«Ingen quick-fix, oljebransjen må klare seg med færre folk»

Et samlet politisk Norge må bære et kollektivt ansvar for at vi ikke startet omstillingen tidligere.

MENINGER 09.10.2015 05:57 Av Tina Bru
 
Bru Tina Bru er stortingsrepresentant for Høyre i Rogaland, og sitter i energi- og miljøkomiteen. Høyres energipolitiske talsperson.

I går kom regjeringens forslag til statsbudsjett for 2016. Forslaget er et budsjett for arbeid, aktivitet og omstilling. I den situasjonen landet står i nå, trenger vi tiltak som motvirker økende ledighet både på kort og lang sikt, slik at vi kan ta landet fra særstilling til omstilling. Budsjettet gir svar på mange av disse utfordringene. Men vi løser ikke alt med store bevilgninger.

Snudde fort

Jeg startet mitt innlegg i trontaledebatten i Stortinget i fjor med følgende konstatering:

«Norge er annerledeslandet i Europa. Mens våre naboland fortsatt sliter med høy arbeidsledighet og svak økonomisk vekst, har vi lav ledighet og god vekst.»

Det er rart hvor fort ting kan snu.

Krevende situasjon

I år handlet debatten om noe ganske annet. Norsk økonomi, og spesielt petroleumsnæringen, står i en krevende situasjon. Omstilling preger det offentlige ordskiftet. Mange politikere prøver å sette likhetstegn mellom nedgangen i oljebransjen, og behovet for omstilling. Som et tegn på at oljealderen er forbi. Jeg mener bildet må være mer nyansert.

Den eneste grunnen til at disse to temaene bør kobles sammen, er at fallet i oljeprisen i stor grad aktualiserer debatten om omstilling. Det tydeliggjør to-delingen av norsk økonomi, og viser hva som skjer med enkeltmennesker og samfunnet vårt når en så dominerende næring opplever motgang. Men vi skal ikke omstille oss fordi oljeprisen har falt. Oljealderen er ikke forbi, men vi skal omstille oss fordi vi må ruste Norge til å bedre kunne stå imot svingningene i oljepris og situasjonen i det internasjonale oljemarkedet. Kort sagt; flere bein å stå på.

I forslaget til statsbudsjett har regjeringen lansert en tiltakspakke på 4 milliarder kroner for å bidra til å opprettholde aktiviteten i norsk økonomi, og motvirke den økende arbeidsledigheten. Den inneholder alt fra massive satsinger på vedlikehold og bygging av infrastruktur, til kortsiktige tiltak som flere tiltaksplasser og egne satsinger rettet mot ingeniører og unge arbeidsledige. Alle er tiltak som kan iverksettes umiddelbart.

Kan «låse inn» arbeidskraft

I trontaledebatten var Arbeiderpartiet ensporet opptatt av at det viktigste nå var å utvide permitteringsregelverket ytterlige, fra dagens 30 uker til 52 uker.  Det kan finnes gode grunner til å utvide regelverket i vanskelige tider, noe regjeringen også gjorde i revidert budsjett tidligere i år. Men la oss ikke glemme at den tryggheten permittering gir for både arbeidstaker og arbeidsgiver, også kan føre til at man «låser inn» kompetent arbeidskraft hvor den ikke trengs. Det bidrar ikke til omstilling.

Dersom vi visste at ordrebøkene i verfts- og leverandørindustrien ville være fulle om 8 – 12 måneder, ja, da kan det være fornuftig å holde på arbeidstakerne til oppturen igjen kommer. Men foreløpig er det ingenting som tyder på dette. Den norske oljeindustrien er prisgitt situasjonen i et internasjonalt marked, og på nåværende tidspunkt er det få som tror på den store oppgangen før tidligst i 2017.

Må ramme antall ansatte

Samtidig er «alle» enige i at det pågår en omstilling internt i oljebransjen. Kostnader må ned, effektivisering må opp, og konkurransekraften styrkes. Skal man ned på et lavere kostnadsnivå, må det også nødvendigvis ramme antall ansatte. Bransjen må rett og slett klare seg med færre folk. Da kan det hende det er lurere å nå sikte mot en balanse mellom å bevare kompetanse i industrien, samtidig som man frigjør ledige hender til andre uløste oppgaver.

Selvsagt smerter dette. Men den situasjonen Norge nå står i, kan vi ikke kun bevilge oss ut av med generøse permitteringsordninger, større og større tiltakspakker og andre motkonjunkturtiltak. Selvsagt er slike tiltak også viktig, men vi kommer ikke unna at denne situasjonen i stor grad er utenfor både bransjen og politikernes kontroll.

Utenfor vår kontroll

Dessverre  er det ikke norske politikere, eller engang norsk oljeindustri selv, som rår fullt og helt over hva som vil skje fremover i vår viktigste næring. Mer enn statsbudsjettet er det OPEC som vil avgjøre det. Og Kinas økonomiske utvikling. Og presidentvalget i USA. Altså; internasjonale forhold utenfor vår kontroll.

Statens oljeinntekter har fra i fjor allerede falt med 27 prosent. Et samlet politisk Norge må bære et kollektivt ansvar for at vi ikke tidligere startet omstillingen av Norge. For at vi ikke tidligere brukte de gode tidene til å bygge flere bein å stå på. For at vi ikke tidligere rustet oss for en fremtid med lavere inntekter fra olje- og gassindustrien. Det er et ansvar vi nå må ta.

Smertefull påminnelse

Vi må satse smartere for å sikre fremtidens velferd. Regjeringen er i gang, og jeg tror et av de viktigste bidragene til dette i statsbudsjettet er den store forskningsinnsatsen. 1,5 milliarder kroner mer siden 2013 vil komme godt med til et næringsliv som må tilpasse seg en ny situasjon. Og det vil hjelpe oss å bygge de ekstra beina å stå på, som vi liker å snakke om.

Og om ikke annet, så har kanskje det norske samfunnet litt godt av å minnes på – om enn på en smertefull måte –  hva den norske olje-, gass- og leverandørindustrien faktisk betyr for landet vårt.

Og ikke minst vår mulighet til å nyte et statsbudsjett som stort sett gir mer til alt og alle.

Det er ikke gitt at det alltid vil være slik.

Les tidligere kommentarer fra Tina Bru på Sysla: