 50 prosent sannsynlighet.

MENINGER 25.10.2016 11:10 Av Eirik Wærness
 
eirik_crop Eirik Wærness er direktør og sjeføkonom i Statoil. Han har tidligere jobbet som økonom og analytiker i en rekke selskaper, blant annet Total E&P Norway, Statoil og Finansdepartementet.

I vår rapport Energy Perspectives vil dette scenariet, kalt Renewal, tilfredsstille verdens energibehov frem til 2040, samtidig som energirelaterte utslipp av CO2 reduseres med ca 45 prosent fra dagens nivå. I OECD-landene og i Kina er reduksjonen 60 prosent.

Formidable og krevende endringer

I dette  scenariet forutsettes det at verden blir omtrent dobbelt så energieffektiv som i dag, gjennom teknologiutvikling, urbanisering, politikk og atferdsendringer. I tillegg bidrar teknologi og politikk til svært store endringer i energisammensetningen i forhold til i dag. De endringene som kreves er formidable og enormt krevende, men må altså skje dersom verden skal nå 2-gradersmålet.

Statoil ønsker at 2-gradersmålet skal nås, og at det skjer på en måte som sikrer at verden lykkes med både velferdsutvikling og en bærekraftig utvikling i forhold til klimautfordringen. Vi ønsker, og argumenterer for, endringer i global politikk og rammebetingelser som kan drive utviklingen i en slik retning.

Selskapene må samarbeide om dette

Vi gjør endringer i vår egen virksomhet som også bidrar, innenfor det som er økonomisk mulig og lønnsomt, gitt rammebetingelsene våre. Og vi samarbeider med andre store energiselskaper om felles tiltak som kan drive utviklingen i riktig retning.

Selv om vi, som de fleste andre, ønsker en slik utvikling, er vi fullt oppmerksomme på at andre fremtider, eller scenarier, er både mulige og kanskje mer sannsynlige. Endringene i verdens energisystemer går sakte. Verdens politikere er ikke bare opptatt av hvordan vi i fellesskap skal nå klimamålene, men har andre viktige og godt grunngitte prioriteringer.

Paris-avtalen langt fra tilstrekkelig

De forpliktede tiltakene i Paris-avtalen er langt fra tilstrekkelige til å sikre en utvikling som i vårt Renewal-scenario. Kull er fremdeles en svært konkurransedyktig energikilde, men skal vi ha noen som helst mulighet til å nå 2-gradersmålet, må kullforbruket trolig halveres frem mot 2040. Det er få tegn nå på at det skal skje.

Personbiltrafikken vokser, og elbil-andelen i den globale bilparken er foreløpig forsvinnende liten. I vårt 2-gradersscenario går andelen elbiler i nybilsalget opp til 30 prosent allerede i 2025 og når en andel på 90 prosent i 2040, slik at andelen elbiler i bilparken da er 60 prosent.

Andre sektorer vokser raskere

Flytrafikk, skipsfart og tungtransport vokser enda raskere, og der er elektrifisering en enda større utfordring og kanskje ikke mulig. Etterspørselen etter industrivarer som krever energi, og olje og gass som råvarer, øker kraftig med en voksende og rikere befolkning.

Karbonutslipp har foreløpig negativ, null eller svært lav pris i nesten hele verden – politikken og dens tiltak står foreløpig ikke i stil med politiske målformuleringer. Dessverre.

Statoil har også utviklet to andre scenarier, Reform og Rivalry, som bygger på andre forutsetninger om utviklingen.

Det er ikke gitt at verden lykkes med å adressere klimautfordringen tilstrekkelig, og disse scenariene viser to alternative fremtider. De inneholder også store endringer i energisystemene i forhold til i dag, både når det gjelder energieffektivitet og energisammensetning, men gir ikke reduksjoner i CO2-utslipp som monner.

Her er scenariene

Begge disse scenariene er også mulige. Langs viktige dimensjoner er de til og med mer sannsynlige enn Renewal ser ut til å være akkurat nå, dessverre.

Ingen av våre tre scenarier vil være «riktige», dvs predikere nøyaktig hva etterspørselen etter ulike energikilder vil være fra nå til 2040.

Men de spenner trolig ut et mulighetsrom som totalt sett kan treffe ganske godt. Det som må være retningsgivende for tilpasningene som Statoil og Norge bør gjøre i forhold til en usikker fremtid, som også kan gå i retning av 2-gradersmålet, er:

  • Oljeetterspørselen vil være mellom 78 og 115 mill. fat/dag i 2040, fra 18 prosent lavere til 20 prosent høyere enn i dag. Selv det laveste tallet, er mye mer enn det som kan produseres fra eksisterende felt. Verden trenger dermed å utvikle nye oljereserver som allerede i 2040 kan produsere tilsvarende 3-6 ganger det verdens største oljeprodusent, Saudi Arabia, produserer i dag, selv i et 2-gradersscenario.
  • Gassetterspørselen vil øke med mellom 0 og 35 prosent til 2040. Selv om gassetterspørselen ikke skulle øke, må verden utvikle nye gassreserver som allerede i 2040 kan produsere tilsvarende 15-25 ganger det Norge produserer i dag, selv i et 2-gradersscenario.
  • Etterspørselen etter elektrisitet basert på vind og sol vil øke kraftig, med mellom 6 og 17 ganger. Verden må altså forlenge den svært kraftige veksten i nye kilder for fornybar elektrisitet i tiår fremover.

Alt dette betyr at Statoil ser et stort behov for nye investeringer i olje og gass i fremtiden, i tillegg til økt satsing på fornybar elektrisitet, selv om det er usikkert hvilken fremtid vi møter. Det er ikke enten eller, men både og. Energimengden i all den nye oljen og gassen er det dobbelte av energimengden i ny fornybar elektrisitet, selv i 2-gradersscenariet.

Da er det også viktig at den nye oljen og gassen som finnes, utvikles og utvinnes, er så energi- og karboneffektiv som mulig. Det tilsier utvikling av nye ressurser i regioner med rammebetingelser som bidrar i riktig retning, for eksempel i Norge.

Les Wærness` tidligere innlegg på Sysla: