Sju magre shipping-år

Internasjonal shipping er i en periode med høy ustabilitet og usikkerhet. Noen rederier vil forsvinne eller bli slukt av større aktører, andre vil vinne.

MENINGER 01.04.2015 16:13 Av Elisabeth Grieg
 
Grieg Elisabeth Grieg er medeier i Grieg Gruppen, styreleder i Grieg Star Group, adm. dir i Grieg International. Sitter i styret i blant annet Nordea og SOS Barnebyer, og har tidligere hatt verv i Norges Rederiforbund, Statoil, Hydro, NHO og Garanti-instituttet for Eksportkreditt (GIEK).

Oldtidens Egypt var neppe den første sivilisasjonen som opplevde hvordan rike og fruktbare år ble etterfulgt av nedgang og magrere tider. De var i hvert fall ikke de siste. I det syvende året siden finanskrisen rammet hele verdensøkonomien, er det ingen tvil om at det for internasjonal shipping  var noe langt mer enn et brutalt, men kortvarig tilbakeslag på en ellers relativt stødig vekstkurve.

Pulsen på verdensøkonomien

Få er bedre plassert for å ta pulsen på verdensøkonomien enn den internasjonale shippingindustrien. Enhver svingning i nasjonal eksportindustri, statlige investeringsprogrammer eller privat forbruk kan umiddelbart spores ved å se på etterspørselen etter globale transporttjenester. Og vi merker konsekvensene svært godt.

Fra en lang periode med stabil og forutsigbar vekst på nærmere 10 prosent årlig i den globale etterspørselen, er realitetene i markedene nå utrolig mye mer krevende. Redusert økonomisk vekst i Kina, Brasil og Russland slår direkte inn på bunnlinja hos rederiene. Europeisk økonomi er fortsatt et godt stykke unna formtoppen, og heller ikke den gryende veksten i USA er tilstrekkelig til å sette fart på verdensøkonomien.

Rater i fritt fall

Som konsekvens er vekstanslagene kraftig redusert hos de fleste rederiene, i enkelte år helt ned mot null. Kampen om kortvarige og usikre kontrakter har spisset seg kraftig til, og ratene er tidvis i fritt fall.

Næringen har heller ikke gjort det enklere for seg selv. Optimistiske fremtidsutsikter for noen år siden ga oss en kontraheringsvekst som har bidratt til at vi nå står i en situasjon hvor tilbudet langt overstiger etterspørselen i flere segmenter i internasjonal shipping.

Dette er en periode med høy ustabilitet og usikkerhet. Det eneste vi vet med ganske stor sikkerhet er at konsekvensene vil følge. Rederier vil forsvinne eller bli slukt av større aktører. Og noen vil vinne.

Gode kort

Så spørsmålet vi må stille oss er enkelt. Skal Norge komme ut av denne perioden som en sterk og moderne skipsfartsnasjon – eller som en fordums storhet?

Den norske maritime næringen har noen usedvanlig gode kort på hånden.

Vi har for det første svært god trening med omstilling. I noen situasjoner er det en fordel å være del av en næring som er vant til både oppturer og kraftige nedturer. Vi har aldri hatt anledning til å sløves av forventninger om at pilene til enhver tid vil peke trygt oppover. Det er et fortrinn som ikke skal undervurderes i en slik situasjon. Organisasjonskulturen i norske rederier er en endringskultur, og omstilling er vårt modus operandi.

Innovasjon og kunnskap

Det maritime Norge har for det andre gjennom alle disse årene utviklet en svært effektiv og lønnsom omstillingsstrategi basert på innovasjon og kunnskapsbaserte nyvinninger. Det har aldri vært noen norsk strategi å vinne markedsandeler gjennom en konkurranse om enkle tjenester til lavest mulig pris.

Joda, vi er i høyeste grad opptatt av pris og kostnader, men gjennom mer enn hundre år er det evnen til å utvikle nye produkter, tjenester og operasjoner som har vært grunnlaget for vår fremgang som skipsfartsnasjon.

Det er her vår formel for suksess ligger gjemt, og det er derfor nesten hver eneste norske rederiansatte du møter på din vei snakker om den norske maritime klyngen med den samme entusiasmen som hun eller han snakker om sitt eget selskap.

Samfunnsansvar

Så mener jeg veldig bestemt at vårt tredje fortrinn er nært knyttet til våre verdier, vårt aktive og bevisste forhold til næringslivets samfunnsansvar. I internasjonal sammenheng skiller den norske næringen seg ut. Her er ikke det viktigste hva vi sier, men hva vi gjør.

Klimaengasjementet inspirerer oss til å utforske og utvikle ny teknologi og nye operasjonsmønstre. Engasjementet mot elendige forhold i opphuggingsindustrien har resultert i nye forretningsmodeller. Kampen mot fattigdom har skapt nye partnerskap. Bekymringen for et sårbart havmiljø mobiliserer finansieringen av ny kunnskapsutvikling.

Dette er ikke bare riktig og viktig i seg selv, men er gjennomgående et engasjement som driver oss fremover. Og det trenger vi nå.

Noe ligger fast

Så er det til syvende og sist, en viktig ting vi skal huske hver gang noen stiller spørsmålet «Hva skal vi leve av i fremtida?»

Det er helt riktig at verden endrer seg med en utrolig hastighet, og at det nærmest er umulig å vite hvordan hverdagen ser ut om 30 år.

Men noe er også bestandig. Som mennesker og samfunn har vi til syvende og sist noen materielle behov som ligger fast. For mat og drikke, råvarer og produkter som trolig er produsert et stykke unna vårt eget nabolag.

Uavhengig av veksttakt og endringer i globale utviklingstrekk er dette behov som vil bestå og vokse i årene som kommer. På samme måte som etterspørselen etter de med de beste evnene til å beherske havets transportveier vil gjøre det. Norske shippingselskaper skal fortsatt være blant dem.

 

Les også Elisabeth Griegs tidligere kommentarer på Sysla: